Når to-serien

Småbarnbokserie
Når to går på tur (2002)

Når to går på tur

Tor Åge Bringsværd

Gyldendal

2002

["88"]

Når to sier godnatt (2002)

Når to sier godnatt

Tor Åge Bringsværd

Gyldendal

2002

["88"]

Når to skal stå opp (2002)

Når to skal stå opp

Tor Åge Bringsværd

Gyldendal

2002

["88"]

Når to vil bli kjent med hverandre (2003)

Når to vil bli kjent med hverandre

Tor Åge Bringsværd

Gyldendal

2003

["88"]

Når to skal besøke bestemor (2003)

Når to skal besøke bestemor

Tor Åge Bringsværd

Gyldendal

2003

["88"]

Når to er sinte på hverandre (2004)
Gyldendal

Når to er sinte på hverandre

Tor Åge Bringsværd

Gyldendal

2004

["88"]

Når to lager bok…

…faller ikke barnet langt fra stammen eller av lasset. I småbarnsbokserien Når to har Tor Åge Bringsværds magiske omgang med ord blitt beriket av en ny frisk strek fra Tina Soli. Sammen har debutanttegneren og den erfarne faren til Ruffen, Det blå folket, Karsten og Petra, Lilletrollet og Fellini, skapt ei lita Berte. I alt seks bøker om Berte har sett dagens lys. 

Våre minste lesere i den bokstavelige slukealderen har få sterke kvalitetskriterier utover lettfordøyelighet. Bestselgere er Emma og Thomas, Tassen, Molly, Ludde, hardpapp husdyr og multifunksjonelle lekebøker. Det nussenusselige og det nonsensaktige glir ned på lik linje med det pedagogisk og politisk korrekte. Som voksen medleser, mettet på mine barns altoppslukende smak, biter jeg meg derfor merke i Når to-konseptet. 

Berte-bøkene har et lite kvadratisk format som ligger godt i barnehender. Teksten er kort og konsis, bildene har sterke farger, klare konturlinjer og forenklede motiver. Fortellingene er mer episodiske enn episke, dog med gjennomgående røde tråder av velkjente tema for små barn som å stå opp, legge seg, gå på tur, besøke bestemor, bli kjent med en ny venn og være sinna. Vi snakker serie, som sees i likt format, titler som starter med Når to og enslydende åpninger i tekst med direkte henvendelse til leseren, der Berte på typisk barnevis presenterer seg selv først, deretter hennes språklige sparringspartner og deres felles prosjekt: 

1. Her er jeg. Og her er bestemor.

1. Vi snakker om mye rart.

1. Særlig når jeg veldig gjerne

vil bli kjent med noen.

Bildene understreker formelpreget gjennom sin faste framstilling av hovedaktørene på fortellingas første oppslag, med teksten satt i snakkeboble ved Berte, samt stiplede linjer fra snakkebobla til den som blir presentert. Når to-bøkene har tradisjonstro tydelighet og gjenkjennelighet tilpasset sin barnemottaker. Så langt, alt vel. 

Og likevel – her er mye spennende fornyelse av en velkokt suppesjanger. At boller, biler, griser og joggesko besjeles og blåses liv i, er ikke nødvendigvis noe enestående litterært og mytologisk, men det gir en god dose tyggemotstand. Ved å gi menneskelige egenskaper til dyr, leker, mat, klær, møbler, redskaper, planter og fantasifostre, blir hverdagslige ritualer og reaksjoner utsatt for en gjennomgripende underliggjøring. Dette underliggjøringsgrepet tar også hånd om barnets erfaringshorisont gjennom valg av ord og handling: 

1. Når to kenguruer går på tur, plukker de lommene fulle av blomster.

1. Når to spøkelser sier godnatt, blåser de kaldt på hverandre og hakker tenner.

1. Når to bananer skal stå opp, er de redd det ligger en sulten apekatt under sengen.

1. Når to små spader vil bli kjent, graver de tunnel fra hver sin kant av snøhaugen.

1. Når to kastanjetrær skal besøke bestemor, må de tørke godt av seg på røttene først.

Når to snødamer er sinte på hverandre, har de lyst til å vri gulrotnesene av hverandre.

Gjennom kombinasjonen av det kjedsommelig kjente og det underlige ukjente, tilføres tematikken lun humor og lekne overraskelser for liten og stor. I de to siste sitatene ser vi også språklige stunt i form av konkretisering av et billedlig uttrykk, der bildet i boka faktisk framstiller at nesene faller, og et føtter-røtter-rim, med en bitteliten pekefinger. 

I Når to-bøkene er kommaet i sitatene ovenfor byttet ut med … (prikk prikk prikk). I tillegg ligger første del av alle Når to-utsagnene fast på høyre side av hvert oppslag. Altså må man bla om før utsagnet fullføres på neste oppslags venstre side. Denne planmessige bruken av punktum på punktum og ”pageturner” forsterker forventningen om en overraskelse på lur. Når bokmediets blaing blir ekstrastimulert på denne måten, gir det et fysisk kick for de med mark i rumpa uten litterært fordøyelsesbesvær. 

Det å bla er viktig for fortellingas framdrift, noe som hadde vært særs viktig dersom det ikke var annen sammenheng mellom episodene enn ett felles prosjekt. Ved nærmere ettersyn og samsyn av tekst og bilde, kan man imidlertid se en finurlig prosjektprogresjon som krever mer enn en halvvåken medleser (Barnets årvåkenhet har jeg full tiltro til). At det er en løs, men likevel logisk og kronologisk sammenheng mellom fortellingas deler, kan vi blant annet se i Når to skal stå opp. Når fortellingas ulike figurer skal stå opp, vil bamsebjørnene helst sove litt til, dragene gjesper så høyt at de stanger tennene i taket, tøflene syns det er vanskelig å finne hverandre, elefantene tramper og brøler og finner ikke buksene sine, dynene klapper hverandre på magen og glatter ut rynkene sine, mens avisene skremmer hverandre med store bokstaver. Teksten konsentrerer seg kun om figurene, mens bildene også viser hva Berte og pappa gjør når de står opp. Dessuten låner Berte og pappa noe av sin karakteristikk til figurene, der de store har oransje fipp-skjegg, mens de små har stritt oransje hår og fregner. 

Når to-bøkene domineres av et spenstig dynamisk samspill mellom tekst og bilde, der det enkelte tegnsystem får komme til sin rett. I bildene finner vi sofistikert bruk av visuelle varsler som gir barnebetrakteren et tolkningsmessig fortrinn foran den tekstfokuserte formidleren. I Når to vil bli kjent med hverandrekan vi se at bestemor og Berte er opptatt av lomma på Bertes kjole, mens teksten sier: ”Når to kengubarn vil bli kjent…”. I det neste oppslaget sier teksten: ”…hopper de frem og tilbake mellom mamma-lommene”. Her har for øvrig det ene kengubarnet bestemors briller og lepper, mens det andre kengubarnet har fregner og oransje hår. 

Med kengubarna vinker forfatteren til sin egen Brumm-oversettelse. Bringsværd hilser også til sitt Lilletroll og hans folkeeventyrske fettere gjennom trollene som gløtter forsiktig på gardinen og håper solen ikke skinner. Andre intertekstuelle forbindelser som kan skape en eventyrlig klangbunn for de beleste, er bruken av elementer fra Rødhette, Pannekaka og Hans og Grete. Kanskje hilses det også til Muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans, når to duer som vil bli kjent, bæsjer i hodet på den samme statuen. 

Når Tor Åge og Tina lager Berte-bøker, bærer samarbeidet sjeldent gode frukter. Dette er småbarnsbøker med forlystende friksjon som sprenger sjangerforventninger. I bunn ligger en tiltro til at også små barn kan tenke og tolke sjæl på et annet plan enn å gjenta tanketomme dyrelyder.