Nestekjærligheten under vann

For bildebokentusiaster knytter det seg alltid forventninger til utgivelser hvor Akin Duzakins penn er med. Illustrasjonsarbeidet hans er prisbelønnet, og vi kjenner Duzakins ofte varme og visuelt appellerende uttrykk fra utallige bildebøker. Øyvind Vågnes har fire romaner bak seg, men Den vesle blå haien er den første boka han har skrevet for et så ungt publikum.

Det enkle er ofte det beste, påstår mange. Historien om den vesle blå haien har to karakterer vi blir kjent med, den grå haien og den blå haien. Selv om de begge er haier, bor i det samme havet og svømmer forbi hverandre av og til, vet de ikke om hverandre. Den blå haien er nemlig like blå som vannet den bor i, så ingen ser den. Tror han.

Man kan lese denne historien som nettopp det, en historie. Samtidig er det mange tolkningsmuligheter, og det er vanskelig å komme utenom at Vågnes nok gjerne vil peke på to hovedutfordringer som vi selv er en del av og dermed også kan være med å møte: forurensning av planeten vår og frykten for «de andre».

I Blekkulfs ånd

I Den vesle blå haien får vi se alt det vakre, men også at det er mye skrot på bunnen av havet. På et bilde ser vi til og med en skapning som kommer synkende nedover mot bunnen, med hodet først. Den ligner en apekatt, øynene er tegnet inn som to kryss og den ser livløs ut. Det er noe skremmende og skyldbevisst over dette, uten at det blir forklart i teksten.

Historien fortelles nøkternt og deskriptivt, med et nedstrippet språk. I tråd med nevnte naturverntematikk, er det heller ikke vanskelig å se hva de to haiene kan representere. Den grå haien er grisk og svømmer rundt med åpen munn, alt han kommer over går rett i munnen hans.

«Den vesle grå haien er som dei andre haiane. For han er heile livet eit måltid. Han gapar høgt. Altfor høgt. Ikkje ser han alt det han svelgjer. Ikkje ser han dei dansande algane. Ikkje ser han dei skinande fiskane.»

Først er dette nesten litt komisk, at den grå haien svømmer rundt og ikke ser seg for, han spiser til og med en gitar. Men så kommer alvoret til syne, når han sluker en hel stim med piggfisker og får fryktelig vondt i magen. Den vesle blå haien, derimot, liker ikke fisk. Han spiser bare anemoner. Når han ser at den grå haien har så vondt, vet han råd: Den grå haien må spise myke, deilige anemoner som kan dekke de skarpe piggene på piggfiskene i magen hans! Parallellen til miljøproblematikken er ikke vanskelig å se: Den grå haien kan kanskje representere menneskenes griskhet og selvrealiseringsbehov, mens den blå haien er en mer uselvisk miljøaktivist? Vi mennesker vil jo til slutt selv måtte ta straffen for at vi ødelegger planeten ved å sette våre egne behov først, også vi vil til slutt ende opp med å spise piggfisk og få vondt i magen. Og da er det kanskje for sent å høre på de som foreslår at vi heller skal spise anemoner?

Når den blå haien hjelper den grå haien, åpner den grå haien endelig øynene sine, han smiler og virker ikke så skummel lenger, og han ser den blå haien for første gang. I dette ligger det en rekke læresetninger for alle mellommenneskelige relasjoner, lette å si, men kanskje litt vanskeligere å leve etter: «Ikke døm andre før du har gitt dem en sjanse», «Don’t judge a book by it’s cover» osv. Her kommer altså andre del av budskapet i boka: Vi må se, anerkjenne og ta vare på hverandre.

Oppslukende uttrykk

Det visuelle uttrykket er behagelig og innbydende, å lese boka gir en opplevelse av å dykke ned i et akvarellmaleri. Det er som om vi pakkes inn i den særegne lyden av å være under vann, her nede er alt dust, vakkert og behagelig. Anemonene ser myke og appetittvekkende ut og minner mest om geléaktig smågodt. Når Duzakin velger å benytte seg av det liggende formatet og unngår å pakke hver side full av detaljer, men heller lar hver side være nettopp så romslig og fri som det kan oppleves å observere livet under vann, gir det en beroligende stemning å bla i boka. Det eneste jeg savner er at alle skapningene som nevnes i teksten også er avbildet. Sjøhest, kråkebolle og sjøstjerne nevnes, men man kan ikke se noen av dem i boka. Målgruppa for boka er barn fra tre år og oppover, og for eksempelvis en treåring er det fint å kunne vise frem bildet av en sjøhest mens man leser om den.

Med et så oppslukende visuelt uttrykk er det fint at teksten ikke er for krevende. Kanskje derfor virker det litt påtatt og impulsivt-filosofisk når det plutselig står «den som skin, er seg sjølv så sterkt». En voksen leser forstår at dette handler om viktigheten av autentisitet, å tørre å være seg selv, at det er da man er seg selv på sitt beste, men for en treåring kan dette bli noe svevende og uhåndgripelig. Samtidig er denne historien også et godt utgangspunkt for å snakke med barna om vennskap, det å tørre å være seg selv og om hvor viktig det er å se og inkludere andre, og slik sett kan denne setningen være en inngang til dette temaet.

Våg å være en blå hai

Man kan kanskje innvende at PK-faktoren er høy her, og at det allerede finnes en hel del bøker for lesere i alle aldre om viktigheten av å bli sett, av å bli anerkjent for den man er og om å akseptere de som er annerledes enn oss selv. Denne innvendingen forsvinner så fort man tar en titt på verden omkring oss. Ensomheten, angsten, usikkerheten og fremmedfrykten lever i beste velgående, og nettopp derfor kan det aldri bli feil å ha et solid utvalg gode bøker som ønsker å bekjempe disse problemene. Den tidløse fortellingen Vågnes og Duzakin presenterer med Den vesle blå haien er derfor et kjærkomment bidrag for både oppvoksende og fremtidige små haier.