Njål saga

Njåls saga for barn

I perioden 875-930 ble Island befolket av vikinger som hadde flyttet fra Norge. Når de var uenige, slåss de og drepte hverandre. Men slekten til den som tapte kunne hevne seg, og slik oppstod endeløse slektsfeider. Etter hvert oppstod det et behov for å innføre lov og orden. I år 930 ble Alltinget innstiftet. Det var et møte som ble avholdt blant alle frie menn én gang om året. Der diskuterte man hvordan man skulle løse de ulike konfliktene som hadde oppstått. For eksempel hvis en mann hadde drept en annen manns trell, så skulle han betale en viss pengesum i erstatning. Betalingen ble høyere når den drepte stod høyere på rangstigen. Og hvis det var en fri mann som ble drept, kunne Alltinget bestemme at den ansvarlige skulle forlate Island, og hvis han ikke gjorde det, så kunne hvem som helst ustraffet drepe ham.

På Alltinget kunne man også diskutere ekteskapssaker. Når en fri mann så en kvinne som han likte, og hun var datter av en annen fri mann, kunne han gå til faren hennes og fri og forhandle om hennes medgift, dvs. hvor mye hun skulle få med seg hjemmefra. Men hvis ekteskapet ikke gikk så godt, kunne det oppløses, og da skulle hun få med seg en del av medgiften med seg tilbake til sin fars hus. Dersom ektemannen nektet henne å få med seg sin del av boet, så kunne saken bli tatt opp på Alltinget.

Minnet om denne tiden er blitt bevart i de islandske ættesagaene. Der er det gjerne to slags helter, de som er gode til å slåss og de som er lovkyndige. Dertil er sagaene kjent for sine sterke kvinneskikkelser.

Sagaene hører til det vi kaller muntlig diktning. Det betyr at de ble utformet lenge før de ble nedskrevet. Vi forestiller oss for eksempel at det var en på hver gård som i lange vinternetter underholdt resten av husholdningen med å fortelle om fortidens helter og alle eventyrene som de og deres slekter opplevde. Og at den samme historien kunne fortelles omtrent på samme måten av flere ulike fortellere som hadde lært sagaen ved å lytte til at den ble fortalt. Sagastilen er preget av denne muntlige situajonen – den er episodisk og handlingsfokusert, og den gjengir direkte tale, men i liten grad tanker og miljøbeskrivelser. Den ene dramatiske episoden fortelles etter den andre, og det legges stor vekt på nitidige beskrivelser av konflikter og slåsskamper. Dessuten er det lagt stor vekt på å identifisere de involverte personene ved å vise til deres slekt. For sagaene er ikke bare underholdning, men historieundervisning også. Sagaene ble nedskrevet i klostrene rundt om på Island på 1200-tallet. Derfor er sagaene bevart og ikke glemt. Og vi kan fremdeles ty til dem for å opprettholde forestillingen om hvordan det var på Island i gamle dager – før lovene ble inført, og mens de ennå var under forhandling.

Den omfangsrike Njåls saga handler om perioden 975-1014. Lov og rett er innført, men folk har ennå ikke glemt den gamle måten å gjøre opp på. De giftes og skilles og forhandler seg imellom på Alltinget, men noen av personene tyr til den gamle måten å gjøre opp på i stedet. De slåss og dreper hverandre. Derfor er det to slags helter i Njåls saga, de lovkyndige og de krigerske. Njål er én av de lovkyndige og Gunnar fra Lidarende en stor slåsskjempe. De to gode vennene betraktes som hovedpersonene i det store persongalleriet.

I sagaen får vi høre at Gunnar ofte går til Njål og ber om råd med hensyn til hvordan han skal te seg i de ulike kofliktene han stadig kommer opp i. Njål står alltid på Gunnars side og forteller ham hvordan han skal te seg for å oppnå det beste for seg og sine. Én gang råder Njål Gunnar til å aldri drepe mer enn én mann i hver familie, ellers vil han få hele familien mot seg og de vil få mange andre med seg mot Gunnar. Og så sier Njål til Gunnar at han alltid må følge de råd han får fra vise menn. Hvis han følger dem vil han bli gammel, ellers vil han snart komme til å dø. Gunnar lover å følge disse rådene.

Men det er to ganger at Gunnar ikke gjør som Njål råder ham til. Den første gangen er når han gifter seg. Njål advarer ham mot å gifte seg med Hallgerd, for hun er kjent for å spre konflikter rundt seg. Det sies om henne at hun har en tyvs øyne. Men hun er så vakker at Gunnar gifter seg med henne likevel. Og snart viser det seg at hun sår splid mellom Njåls slekt og Gunnars slekt. Hun får sine allierte til å drepe noen av Njåls treller og slektninger. Og Njåls kone, Bergtora svarer med å få sine allierte til å hevne drapene ved å drepe noen av Gunnars treller og slektninger. Men Gunnar og Njål ordner alltid opp seg imellom. På Alltinget blir de enige om hvor mye hver av ofrene er verdt, og de lar den samme pengepungen gå mellom seg ettersom de skylder hverandre for konenes renkespill.

Den andre gangen Gunnar ikke følger Njåls råd er når han har drept en fri mann og er blitt dømt til utlegd, dvs. til å forlate Island. Njål råder Gunnar til å reise. Og Gunnar er i ferd med å gå ned til det skipet som han skal fare med da han snur seg og ser opp på sin egen gård: ”Fager er lien, aldri har den syntes meg så jevnfager, med bleke åkrer og nyslått tun. Jeg skal ri hjem igjen og ingensteds fare,” sier han til seg selv. Så snur han og går hjem igjen. Men nå kan altså enhver drepe ham, og det varer ikke lenge før han blir angrepet hjemme av en stor overmakt. Han får heller ikke hjelp av Hallgerd. Hun tar hevn for at Gunnar gav henne en ørefik en gang hun stjal mat hos naboen deres.

Det sier seg selv at mange episoder må utelates når 400 tettskrevne sider skal forkortes til 61 sider med stor skrift og mange illustrasjoner. Thórarinsdóttirs utgave, som er rettet mot barn og unge, setter fokus på Njål og Gunnar og konflikten som hustruene deres forårsaker, de to heltenes død og sønnenes hevn over deres drapsmenn. Alle de andre konfliktene og personene er skåret vekk, også det juridiske aspektet er sterkt neddempet. Alltinget blir knapt nevnt i historien. Det som derimot blir veldig tydelig hos Thórarinsdóttir er familiefeiden som følger av at konene ikke kan holde fred. Det klare fokuset setter forholdet mellom kvinne og mann i relieff. Hallgerd og Bergtora er sterke kvinner med mye makt. Og det er mangt av det disse kvinnene setter igang mot ektemennenes vilje som blir gjennomført, til tross for den store respekte deres menn nyter. Sønnene hører vel så mye på deres mødre som på deres fedre.
Ulempen med denne forkortede versjonen er at vi ikke får innblikk i det Njåls saga egentlig er kjent for, at den handler om brytningstiden og den forsøksvise gjennomføringen av lov og rett som Alltingets ikke-voldelige måte å løse konflikter på representerer, i motsetning til den gamle måten med slåsskamper og drap. Brytningen mellom kristendom og hedendom er enda mer nedtonet. I den forkortede versjonen er det heller ingen rimelig forklaring på hvorfor kvinnene egger til så mange slagsmål blant mennene. Men i de mer utførlige versjonene av sagaen ser vi at kvinnene er handelsvarer på tinget. Kanskje det er noe av grunnen til at Hallgerd og Bergtora holder seg til den gamle måten å gjøre opp på, og ikke til den nye loven?

Thórarinsdóttirs utgave av Njåls saga gir et innblikk i sagaen, men den episodiske stilen, som er ett av sagaens kjennetegn, blir nesten for fragmentarisk her fordi de leddene som kommer før og etter den episodensom gjengis mangler. En annen ting er at det å overføre sagastilen fra det opprinnelige preget av å være husholdningsunderholdning (i en tid da barn ikke ble regnet med) til å bli en bok nettopp beregnet på barn også har sine omkostninger. De detaljerte slåsskamp-scenene er sterkt redusert i Thórarinsdóttirs utgave. Slektsoppramsingene er fjernet. Lov-aspektet og det religiøse aspektet likeså. Innblikket i hvordan samfunnet er organisert blir så svakt at vi ikke helt forstår. Tilbake står noen damatiske episoder som ikke helt kan forklare seg selv, men som likevel fungerer godt som underholdning.

Thórarinsdóttirs utgave av Njåls saga er fargesterkt illustrert av Margrét A. Laxness. Tegningene viser de sentrale personene i tilsynelatende tidsriktige drakter og meget tydelig i ferd med å slåss, eller være ondskapsfulle eller hva de nå til enhver tid måtte utføre eller føle. Dessuten er boka spekket med diverse fotografier og tegninger som hører til diverse fakta-tekster som er spredt utover i boka. Dette er altså ikke bare en gjenfortelling av en saga, men også en fakta-bok om sagaene. Det er vel unødvendig å nevne at faktadelen av boka blir så kortfattet og fragmentert og at utvalget av opplysniger derfor virker litt tilfeldig. Men noe er bedre enn ingenting.

Jón Sveinbjørn Jónsson har oversatt fra islandsk, og det er trolig han som har lagt til enkelte forklaringer som burde være unødvendig for et islandsk publikum, men som er nødvendige for et norskt et. Kvaliteten på oversettelsen kan jeg ikke bedømme. Men Thórarinsdóttir og Jónsson har bevart noe av sagastilens kortfattede hovedsetninger og den raske fremdriften i slåsskampscenene. Og flere av de velkjente ordtakene fra Njåls saga får et nytt liv her.

Thórarinsdóttirs utgave av Njåls saga gir en smakebit på en fortellertradisjon som fremdeles har gjennomslagskraft. Derfor skal vi kanskje være fornøyde i denne omgang?