Nødhjelp for formidlere

(Fjeldberg taler for ordens skyld i kursiv (red.))

– Norgesmesterskap i litteraturformidling ble arrangert første gang i 2012. Norsk barnebokinstitutt startet i 2014 egen utdanning for formidlere. Og stadig flere bibliotek søker etter formidlere. Er tida mer enn moden for en håndbok i litteraturformidling?

– På bibliotek, i barnehager og på skoler kommer det stadig nye og større krav til personalet om å drive profesjonell formidling. Bibliotekarer har dette som en del av utdanningen, men både nye og gamle formidlere har behov for faglig påfyll og oppfrisking.

– Redaktør Nina Aalstad har engasjert et variert knippe dedikerte formidlere med lang fartstid fra bibliotek, skole og kulturproduksjoner. Tekstene spenner ganske vidt. Du som selv er bibliotekar med formidlerutdanning fra NBI og erfaring blant annet fra bokbåten Epos – hvor gode råd får vi?

– Nytteverdien er stor. Dette er nærmest en oppskriftsbok med smarte tips og beroligende ord til både nybegynnere og erfarne formidlere. Her får vi svar på både praktiske spørsmål, «hvordan», og teoretiske spørsmål, «hvorfor».

– Hvert kapittel innleder helt i tråd med Aalstads «Abc for formidlere». Vi får en sympatisk presentasjon av den som fører ordet, vi får vite hva det skal handle om, og vi blir møtt av folk som vet hva vi sliter med. Det er vakkert gjort, og jeg føler meg velkommen. Men når Aalstad anbefaler meg å legge klar manuset senest dagen før avreise, følte jeg meg litt undervurdert.

– Mange av oss trenger en innføring som starter med det helt fundamentale, både for å skape trygghet for egen praksis, og for å vite hva vi skal bygge videre på. Når forfatterne viser til egne erfaringer, skaper de øyeblikk av gjenkjennelse og en god følelse av at leseren ikke er alene, verken i utprøving eller feiling.

– Ja, det føles betryggende at bidragsyterne ikke underslår at ting i blant går galt.

– Selv ble jeg mest overrasket over hvor lite jeg visste fra før om Den kulturelle skolesekken og hvor mye det er å lære om den. Jeg levde meg sånn inn i kapitlet til programansvarlig og produsent for litteratur i DKS Oppland, Vilde Kamfjord, at jeg må kalle det bokas høydepunkt. I tillegg til en fornøyelig leseopplevelse er det mye å lære her for alle som arrangerer forfatterbesøk, eller tar i mot foredragsholdere og andre gjester. Rådene gjelder også utenfor DKS.

– Hun er ekstremt tydelig: Dette forventer vi av deg som formidler, dette forventer vi av skolen som arrangør. Du behøver ikke være forfatter på turné for å oppleve kapittelet hennes som relevant, du blir utøver i DKS av å lese dette. Nå tilbyr riktig nok de fleste tekstene  et «du» som gir deg roller som bibliotekar, bokblogger, lærer eller forfatter, men ingen får det til like suverent som Kamfjord.

– Personlig var det nok likevel kapitlet «Les, lev, lek» av biblioteksjef Ragnhild Malfang jeg kjente meg mest igjen i. Både i feilene hun – og alle vi andre – har gjort, og i entusiasmen for litteraturen og formidlingssituasjonen. Der jeg møtte mest motstand var i kapittelet til kommunikasjonsrådgiver Kristin Storrusten, «Litteraturformidling i sosiale medier». Kanskje fordi jeg selv kjenner dette området litt bedre enn mange, men først og fremst buttet det i mot når hun hele tiden skal berolige meg med at det ikke er så farlig der ute på nettet. Når det blir gjentatt gang på gang, begynner jeg å lure på om det virkelig er farlig.

– Men hvis du lider av manglende selvtillit og en viss angst for teknologi, er kanskje denne innføringa om blogging og formidling i sosiale medier et greit sted å begynne? Også de alderstilpassede lesetipsene til Siri Morland spenner fra det banale til det mer oppfinnsomme. Lite å hente for fagfolk som oss, men for foreldre kan de ha mye for seg.

– Etter å ha vært rundt på møter med lærere for å snakke om barnebøker ser jeg at behovet for helt grunnleggende tips om formidling er stort. Det blir lett å bli stjerne på foreldremøtet om du som pedagog har med deg disse tipsene i bagasjen. Gjerne koblet til konkrete titler og eksempler.

– Aalstad presiserer innledningsvis at Les meg! er en bok basert på erfaring, ikke på forskning. Jeg synes likevel at de som refererer til flere enn sine egne erfaringer har mest å tilby. Som der Malfang argumenterer for at du ikke må like boka du formidler, selv om Aalstad anbefaler det i sitt innledende kapittel. Malfang overbeviser fordi hun viser til kolleger som har lykkes med å formidle bøker de åpenlyst har mislikt. Eller der Pål Brekke Indregard, ekspert på filosofiske samtaler, anbefaler å bruke tresekundersregelen til Mary Budd Rowe. Vi får vite at denne amerikanske skoleforskeren har bevist vitenskapelig at langt flere i gruppa engasjerer seg i samtalen dersom læreren gir minst tre sekunder tenkepause fra eleven sier noe, til læreren responderer. Hever ikke dette rådene?

– Jeg ble personlig mest glad for at Brekke Indregard henviste til Aidan Chambers bok Tell Me (1993), en av de beste bøkene om formidling og samtaler rundt litteratur. Likevel kan Les meg! så absolutt trenge en søster som behandler formidling i et mer vitenskapelig perspektiv, men akkurat nå er det viktigere å tilfredsstille det akutte behovet for praktiske råd og hjelp.

– De få akademiske innslagene er heller ikke optimalt redigert og lider litt av språksmitte. På meg virker det unødvendig å la «skolens mann», Vidar Olav Haraldsen-Jupskås, slippe gjennom med stammespråk som dette: «Som nevnt bruker jeg ofte veiledningsspørsmål i loggboksammenheng for å lede elevene gjennom prosessen med å strukturere leseopplevelsene.» På den annen side har nok han hatt den vanskeligste jobben. Litteraturformidling i skolen er det feltet som er best dekket fra før, ikke minst av Lesesenteret i Stavanger. Selv om han er forfriskende uenig i en del av de gjengse metodene i klasserommet, er han nødt til å forholde seg til dem.  

– Personlig ble jeg mest utfordret av kapitlet til Marit Halle, «Fortell mer! ». Hun utfordrer oss som formidlere til å bruke muntlig fortellerkunst i bokpresentasjoner. Blandingen av teori og praktiske råd er supplert med konkrete eksempler fra Simon Strangers bok Barsakh. Spesielt det å knytte rådene til en tittel fungerer bra for å trekke den tunge teorien ned i det praktiske. Et vellykket grep, men dette kapitlet er et av de mest krevende i boka og går oss med litt erfaring på klingen. Jeg kan helt klart bli langt mer bevisst på for eksempel stemmebruk og valg av opplesingstekst.

– Men også hun gjør det unødig vanskelig for oss. Visst er det nyttig å få vite hvordan du kan utnytte bokas plot i formidlinga, men å komme trekkende med en definisjon av plot fra 1927 virker ikke umiddelbart oppklarende. Jeg er veldig glad for faglig tyngde, men synes ikke det skal få lov til å tynge språket. Litt mer respektløst redaktørarbeid hadde ikke vært så dumt.

– Du mener sånn som du har barbert mine replikker i denne samtalen?

– Dette er jo ikke skjønnlitteratur, så jeg tenkte at det ikke ville skade din kunstnersjel.

– Noe mer som irriterer deg?

– Jeg er litt fornærma på bildebokas vegne. Den blir så overflatisk behandla av Halle at jeg er redd det kan oppfattes som et signal om at man kan ta lett på dem. Bildebøkene burde fått et eget kapittel – ikke bare en fotnote som sneier innom Åndsverkslovens bestemmelser om hvor mye av bildene du kan vise før du må spørre om lov. Dette er viktig!

– Ingen av de ulike typene barne– og ungdomslitteratur er behandlet spesielt. Slik sett er fremstillingen konsekvent og rettferdig. På den annen side har formidling av bildebøker sine egne utfordringer, og det lille om bruken av bilder maner ikke akkurat til entusiasme for bildebokmediet.

– Jeg er også skuffa på vegne av publikum som kommer for å lytte til samtaler med forfattere. Aalstad er så vidt innom å lede slike samtaler, men glemmer helt at intervjuteknikk er et eget fag. Der er det fortsatt mye å hente.

– Dette temaet er heldigvis godt dekket i annen litteratur. For meg er det viktigste å holde fokus på formidler og publikum i den krevende formidlingssituasjonen.

– Så alt i alt er vi fornøyd?

– Ja, veldig.