Nødrop fra en myk sofa

En av mine yndlingsscener i ungdomsbokverdenen er avslutningen i Sverre Henmos forrige ungdomsroman Natt på Frognerbadet (2008), der hovedpersonen foretar et stup fra tieren som er så utrolig mye mer enn bare et stup fra tieren. Det handler om å tørre å vise hvem du er og å tørre å like den du faktisk liker. Å slutte å være usynlig. På mange måter tar Henmo opp igjen mye av denne tematikken i sin nyeste ungdomsroman Det er bare kjærlighet. Bortsett fra at her handler det også om å tørre å IKKE like den du faktisk ikke liker.

Den plutselige kjæresten

Jonathan og Axel har nettopp begynt på ungdomsskolen. En dag tropper Axel opp hjemme hos Jonathan med de to nye klassevenninnene Savannah og Liva. Det viser seg at det er en slags ”2 kjærester for prisen av 1”-deal som er på gang, der Jonathan må ta imot henne som blir til overs, for å være en grei kompis. Jonathan har allerede en brutal storebror som han bruker mye krefter på å dukke unna. Og en lærer med så dårlig ånde at han må puste med munnen gjennom hele skoledagen. Nå har han også fått en uønsket kjæreste som han ikke helt klarer å bli kvitt. I sidesynet vaker hele tiden den uoppnåelige Alina med det lange lyse håret. Hun som er så pen at hun har vært med i en veskereklame!

Går under de voksnes mobberadar

Bokas cover viser en lukket dør, og anslaget antyder raskt at Jonathan lever i en utrygg tilværelse der det er best å få låst seg inne på rommet sitt før storebror Trym kommer hjem. Trym er akkurat så uberegnelig og voldsom som det trollete navnet hans skulle tilsi. Han introduseres i historien med et kjempesmell idet han forsøker å forsere lillebrors låste dør med makt. Her er ikke hjemmet et trygt sted å være før en intetanende mor kommer hjem fra jobben. Flere episoder avdekker gradvis at storebror er skolens skrekk for de som er litt rare og annerledes, men som helten på fotballaget går han under de voksnes mobberadar. Når romanen har fått tittelen Det er bare kjærlighet kan dette kanskje leses som den typen bagatellisering vi voksne har en tendens til å utsette barn for når de kommer og klager over å ha blitt plaget. Var det noen som kastet sand i øynene på deg? Han er sikkert bare litt forelsket. Han prøver bare å få oppmerksomheten din når han lugger deg på den måten. Eller i dette tilfellet: Bokser broren din deg i skulderen hele tiden? Dundrer han inn i deg bakfra på skoleveien så du blir liggende i grusen? Han mener ikke noe med det. Det er bare litt kameratslig brødrekjærlighet. Den evige usikkerheten knyttet til når Trym kan dukke opp og hvor langt han er villig til å gå, er en effektiv og uggen dramatisk motor i fortellingen.

Når det absolutt ikke er kjærlighet

Førstegangsopplevelser er et gjennomgående tema i ungdomslitteraturen. I dette tilfellet er de ikke av det romantiske slaget. Henmo beskriver uten filter hvor skuffende, klossete og ekkelt det første kysset kan være hvis man er han greie som bare sa ja til å være kjærester fordi man ikke turte å si nei:

«Jeg har drømt om det en million ganger, men ingenting er som jeg trodde. (…) Og plutselig kjenner jeg tunga hennes mellom leppene. Det er som å få en brunsnegl presset inn i munnen. Jeg holder på å brekke meg. Knekker litt forover og smeller fortanna mi inn i tennene hennes».

De to jentene levnes liten nåde sett gjennom jeg-personens blikk:

«Savannah er ganske tykk og har tynt hår i slappe krøller. Hun har nettopp fått regulering, og lager smattelyder når hun snakker. Det er som om hun alltid har for mye spytt i munnen. Liva er hakket mer normal, hun er på en måte bare stor og tung. Hun har langt, mørkt hår med pannelugg. Og litt kviser. Begge er nesten et hode høyere enn Axel.»

Som voksenleser får man stor sympati med dette bastante radarparet med de i overkant glamorøse navnene. Men ingen såpeoperanavn kan utligne jeg-personens ambivalens, der han ligger fanget i bunnen av en altfor myk sofa. Der Axel begeistret kaster seg inn i en ny verden av sugemerker og tungekyss uten å problematisere for mye, konkluderer hovedpersonen med at:

«Jeg vil aldri ha kjæreste hvis det er sånn som dette. Selv om det hadde vært med Alina, hadde jeg ikke hatt lyst til å bare sitte og suge på halsen hennes. Eller jo. Kanskje litt. Nei. Ikke hele tiden. Eller. Kanskje.»

Hvis dette hadde vært en mindre nyansert roman, kunne man kanskje tenkt seg at jeg-personen gradvis ville fått øynene opp for Livas mange gode sider. Men nei. Avslutningsvis konkluderer Jonathan med at Liva «Kanskje (…) er hjerneskadet. Hun er flink på skolen, men jeg har aldri møtt noen som er like dum som henne likevel.» Sånn tenker en åttendeklassing som er ganske snill, men ikke SÅ snill heller.

Sånn som det føltes da

En viktig kvalitet ved en ungdomsroman er nettopp det å skildre ungdomstiden, ikke slik den fortoner seg sett i etterpåklokskapens lys, men slik den føltes da man var midt oppe i det. Og det er nettopp dette Sverre Henmo er så god til. Å gjengi de nesten usynlige mekanismene som gjør at noen er innenfor og noen er utenfor. Hvordan voksne som prøver å forstå, likevel ikke forstår noen ting. Og hvordan du kan ta alle de gale valgene, selv om du vet at de er gale. Det gjør Jonathan også. Han holder kjeft og går utenom. Tør ikke innrømme overfor Alina at han er kjæreste med Liva. Tør ikke slå opp med Liva heller. Inntil det plutselig er nok av det meste. Og med en klassisk «tenke sjæl-»touch, setter han ettertrykkelig foten ned. Heldigvis! Så når hovedpersonen i siste kapittel kan la døren til rommet sitt stå åpent, er dette et enkelt, men effektivt symbol på at det har skjedd en forskyvning i maktforholdet mellom brødrene.

På den måten handler Det er bare kjærlighet om mye mer enn bare kjærlighet. Den handler om å ikke finne seg i å bli herset med, verken av store, geskjeftige damer som er et hode høyere enn deg, overentusiastiske bestevenner som prioriterer klining med regulering fremfor vennskap, eller brødre som kanskje ikke er så tøffe når det kommer til stykket. Eller jo. Eller kanskje. Eller jeg vet ikke…