Nominert til nordisk pris: Noe nytt for de fattige i ånden

For du vil ikke at det skal være en vanlig bok. Du kjenner til såkalte fattigmannsbibler som ble laget fra 1200-tallet av, de som fikk stor utbredelse med nye trykketeknikker utover på 1400-tallet. De såkalte Biblia Pauperum var illustrerte bøker der tekster fra det gamle testamentet ble stilt sammen med tekster fra det nye testamentet; det skulle vise at det som var varslet i de eldste tekstene faktisk også fant sted i de nyere tekstene. Hver side skulle handle om én bestemt hendelse i livet til Jesus, med tegninger og håndskrevet tekst rundt. Og du bestemmer deg for å lage en moderne versjon av en fattigmannsbibel – de ble ikke egentlig laget for fattige, forresten, ordet pauper handler om å gi avkall på penger og makt for å leve litt mer som Jesus, og dette bruker du på din egen måte; du lager en bok for unge lesere. Eller gjør du det?

I hvert fall lager du en moderne historie om Jesus. Men hvorfor?

Kanskje på grunn av det eksistensielle alvoret i materialet, og den svimlende poesien i det. Fortellingene om Jesus handler om det menneskelige, men også om grensene for det menneskelige. De kan leses som litteratur, skjønnlitteratur, de beskriver en akutt eksistensiell ensomhet. Men de kan også leses som religiøse tekster, eller såkalt hellige tekster, som ikke skal tolkes litterært eller personlig, og som ikke uten videre er åpne for nytolkning, men som skal leses ut fra dogmatisk utmyntede konvensjoner. Religiøse tekster skal ikke leses for at leseren skal oppdage noe nytt i seg selv. De skal leses som kodete lovtekster, som oppdragelse, som moralske trafikkskilt.

Og er det ikke slik at religiøse tenkemåter begynner å hevde seg igjen, at antall troende i verden øker? Det innebærer i så fall at religiøse fortellinger oftere blir brukt politisk, ettersom kirkedannelser og religiøs aktivitet alltid på en eller annen måte er politiske. Og når de religiøse tekstene ikke leses som litteratur, betyr det i siste instans at de ikke får lov til å være levende, at de ikke får lov til å bli brukt av hver og en på selvstendig måte, men at de blir brukt som instrumenter for politisk makt.

Den boken du skriver vil noe annet. Den handler om en ganske utslått og søkende Jesus, en som ikke vil ha makt over andre, og som ikke vil at andre skal ha makt over ham. Og kanskje er det de som ikke søker makt over andre som er svake i ånden.

Men hvordan er det mulig å fortelle en historie om Jesus om igjen nå, som litteratur? Du begynner å tenke på en teateroppførelse, en slags amatøroppsetning. Og den ideen viser seg å være, hva skal vi si, relevant: Om og om igjen har juleevangeliet blitt fremført som skuespill av lydige barn i kristne klasserom over hele verden.

(Se der, en tykkfallen Josef i høyhalset genser, han er vettskremt og snubler i kulissene hver gang han beveger seg over gulvet. Og en Maria med tannregulering, hun fremsier alle replikkene feilfritt og metallisk, uten å ane hva ordene betyr, fordi det hun sier ikke angår henne. Og engelen Gabriel med åpen fuktig munn, han skjeler litt, han er våt på trøyelinningen fordi han sikler, og på hodet har han en høy og litt tåpelig papirhatt.)

Du bestemmer deg for at de som skal spille i den forestillingen er de som henger litt etter, de som ikke helt når opp, de som kalles åndssvake. Det heter ikke åndssvake lenger, forresten, men du kaller dem åndssvake likevel, det plasserer seg så fint i forhold til de ordene Jesus sier i Bergprekenen: «salige er de fattige i ånden for himlenes rike er deres». Og du vet at det kan diskuteres hva fattig i ånden betyr, og du tenker deg at på samme måte kan det diskuteres hva åndssvak betyr, om det er å være svak av for mye eller for lite ånd, for eksempel.

Så hva har du nå? Du har historien om Jesus spilt av åndssvake barn på et lite teater, og du tenker deg nå at hver bokside er en slags scene, og slik ligner den også på boksidene i middelalderens illustrerte fattigbibler.

Og du er forfatteren Ocar K., som skriver teksten til denne boken, og du er tegneren Dorte Karrebæk, som lager illustrasjonene i den. Og du som er forfatteren Oscar K, skriver regitekster som skal trykkes i boken som en slags åpne anvisninger til tegneren. Og du som er illustratøren Dorte Karrebæk, tegner i direkte og ganske fri dialog med regitekstene. En regitekst kan for eksempel lyde sånn:

En lille åndssvag dreng, der skal spille Gabriel, har besvær med at holde balancen med de kæmpemessige teatervinger, han får spændt på – han falder, byggemændene hjælper ham op.

Regitekstene antyder altså hvordan boken har vært tenkt, og hvordan den blir til. De er lekende, ofte poetiske, og de representerer bare ett av minst fire fortellernivåer i denne boken. Neste nivå er sitater som blir spredd utover i tegningen – sitater fra Bibelen, men også fra Shakespeare, og fra Molière, og fra Kirkegaard og Nietzsche og Laxness og en hel del tull og tøys, som du tar med av grunner som ikke alltid er like lett å forstå, som Bill Clinton og Anders Fogh Rasmussen, eller fra Olsenbanden-filmer, men altså mest fra Bibelen, fra Bergprekenen og Salomos Høysang og en hel del andre bibelske bøker. Sammen med sitatene skriver du noen replikker til de som opptrer på scenen.

Men det tydeligste nivået i fortellingen er tegningene. Illustrasjonene er storslåtte, sammensatte, myldrende av desperat liv. Du tegner med en teknikk som delvis minner om de gripende portrettene av mennesker og dyr fra nyere nordisk barneboktradisjon, men med en råere og ledig strek fra grafiske romaner for voksne, men også med mer maleriske, visjonære tablåer, der dyreskikkelser og kuttekledde figurer hilser presist og illevarslende til groteske skikkelser hos Hieronymus Bosch. Det er rått og ekspressivt og med mange groteske skikkelser. Men fargene er duse, avblekede, som om de var blitt malt på mur.

Illustrasjonene, replikkene og sitatene fyller den ene siden i oppslagene, og på motstående side står regiteksten og en liste over hvor sitatene kommer fra. Her står også fortellingen som ligger til grunn for teateroppførelsen, selve hovedteksten. Den består ofte av lett bearbeidete bibelsitater, men også av en mer umiddelbar fortelling på nåtidsnivå. Midt i forestillingen skriver du for eksempel inn en pause:

I pausen sat Jesus lidt for seg selv og bladrede frem i sit rollehefte: «Gud vet hva min far i himlen har tænkt sig med det her teater ….» mumlede han. Den næste scene var verdensdommen, den havde han nogenlunde styr på, men jo mere han læste, jo skrækkeligere var dét, der skulle ske.

 

Og på neste oppslag en tekst med tittelen Forudsigelsen: «De andre hyggede sig i pausen, drak en kop kaffe og lærte de sidste replikker udenad. Så siger Jesus: «Ved I, at jeg skal korsfæstes i anden akt?» Næ, det vidste de ikke. «Men det skal jeg» … Da blev de meget bedrøvede.»

Disse to tekstene er jo ganske avspente og umiddelbare skisser som beskriver en tenkt amatørforestilling, eller hva? Men mange av de andre hovedtekstene ligger så nær originalen i Bibelen at det tok litt tid før jeg oppdaget hvor kompleks boken var. Oppslagene inneholder så mange nivåer at jeg måtte velge, og første gang jeg leste boken, valgte jeg å lese hovedtekstene i sammenheng først. Det var et feilgrep, det var som å lese en forenklet og bare en anelse fordreid gjenfortelling fra Bibelen.

For først da jeg begynte å se oppslagene i sammenheng, så jeg hvordan illustrasjonene arbeider inn i og gjennom regiteksten og sitatene og hovedteksten, og først da forsto jeg hvordan boken arbeider i dybden, assosiativt utforskende. Tablåene er viktigere enn fremdriften. De belyser materialet subjektivt og fritt mer enn å fortelle den kjente historien en gang til.

For min del skulle jeg ønske at særlig regiteksten hadde fått litt større plass, typografisk, på sidene. Eventuelt skulle jeg ønske at hovedteksten var enda mer selvstendig i forhold til bibelens fortellinger. Jeg lurer på hvordan denne boken ville blitt hvis hovedteksten hadde hatt en sterkere episk kraft, en indre nødvendighet på nåtidsnivået? Likevel er jeg svak for hvor komplekst boken utforsker materialet, hvordan hver side blir en skisse til en teaterscene og samtidig en slags moderne altertavle, et bilde du fordyper deg i uten tanke på hvor det befinner seg i forhold til de andre oppslagene.

Slik blir dette en bok som verken kan leses hurtig eller langsomt. Den bør vel heller leses i sin helhet først og deretter studeres. Særlig bildene tåler å bli sett igjen og igjen. Men det er vanskelig å se hvem den egentlig er skrevet for. Jeg ser at dette går igjen i kommentarer til noen av de andre bøkene som du, Oscar K, og du, Dorte Karrebæk har laget sammen; at det er uvisst om bøkene egentlig er laget for barn eller ungdom eller voksne. Og det er i dette tilfellet en god ting, fordi Biblia Pauperum Nova helt tydelig er en av de bøkene som skal skape sin leser mer enn å forme seg etter en på forhånd antatt og på forhånd konstruert litteraturkonsument.

Og grunnen til at jeg henvender meg direkte til deg er at jeg prøver å sette meg i ditt sted, jeg prøver å forstå hva som var intensjonen, grunnen til at du og du ville skape denne historien. Den leseren som tror at hun eller han forstår hvorfor noe er laget, har jo en følelse av mestring, av overtak og suverenitet i forhold til materialet. Men jeg er fortsatt ikke helt sikker på hvorfor. Hvorfor? Jeg er slett ikke sikker. Men hvordan er kanskje mer enn nok.

• Biblia Pauperum Nova er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris, som deles ut for første gang i 2013. Barnebokkritikk skal anmelde alle de nominerte til den nye prisen.
• Les mer om prisen og de nominerte her.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig muntlig fremført av Geir Gulliksen på et seminar på Schäffer-gården 17. september.