Nominert til Nordisk pris: Kreften og jeg

Hvordan skulle egentlig en kreftsykdom se ut? Er den kanskje et snyltedyr, en parasitt som suger kraften ut av et menneske? Eller er det en menneskelignende skapning, noe midt imellom Mannen med ljåen og en zombie? I romanen Ud med Knud har dansken Jesper Wung-Sung foretatt et originalt valg for å personifisere sykdommen.

Kreften skrøner

Her møter vi William, en ung gutt som har blitt alvorlig syk av kreft. Og han kan, uten at noen andre vet det, se og snakke med sin kreftsykdom. Kreften viser seg for ham, ikke som en dyster skikkelse, men som en liten, tjukk gutt som heter Knud.

Knud sitter i fotenden i senga til William, og snakker mye og morsomt, og er proppfull av både fakta og ville skrøner. Knud og William blir etterhvert godt kjent og faktisk venner, i den grad det er mulig å bli venn med noen som er i ferd med å ta livet av deg.

Det er rimelig å anta at navnet «Knud» kommer fra knutene i kroppen som kreften lager, altså svulstene. Knud erklærer iallfall at han er eldgammel, flere tusen år, og at han har fått med seg ganske så meget opp igjennom årene, for kreften har naturligvis fulgt med menneskeheten en stund. Replikkene til Knud tyder på at det stemmer, for han vet ting og snakker på en måte som neppe er allmennkunnskap for skandinaviske gutter. Her regner det med referanser som nok går yngre lesere hus forbi, som de puniske kriger, Mary Shelleys «Frankenstein» eller Scorceses Taxi Driver.

Fantasifoster eller realitet

Grepet med å personifisere kreften som en liten gutt, er interessant, om ikke helt uproblematisk. Ved et overflatisk blikk kan Knud minne om en slags ondartet utgave av Karlsson på taket. Karlsson er en tilsynelatende fiktiv lekekamerat som viser seg å være en reelt eksisterende person. (Det motsatte grepet finner vi for eksempel i Fight Club, hvor Tyler Durden viser seg å være ikke en reelt eksisterende kompis, men en voksen manns fiktive drømmevenn.)

Statusen til Knud er betydelig mer uklar. I enkelte scener virker Knud som en typisk mental konstruksjon, et påfunn i Williams feberhete hjerne. I andre fremstår han som en ekte gutt som både kan spise opp middager og gjennomføre helt konkrete rampestreker, som å kaste en stein igjennom en vindusrute. I tillegg hevder Knud selv å være et slags mytologisk vesen med evig liv, så her er det grunn til å være forvirret.

Mot slutten bestemmer William seg for å prøve å ta livet av Knud, selv om han vet han kommer til å savne ham. Dette oppfatter jeg også som underlig innenfor logikken i dette universet. For hvis Knud forsvinner automatisk når William blir frisk, hvordan – og hvorfor – skulle han da drepe ham?

I tillegg har Knud gitt uttrykk for at han ikke bare er Williams private kreft, men Kreftsykdommen generelt. Noe som nok skulle gjøre det enda mer ønskelig å drepe ham, og desto mer umulig.

Knoll og Tott

Hvis man klarer å overse disse logiske svakhetene, er det mye å hente i romanen, både kloke, triste og ikke minst morsomme scener. Wung-Sung har et utvilsomt talent for intelligent, surrealistisk fjas, proppet med solide kunnskaper og fjollete ordspill. Forfatteren har åpenbart hatt stor moro av å skrive ut innfallene til den storkjeftede, mytomane Knud.

I et parti av romanen er William på bedringens vei, hvilket fører ham og Knud ut på et tokt som rampegutter, en slags Knoll og Tott med tragisk tilsnitt. Man kan jo aldri bli riktig lei av å lese om guttestreker, som for eksempel å klatre opp i for høye trær eller omorganisere hagen til en gammel dame. Likevel kan pøbelstrekene denne gang virke litt svakt motivert. Det er ikke helt klart hva det er i en utmattende kreftsykdom som gjør deg tilbøyelig til å utføre det faren til Emil i Lønneberget kalte for hyss.

I disse scenene får vi igjen satt på spissen den splittede statusen til kamerat Knud: Fantasifoster, mytologisk vesen eller høyst konkret urokråke? Det veksler fra kapittel til kapittel.

Dyster sjarm

En viktig sidehandling er den om vennen Sebastian og klassens søteste, Katrine. Dette utvikler seg gradvis til et trekantdrama av kjent, hjerteknusende slag. Her får vi belyst hvordan sykdommen påvirker forholdet til venner og potensielle kjærester, og ikke bare i negativ lei. For statusen som dødssyk gir også William en mystisk, tragisk aura, som ikke er uten appell. Dette bygger seg opp til et av bokens hovedpoenger, som er at kreftsykdommen kan bli en del av din identitet og ditt selvbilde som det faktisk kan gjøre vondt å gi slipp på.

Forfatteren holder på spenningen helt til slutt, dette er absolutt en bok der man føler det kan ende på begge måter, selv om tittelen jo taler i favør av William og imot Knud. Én av dem må gi tapt. Foreldrene i romanen er definitivt i bakgrunnen, men skildringen av den stille desperasjonen deres i møte med sønnens sykdom, er noe av det som gjør sterkest inntrykk. Samt spensten og oppfinnsomheten i verbalakrobatikken til den i overkant mangslungne Knud.