Nominert til nordisk pris: Rovmord på Island

Islands ene av to kandidater til Nordisk råds barnebokpris har et fantastisk fiksjonsunivers, med ingredienser som en snakkende, manipulerende katt, farlige steroid-troll og glemselspulver. Likevel handler den i aller høyeste grad om virkelighetens Island. Boka er levende og fargerikt fortalt, med glimt i øyet, og ingenting av det som sies bør tas for god fisk. Fortellerstemmen tilhører den 12 år gamle spanske immigrantgutten Sylvek, «sønn av en tyv og en ulykkeskvinne». Han formidler en både grotesk og underholdende røverhistorie som begynner med makabre funn av levninger av smågutter i Reykjavik. Men man skal ikke la seg seg lure – Manden der hadede børn er kanskje forkledd som en lettbeint, artig og drøy barne-/ungdomsbok i Ole Lund Kirkegaard-tradisjonen, men den retter seg trolig aller mest mot de voksne.

Verken skrekkroman eller pageturner

Til tross for at boka tar utgangspunkt i grusomme likfunn, er den langt i fra noen skrekkroman, og sjelden en pageturner. Handlingen fremstilles ikke lineært, og plottet blir stadig mer komplisert. Boka vil nok først og fremst appellere til de barna som leser for språkets del, som får glede av å ta de mange skjulte poengene i boka, og gjerne godtar en etter hvert ganske vimsete og forvirrende fortelling. På Island har boka blitt nominert til Den islandske litteraturpris – en pris for alle islandske bøker, og også til De islandske bokhandlernes pris. Filmrettighetene er allerede solgt. Den store suksessen i hjemlandet skyldes trolig at boka treffer særlig de voksne leserne, som leser boka som en fortelling om Island i dag.

Dette er en «barnebok» med et usedvanlig tilstedeværende metanivå. En av hovedpersonene i boken, en høy, svartkledd, mystisk mann, som Sylvek mistenker for å være barnemorderen, viser seg å selv være barnebokforfatteren Odin Viktor Hallgrimsson. Bøkene til Hallgrimsson har gått fra å være upopulære, som «en underlig blanding af børnebøger og kreative voksenbøger», til å plutselig slå gjennom og selge som varmt hvetebrød. Men Sylvek spør seg hvem de egentlig er skrevet for: «Alle forældre gav deres børn en Lubbi-bog i julegave, men jeg havde stadig ikke mødt nogen børn, der gad læse dem.»

Det er nærliggende å tolke dette som en ironisk kommentar om bøkene til Thórarinn Leifsson selv, som har fått svært god mottagelse i offentligheten, men som også er svært uvanlige. Hans første bok, Pappas hemmelighet, var en mørk fortelling om en far som er kannibal, og den neste, Bestemor Hulds bibliotek, er også en dystopisk barnebok inspirert av bankkollapsen på Island. Dømmekraften til Sylvek viser seg imidlertid å ikke være helt troverdig. Forfatteren Hallgrimsson har flere unge fans som skriver til han. Leseropplevelser er alltid noe svært personlig, noe som også tematiseres gjennomgående i boka: Bestemoren til Sylvek avslører for eksempel mot slutten at en bok om hunden «Lubbi» «reddet henne», uten at hun helt kan gjøre rede for hvorfor: «Noget om den der lille hjælpeløse hund, der drømmer om at blive fodboldstjerne». Den pussige begrunnelsen er herlig eksentrisk. Men bokas mange metarefleksjoner har en tendens til å undergrave forsøk på å påstå noe generelt om den.

Aske, kapitalisme og mediesirkus

Vulkanen Katla har hatt utbrudd i begynnelsen av boka. Det ligger et teppe av aske over hele Europa, og ingen kommer seg noen steder. Da finanskrisen rammet virkelighetens Island, måtte innbyggere betale prisen for storkapitalistenes pengegambling på tvers av landegrensene. Så kom vulkanutbruddet fra Katla, og mange vitset om at Island tok hevn ved å ramme den internasjonale flytrafikken. For islendingene var det trolig mer symbolsk at landet deres ble dekket av aske.

Vulkanutbruddet utgjør bakteppet for boka. Mellom linjene formidles det sinne, desperasjon og fortvilelse over isolasjon, stillstand, maktmisbruk og urettferdighet. Når journalisten Jorun Margerit til slutt blir konfrontert med hvem morderen er, og det er duket for den store avsløringen, svarer hun på noe helt annet i stedet: «Vulkanudbruddet i Katla er ovre». Og: «Asken kommer til at hænge i luften i mange år.»

Igjen og igjen kommer boka tilbake til beskrivelser som forteller hvordan det er i Reykjavik – og de noe dystre, galgenhumoristiske, svarthvite illustrasjonene utført av forfatteren selv viser ofte hus, kirker og bylandskap. Forfatteren har bakgrunn som grafittiartist, og jeg mistenker han for å holde detaljer tilbake, og underdrive med de enkle illustrasjonene (i god sagastil) for at leseren skal kunne danne seg et bedre bilde selv. For meg virker uansett den stadige formidlingen av Island som forstyrrende, det oppleves ofte som påtatt og rettet mot meg som utenlandsk leser. Men boka er også forfriskende ærlig om den uglamorøse hverdagen i det lille øysamfunnet. Allerede i første setning klager bestemoren – «Bedste» – over at det aldri skjer noe i Reykjavik. «Det eneste, der kunne lyse op i den grå og ensformige hverdag, var, når et nyt supermarked åbnede, ligesom nu». Dessverre har verken Sylvek eller bestemoren råd til å handle noe særlig der, pengene er i ferd med å ta slutt. Men Bedste er oppfinnsom, hun er både anarkist og «dumpsterdiver», og leter i søpla etter skjulte skatter – som en «storslått leveranse» av spansk skinke som har gått ut på dato.

Som spanske immigranter har både «Bedste» og «Sylvek» et skråblikk på Island. Ironien ligger tykt over alt som skjer, også på handlingsplanet. Det er nettopp på supermarkedet at det første makabre funnet blir gjort, av et menneskehode i en bærepose, mellom skyr, brød og fårepølser. Andre likfunn blir senere gjort på utstillingshyllene i butikkene.

Snart blir disse mordene konsumvare på fjernsynet. Statsmakten, representert ved en udugelig politimann som er redd for blod, foretar seg minimalt, og kapitulerer fullstendig for et tysk etterforskningsteam som er askefast på Island. Det hele utarter til et mediesirkus der spørsmålet om hva som er etisk, og hva som er virkelig, fortrenges helt. Det viktigste er at det er god underholdning. Både barn og voksne fremstilles som slaver av internett og TV, løsrevet fra hverandre.

Stasimon styrer alt

Som en marionett som forsøker å rive seg løs forsøker Sylvek å komme til bunns i hva som har skjedd. Men på slutten kapitulerer han og samarbeider like godt med den allestedsnærværende internasjonale TV-kanalen med kontorer i Tyskland og det talende navnet «Stasimon».

Det er befriende lite moralisme å finne, og det er interessant at det som er en happy ending for Sylvek, absolutt er en ambivalent slutt for samfunnet. Galskapen fortsetter, og TV-kanalen skryter skamløst av at de, ved å gi folk traumatiske opplevelser, har brakt dem nærmere sammen.

Dette er en bok som stadig utfordrer leseren, og legger opp til kritikk. For meg endte det i en kritisk holdning til selve boka. Jeg koste meg med historien helt til jeg kom litt over midtveis og handlingen begynte å bli stadig mer rotete. Så lenge den lette, intelligente tonen og den narrative logikken ikke blir ofret, henger jeg med. Men i den spektakulære avslutningen er det så mye som skal med at byggverket faller litt sammen, og noen budskap blir overtydelig formidlet. Det er også sjelden lurt å avslutte en fortelling med at hovedpersonen våkner og oppdager at alt bare har vært en drøm. Avsløringene er så raskt gjennomførte og så utrolige at de er vanskelig å forestille seg. Men jeg ser ikke bort fra at mange vil la seg rive med mer enn meg, uten å nødvendigvis sluke alt rått. For å få best utbytte av denne boka gjelder det å lese langsomt, kose seg med detaljene, le av de tørrvittige vitsene, og undre seg over den merkelige verdenen vi lever i.