Nye hyss fra Hans og Gry

Hans Sande, han fra Sunnhordland, har du hørt om ham noen gang? Ikke det? Men i det noble barnelitterære Norge finnes knapt det mennesket som ikke kjenner prestesønnen og psykiateren Sande, han der Hans som har møtt flere formanende pekefingrer enn det finnes hyss i bøkene hans. I tospann med illustratør Gry Moursund har Sande igjen ridd et knippe provoserende prinsipper i Arkimedes og rulletrappa.

Forgjengeren, Arkimedes og brødskiva fra 2000, ble betraktet som politisk korrekt nok og premiert med Kulturdepartementets bildebokpris for sin harselering med patriarkatet, religionen og vitenskapen. Arkimedes og rulletrappa har svart ved å bli nominert til Brageprisen med sine sprelske spell, der Evreka, oppfinnerpappaen hennes og katten Arkimedes drar til Oslo på oppfinnerkonferanse. Her kuttes Evreka og Arkimedes opp i strimler av knivene i rulletrappa. Heldigvis klarer oppfinnerne på den tredje dagen å gjenskape jenta og katten. Opplevelsen blir skjellsettende for pappa, som ikke ønsker å gå videre med sine firkantede oppfinnerferdigheter.

Tekstens komposisjon er stram, med en ordknapphet som gir bildene både ansvar og armslag. Språklig og lydlig ligger teksten godt i munnen, med NSBske ord som dunketidunk dunketidunk og bokstavrim med mange b’er, u’er og p’er: Full storm frå vest! ropte han og bles så båtane duppa djupt ned i suppa. Helt i tråd med sitt emne, inneholder teksten flere morsomme ordoppfinnelser, som kattopeden, doggedoggebåt og Suppesjøen.

Bildene er kraftfulle og ekspressive, med farger som er sterke og kontrasterende. Det naturalistiske er nedtonet til fordel for en fokusering på det viktige, slik vi ofte kan se i barns bildespråk. Bildene fyller ikke kun tekstens tomme plasser, men skaper nye betydningsrom. Illustratøren utnytter sågar permoppslagene til å gi humoristiske kommentarer til handlingen, der katter opptrer oppdelt, i firkantede fasonger og som puslespillbrikker.

Arkimedes og rulletrappa er en leken bildebok for oppmerksomme lesere i alle aldre. Her gjøgles det med oldtidens store oppfinner og med ulike skapelsesberetninger, og her er hilsninger til Disneys Lost in the Andes og firkanthønene, samt til Petter Smart, hans oppfinnerhatt og Lille Hjelper. Snøgg kan kanskje gi assosiasjoner til hundepølse, og med en stor dose svart humor opplever snøggbåten dårlig vær uten å ha dyrevester om bord, selv om kapteinen minner om en mus.

I beste karnevalistiske ånd går det groteske og lattervekkende hånd i hånd med det befriende og frimodige. Her lokkes fram en barnlig fryd over at det kroppslige og det dyriske dyrkes langt ut over det anstendige. Pappas langskredne epleform, hans griserosa hud, samt hans hang til å åpenbare sin behørig behårede kropp, vil kunne more og forarge – så også hans truse med blink på hver rumpeball. Boka viser få hemninger i omgang med kroppslige prosesser, der det foregår felles bespisning på badegolvet for Evreka og Arkimedes – praktisk når disse må tisse – Evreka på do og Arkimedes i vasken. I snøggbåten må pappa ty til spyposen, mens han på toget leker med maten med sin datter. Den mest grensesprengende ideen i boka er likevel strimlingen og sammensettingen av dyr og menneske, hvor oppfinnerne på den andre dagen lagde tre mus, to løgne små jenter og ein halv katt. Oppfinnerne smykker seg med mer eller mindre makabre hatter som både lokker på smilebåndet og får fram freak-følelsen: hatter av is, fisk, hamburger, bananskall og stinkende avføring, hatter med øyne på stilk og røde djevelhorn, trusehatt og avtagbart topplokk à la Frankenstein.

Bak den flirete fasaden skjuler det seg kritiske spørsmål til vår tro på forskningsmessig framskritt og rasjonalitet. Pappa representerte lenge et firkantet livssyn, men oppfinnerhatten hans, en Pink Floyd-LP, signaliserte likevel noe annet: Motstand mot at alt skal tvinges inn i den samme formen. Pappas oppvåkning kan være viktig nok, men etter mitt skjønn går en dimensjon tapt idet heltinnen Evreka fra Arkimedes og brødskiva reduseres til en passiv formidler av pappas dannelseshistorie i Arkimedes og rulletrappa. Dermed forsvinner også det spennende spriket mellom virkelighetsoppfatningen til den naive fortellerstemmen i teksten og bildenes groteske utleveringen av pappa. Konseptet mistet noe da pappa ble stueren, selv om han paradoksalt nok fortsatt ligger hver dag i badekaret med bollemagen i været og blåser såpebobler.