Omdiskuterte greier og sånt

Grønne greier er skrevet i et samarbeid mellom Aftenpostens klimajournalist Ole Mathismoen og illustratør Jenny Jordahl. Stoffet er fremstilt gjennom tegneserier eller illustrerte faktaruter. Miljøkunnskapen blir formidlet i dialog mellom de to hovedkarakterene, Ole og Jenny, altså karikerte tegninger av forfatterne. Tegningene er søte, men likevel realistiske nok til å skildre naturen troverdig. Boka forteller om natur og miljø på et bredt felt, og her er det utvilsomt mye å lære, også for dem som måtte være uenige i konklusjonene.

Naturkunnskap som imponerer

Bokas hovedprosjekt er å gi naturkunnskap som grunnlag for miljøbevissthet. Derfor møter vi ikke alle planter og dyr, men særlig arter som er truet, eller som inngår i de mest kritiske økosirklene. Underveis blir du garantert imponert. Selv om du vet noe fra før om gamle trær og bjørner, eller om haier og koraller, så sørger alltid forfatterne for at det drypper kuriøse detaljer. Visste du at bjørnen ikke går i dvale, men bare faller i dyp søvn? Og visste du at haien håkjerringa lever i over hundre år før den får sitt første barn?

Det er kunnskapsbredden som imponerer mest. I tekst og tegninger viser forfatterne at de besitter litt ekstra kunnskap om mange felt, om kjemiske prosesser i himmel og hav, men også om de minste insekter (tenk at kakerlakken ikke har hjernen oppe i hodet, men nede i kroppen!). Men faktabiter kan ikke leve for seg selv. Når boka skal handle om både natur og miljø, må den også fortelle overbevisende om sammenhengen. Den unge leseren, som nødvendigvis blir litt skremt underveis, vil dessuten ha konkrete og praktiske råd om egen atferd. Det er her boka står litt i stampe. Ja, er det egentlig mulig å gi barna enkle sannheter på områder hvor de voksne krangler?

Tusen små tegneruter

Mye av stoffet har tidligere stått i Aftenposten, som illustrerte faktafortellinger over en side. Derfor kan vi bli litt lurt, for dette er ingen vanlig tegneseriebok. Vi følger ikke en handlingslinje, men hopper fra rute til rute i en stillestående samling av faktaruter. Hver side begynner med en dialog mellom hovedpersonene, så følger fakta på fakta. Bokas format er massivt, for med 150 store og gjennomillustrerte sider blir det over tusen små tegneruter med faktastoff. Selv om formen fungerer i en avis, som periodiske drypp av kunnskap, virker den gjentatte formen monoton når den kommer i bokform.

Sjangervalgets største problem er likevel at noen av de viktigste spørsmålene krever mer komplekse svar. Barna får lære at det krever mye vann å produsere sjokolade, men når og hvor er vannmangelen mest kritisk? De kunnskapsrike forfatterne vet sikkert svaret selv, men i de små faktarutene får man faktisk inntrykk av at man løser verdens ferskvannsproblem ved å slutte å spise sjokolade. Når flere slike spørsmål krever mer utførlige forklaringer, hadde også boka tjent på et mer fleksibelt format.

Miljøpolitikk og følelser

Naturstoffet er en ren fryd, men boka sliter ved overgangen til praktisk miljøpolitikk. På den ene siden står det om truede dyrearter, på den neste om mijøvennlige vindmøller, men de dreper jo havørn? Miljøpolitikk handler ikke bare om fakta, men i stor grad om følelser, symboler og dilemmaer. Ikke minst er det i mange miljøspørsmål stor diskusjon om totalregnskapet for hvert enkelt virkemiddel. I boka får både elbiler og biobusser ubetinget ros, mens det samtidig foregår en ganske het diskusjon mellom voksne politikere og fagfolk om fremtidens transportløsninger, ikke minst helt konkret om bruken av palmeolje og raps i biodrivstoff.

Den store skurken heter naturligvis CO2, og barna må forundre seg over hvorfor ikke de voksne øyeblikkelig slutter med bil, fly og industri – eller i hvert fall kutter kraftig ned på noen av disse kildene. Her er boka uklar. Det er vanskelig å lese seg til hvilken kilde som skader mest, og det blir heller ikke gjort noe forsøk på å forklare hvilken global betydning en mer drastisk miljøpolitikk kan få for turisme og økonomi. Barna lærer at det er mye fantastisk de kan gjøre, som å lage reir til humler, klare seg med en gammel mobiltelefon, eller sortere søppel. Du kan lage en hel sykkel av 333 gjenbrukte hermetikkbokser, og det er et fascinerende tall. Men hva betyr gjenbruket i en større sammenheng? Boka skryter også av alle dem som kjøper brukt på Finn, men denne miljøgevinsten er ikke dokumentert. Tenk om det er slik at gjenbruk og forbruk akselererer i takt?

Populær fuglemorder

Forfatterparet Mathismoen og Jordahl oppdager selv noen fallgruver, og styrer forsiktig når de nærmer seg følelser. Det er dristig å nevne hvor mange fugler som blir drept av et populært kjæledyr som katten. Samtidig unngår de å nevne menneskets aller beste venn og det enorme miljøsluket som ligger i hundemat. Det samme gjelder de stygge svarte kulene av gummigranulat som ruller ut fra våre fotballbaner. Nå om dagen er plastavfall en utpekt miljøversting, og da bør man vel forby kunstgressbaner? Også her trår forfatterparet forsiktig. Fotball handler om følelser.

Det er mye stoff i denne boka, og forfatterne hadde nok tjent på å kutte der de ender i politiske påstander. I begynnelsen av boka spør Jenny hva vi kan gjøre for å redde regnskogen. Ole svarer at vi bør styre unna palmeolje og trevirke fra regnskogen, men Ole Mathismoen, som også er Aftenpostens klimajournalist, kan ikke dy seg for en personlig oppfordring: «Men aller viktigst er det at Norge fortsetter å bruke penger på å bevare regnskogen». Virkemiddelet er ikke bare omstridt, men åpner samtidig for et inkvisitorisk spørsmål: Hvor skulle vi fått disse pengene fra, om vi ikke hadde hatt oljen?

Hekta på naturen

«Grønne greier» føyer seg inn i rekken av bøker som vil skape unge miljødetektiver. Barna skal gjøre sine omgivelser til en idyll ved å plukke søppel, gjenbruke klær, spise kortreist mat eller ved å protestere når foreldrene vil legge ferien utenlands. Så spørs det om det nytter. Selv om barna panter sine flasker vil plasten fortsette å strømme ut i havet fra den desidert største forsøplingskilden, elvene i Asia. Slike dimensjoner er dessverre underkommunisert, og da virker hele miljøbudskapet litt utydelig. «Grønne greier» fungerer derfor best som en ren naturfagbok. Med sin overflod av kule fakta kan den gjøre deg hekta på naturen, og det er en god begynnelse.