Oppdragelsesreise med spenningsfaktor

Mesterkloen er ikke det en først tenker på ved lesningen av denne andre boken i Isabel Allendes serie om den amerikanske ungdommen Alexander Cold og hans brasilianske venninne Nadia Santos. Til det er Gulldragens rike altfor sjangermessig konvensjonell. Men romanen er likevel spennende og underholdende lesning.

Eventyret begynner med reisen bort fra det tilvante og hjemlige. Eventyret er oppdagelsesreisen til fremmede egner hvor møte med de fremmede og det fremmedartede gir fortellingen intensitet. Som litterær sjanger er ”Aventure” fortellingen om en oppdagelsesreise som også er en oppdragelsesreise. Den reisende er kort sagt klokere når han kommer tilbake enn da han dro. Sjangeren skal omfatte spenning, gjerne dødsfare. Den skal skildre det privilegerte møtet mellom den reisende og det fremmede. Den speiler ofte den reisendes fortreffelighet i fortreffeligheten til de fremmede han møter (eller i deres fullstendige mindreverdighet). Den reisende skal helst forbrødres med den fremmede kongen og vinne prinsessen. Den reisende bør også være redningsmannen i det fremmede landets sjebnetimer. Eventyret skal handle om kjærlighet og romantikk.

Eventyret hører hjemme i populærkulturen, men det forhindrer ikke at eventyret kan være stor litteratur. For å begynne med de gamle først: Homers Odysseen skildrer et eventyr. Cervantes Don Quixote parodierer sin tids mest populære variant av eventyret – ridderromanen. Men populariteten gjør også eventyret til et medium for spredning av offisielle verdier: Imperialismens storhetstid på atten- og nittenhundretallet førte til stor oppblomstring av eventyrlige fortellinger som kunne tjene kolonialismens sak ved å fremstille det egnes overlegenhet i forhold til det fremmede. Desto mer fremmed det fremmede er, desto friere står forfatteren til å overdrive og fantasere. Eventyrets popularitet og dets overdrivelser har ført til at alvorstunge kritikere til ulike tider har anklaget sjangeren for å spre feil verdier. For en mindre alvorstung kritiker er det ikke godt å si hva som er de gale og hva som er de riktige verdier. Derimot kan det ganske lett leses ut av eventyret hvilke verdier det presenterer som de gale og de riktige. For eventyret er en moralsk sjanger med helter som skal ha sin belønning, og skurker som skal ha sin straff, til slutt.

Til tross for eventyrets omfattende bibliotek, er de foreleggene som først springer en i tankene ved lesningen av Isabel Allendes Gulldragens rike – Ørnen og jaguarens fortelling filmfiguren Indiana Jones og tegneseriefiguren Tintin (for ikke å si Donald Duck). Miljøet hos Allende har denne samme stiliserte kvaliteten av kvasivikelighet og skjematisk overdrivelse og fri fantasi. Tiden er nåtidig. Fortellingen er situert til Asia, nærmere bestemt til et fjellrike i Himmalaya. Realismen bygges opp med omhyggelige referanser til buddhismen og områdets moderne historie. Men det buddhistiske himmalayariket hvor den fantastiske handlingen finner sted er ubenevnt og ubestemt. Derfor kan også Allendes fantasi utfolde seg uten begrensninger. Den største skurken i historien er en skyggeaktig skikkelse som synes modellert etter Bill Gates. Den nest største skurken er som klippet ut av en James Bond-film. Som i de fleste andre eventyr er karakterene sjablongmessig tegnet også hos Allende. De gode er svært gode, de onde svært onde. Det gjelder å utstyre alle karakterene med noen få, sterkt karakteriserende trekk, som så spilles ut gjennom fortellingens dramatikk og bidrar til å drive handlingen og spenningen videre.

Eventyr bør ikke gjenfortelles. De bør nytes ved direkte kontakt og overraskelsesmomentene må ikke ødelegges på forskudd. Derfor svikter jeg min plikt som kritiker og gir ingen gjenfortelling av handlingen denne gangen. Dette får være nok. Sammen med bestemor Kate, som er reporter i det berømte amerikanske tidsskriftet National Geographic, reiser Alexander og Nadia til ”Det forbudte” Himmalayariket. Der blir de viklet inn i et eventyr som har de overnevnte kvalitetene. Romanen er skrevet av en forfatter med betydelig litterær og kommersiell suksess, men den holder ikke samme høye litterære nivå som hennes beste verker, for eksempel gjennombruddsromanen Åndenes hus. Den er så sjangermessig konvensjonell at den godt kan leses, men trolig like fort glemmes. For en leser som ikke tar til takke med ren og skjær handling, blir den rett og slett ganske kjedelig. Dertil er den så påtrengende politisk og moralsk korrekt at leseren ikke får noen utfordringer, bare eventyrets forenklinger. Mens eventyret tradisjonelt kanskje er en maskulin sjanger med en manndig helt som vinner en passiv, men attråverdig prinsesse, opprettholderGulldragens rike en omhyggelig balanse mellom kjønnene og tildeler dem likelig med betydning og initiativ. Fortellingen forfekter også en uforbeholden kritikk av moderne grådighetskultur og kapitalisme. Mitt inntrykk er at denne type ganske forenklet og unyansert kritikk etter hvert florerer i barnelitteraturen. Mindre vanlig er det kanskje at bøkene på samme måte som Gulldragens rike like uforbeholdent tar parti for den mindre materialistiske, mer tradisjonsbundne og åndelige asiatisk kultur. Som så på sin side virker like unyansert og forenklet fremstilt – en type nyorientalisme som ikke overbeviser.

Hadde Gulldragens rike vært skrevet av en annen, hadde jeg vært mer positiv, og sett for meg en forfatter med utviklingspotensiale, kanskje. Men fra Isabel Allende er denne oppfølgeren til De ville guders by (Gyldendal 2002) skuffende. Kanskje er den et argument mot ungdomsromanen. For hadde en eventyrroman av Isabel Allende vært virkelig god ville den ha blitt sendt ut på det internasjonale markedet med full fanfare uten forstavelsen ungdoms-…

Til slutt bør kanskje sies at det ikke er noen forutsetning å ha lest De ville guders by først, hovedtrekkene fra den fortellingen gjenfortelles i tilstrekkelig detalj til at leseren kan føle seg fullstendig oppdatert.