Tittel: Papirfly
Tekst: Liv Gulbrandsen
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2017
Antall sider: 124

Oppvisning i utagerende sørging

Tenk at det kan være så morsomt å lese brev skrevet på gamlemåten. Da får det heller være at ikke alt er like lett å tro på.

Liv Gulbrandsen er daglig leder i Leser søker bok. Sist jeg så henne sto hun på bordet i festsalen til Victoria hotell i Stavanger og framførte sin egen radbrukne versjon av Folk og røvere i Kardemomme by – til stor jubel fra deltakerne ved årets nordiske barnebokkonferanse. Kanskje ikke så rart da at jeg forventer noe spektakulært av hennes første ungdomsroman. Der innfrir Papirfly. June er 14 år (se s. 13, baksida påstår likevel 15), faren er nylig død, og hennes utagerende sorgprosess er spekka med oppsiktsvekkende handlingsvalg og tilhørende overraskelser. Hun er dessuten ikke den eneste. Allerede i begravelsen kupper en dame seremonien for å fortelle om sine «tre stormende erotiske uker» med faren sist sommer, for så å framføre en dramatisk siste dans.

Det morsomme er måten vi får vite dette på. Romanen består utelukkende av Junes frustrerte brev, og åpner med brevet hun skriver til denne dama etterpå. Her rekapitulerer hun hendelsesforløpet i begravelsen samtidig som hun kommenterer det: «Jeg skjønner at du blei utålmodig, men det er ikke greit å dytte, sjøl om han [lederen for seremonien] sto der du ville stå. Samma det, det kunne gått verre. Litt synd med brillene hans bare.»

Leseren som meddikter

Vi inviteres til å danne vårt eget bilde av hva som skjedde. Jeg blir en aktiv medskaper i langt større grad enn om handlinga hadde blitt fortalt rett fram i nåtid. Det gir en god mestringsfølelse, litt som å knekke en kode, men uten at jeg må anstrenge meg spesielt hardt. Gulbrandsen etterstreber åpenbart en inkluderende litteratur ikke bare som leder i Leser søker bok, men også i rollen som forfatter. Brevet til Manglerud politikammer er et av flere eksempler på det. Gjennom Junes versjon av hva som har skjedd, kan oppvakte lesere sjøl slutte seg til hvorfor hun og rusmisbrukeren Laffi handla som de gjorde. Men June redegjør til slutt også på en måte som gir alle mulighet til å forstå: «Det var først på hjemveien at jeg skjønte hvordan det hang sammen med Laffi. At han hadde stilt seg over bålet fordi han skulle skaffe seg en resept på sterke smertestillende.»

Hvert brev er en avsløring

Hvorfor skriver June brev til politiet? Hva har hun å bekjenne? Hvert eneste brev trigger nysgjerrigheten og sikrer driv. Samla vitner brevene om et liv som er ute av vater. Det viser seg at June har temmelig oppsiktsvekkende saker å gjøre opp ikke bare med politiet og farens elskerinne, men også med skolepsykologen, med bestemor, med lederen på kjøpesenteret og ikke minst med mamma:

«KJÆRE MAMMA

Jeg tenkte det var best at jeg ikke er her når du kommer hjem, så kan vi heller snakke sammen når du har roa deg ned. Jeg er sikker på at du fikk litt sjokk da du gikk av bussen og så at porten var knust og at epletreet var borte. Jeg kan forklare alt sammen. Les dette brevet før du gjør noe annet.»

Er Gulbrandsen inspirert av Labben og meg og Nullen, forfatta av Leif Wærenskjold allerede i 1931? Slik åpner han «Påskebrev til mor på fjellet»: «Anne sier at jeg må skrive til deg og fortelle om noen uhell vi har hatt her, for at ikke du skal bli sint når du kommer hjem. Vi har ikke ødelagt noe og har det bare bra. Men i forgårs var vi så uheldige å tenne fyr på et gardin som forresten var fillete fra før…» (4. utg. 1993)

Det er noe pirrende gjenkjennelig ved denne følelsen av å ha gjort noe skikkelig dumt og lure på hvordan man skal komme seg ut av knipa. Brevformen gir en befriende distanse til det fortalte, en avstand i tid og sted, som gir rom for å se det komiske i det tragiske. Noe trøstende er det også i Junes brev, for uansett hvor mye dumt man har gjort her i livet, virker hun i stand til å toppe det.

Utydelig frigjøringsprosjekt

Kvaliteten til Papirfly avgjøres ikke av hvor bredt den vil slå an. Men siden Gulbrandsen så hensynsfullt forklarer mange av poengene sine sånn at flest mulig skal forstå, synes jeg likevel det er verdt å diskutere det. For mens hvert enkelt brev har en nokså sterk motor, er ikke det samme nødvendigvis tilfelle med romanen som helhet. Hver for seg river brevene meg med inn i avsløringene av hva June har gjort. Hun skriver for å bli forstått, ikke fordømt. Det gjør brevene plotdrevne, akkurat som spenningsbøker. Likevel er romanen som helhet karakterdrevet, den er skrevet for at vi skal bli kjent med en impulsiv person i sorg. Dessverre når karakterdrevne romaner aldri finalen i Uprisen. Litt for mange unge lesere skjønner ikke vitsen med å bli kjent med hovedpersoner uten tydelig mål og mening. Hva er «greia» liksom? For noen er det tilstrekkelig mystisk til å lese ivrig videre. Men jeg frykter at lesere som er vant til plotdrevne romaner, ikke vil synes det holder som prosjekt å misjonere brevskrivingas egenverdi slik Gulbrandsen gjør innledningsvis: «Mamma sier at i et brev kan du få med mange flere tanker og følelser enn du får i en melding.»

Reint kunstnerisk er det likevel rett å la leserne følge Junes pussige innfall uten å vite mer enn hun gjør sjøl. Slik blir det mulig å nå ny innsikt sammen med henne. Da følger det logisk at vi ikke får forklart prosjektet hennes før helt til slutt. Men hva om hun hadde latt skolepsykologen Roy komme til orde litt før hun sjøl forsto hva han mente? Han sier at for noen er sorg «som å være innestengt aleine. Som inne i en glassboks. Roy sier at jeg har brukt ganske interessante metoder for å slå meg fri fra boksen.»

Junes stemme bærer

Såpass detaljerte er dessuten noen av scenene at de bryter med brevsjangeren slik jeg forventer at June behersker den. Litt for ofte skinner det gjennom at episodene er beskrevet mer for bokas lesere enn for mottakeren av brevet. Det svekker troverdigheten. Heldigvis sikrer den muntlige tonen at June likevel framstår med tydelig personlig stemme, forfriskende sjølrettferdig og handlekraftig. Oppdriften hennes bærer bud om at livet går videre trass i alle feilskjær. Aller best tror jeg Papirfly vil gjøre seg som høytlesing. Hører dere, Lydbokforlaget!



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .