God natt, Albert Åberg
Gunilla Bergström

Cappelen Damm, 1976

Ord mot ord

Det var bøker over alt, og jeg leste før jeg var fire. Må du lese høyt? Så klart må jeg det, ellers hører jeg ikke hva jeg leser. Så ble det stille. Heldigvis, for det var mange bøker, og jeg deler gjerne et minne. Jeg skal bare komme på et.

Jeg husker ingen ting, faktisk. Det er fullt av tomt i hodet. Hjelp. Jeg trenger hjelp. Kom unger, vi drar til mormor. Ungene løper ute i stua. De bråker med blokkfløyte og piano og skylder på hverandre. Det var ikke meg, jeg lover, ti kniver i hjertet. Og den faens fela, hvor kom den fra, hold fred, jeg prøver å huske. Mamma hvisker hysj, unger, mamma leter etter noe viktig. Jeg lukker døra og skal snart trekke alle minnene ut fra de nederste hyllene. Frem fra glemselen. Snart.

Jeg sitter på knærne med hodet på skakke og ser Albert. Eller, jeg ser ham ikke, men jeg ser alle fargene, selv på den som har ryggen revet av. Der inne er Albert Åberg og Skybert. Stipla-Skybert, som var så luftig i hele seg, som dukket opp litt her og der, alt etter som, dog alltid i tide. Som fant på alt Albert ikke turte. Som var lojal og lur, fikk (og tok) skylda rett som det var, og som var like ekte som boka var blå, med tusj eller tape på alle sidene, bortsett fra dem som hadde blitt revet helt av og blitt borte. Men det gjorde ingen verdens ting, jeg kunne det utenat, alt sammen, og visste godt at det var dumt å skylde på andre, og enda bedre at alt var morsommere når de voksne var med på leken.

Fingrene løper, uten lyd, langs ryggene. Sakte. De står der, alle sammen, helt stille, lener seg svakt mot hverandre. Sier ingen ting, men vet alt og husker alt. Jeg husker fortsatt ikke, men blir overveldet av fallesyke, kjærlighetssorg og hjertebank, helium i brystet og bilder i hodet. Bildene i hodet både smaker og lukter, og jeg ser at jeg kan dem utenat. Alle sammen. Jeg plukker ut bøkene og bygger en mur. Den er høy nok til å skjule meg bak, lav nok til å rømme over. Nå skal jeg huske.

Når jeg har gått gjennom alt jeg ikke husker, kan det se ut til at jeg er en kvinne født på 70-tallet av relativt radikale foreldre med større kjærlighet til litteraturen enn leken, stor begeistring for virkelige samtaler, med et mer anstrengt forhold til samtaler om virkeligheten. Ord mot ord. Det stemmer sånn passe bra.

By heart, heter det forresten på engelsk. Det har jeg ikke tenkt på før. Eller, jo, men ikke på den måten. At det er hjertet som husker. Det er hjertet som husker alt jeg tror jeg har glemt.

 

 

darligkvalitetVilde Kamfjord er programansvarlig for litteratur i Den kulturelle skolesekken i Oppland. Hun sendte stafettpinnen videre til Bernhard Ellefsen, og du kan allerede lese hans barnebokminne her



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .