Outsider i krokodilleskinn

På det ytre planet er handlingen svært enkel: En krokodille har forvillet seg opp i et tre og spekulerer over hvordan han skal komme seg ned. Han klatret opp dit i frykten for å treffe på en ulv. Der sitter han på en gren og grubler over situasjonen. Han finner et rede, men blir raskt oppdaget av innehaveren som ikke ønsker besøk og kaster ham ned på bakken. Vel nede, takknemlig for å være like hel, støter han på en virkelig ulv og skynder seg opp i treet igjen. Så der sitter han på ny, på samme gren som da fortellingen begynte. Og slik slutter historien.

Nesten, men bare tilsynelatende. For på siste side ser vi en liten, umerkelig skikkelse som beveger seg i den mørke, tåkelagte skogen. Bortsett fra den diskré skikkelsen, er skogsbildene på bokens første og siste side identiske – som en del av kulissene bakenfor selve handlingen. Skikkelsen kan til forveksling ligne på den røde krokodillen, men ser man nøye etter er det et lite menneske med en rød hette. Selveste rødhette! Men hva i all verden gjør hun i denne boken? Det forblir en gåte vi ikke får noe svar på, som et lite pek fra forfatteren. Det er ingen tekst på denne siden, men jeg forestiller meg at det står: «Samtidig, et annet sted i skogen».

Fremmedgjøring mellom linjene

Det er ikke første gang Ragnar Aalbu leker med referanser og opererer på flere plan samtidig. Historiene hans har ofte noen skjulte referanser bak rammefortellingen, der han gir små hint til de voksne gjennom bilder eller ordspill. Slik behersker han kunsten å underholde begge målgrupper på ulike nivåer; barna som blir lest for og de voksne som leser for dem. Når krokodillen treffer på ulven og roper «ulv! ulv!» ser vi en snikreferanse som ligger utenfor selve fortellingen, en ørliten homage til Æspos fabel «Ulven kommer! Ulven kommer!» Det lille røde vesenet som har forvillet seg opp i treet ligner mer på et søtt romvesen enn en skummel krokodille. Det divergerende utseendet styrker fornemmelsen av fremmedgjøring.

Krokodillen befinner seg ikke bare på feil sted, men fremstår også som en outsider i fremtoning og adferd. «Det er visst ingen vits i å rope. De andre krokodillene hører meg ikke. Krokodiller er dårlige til å lytte, de snakker hele tiden». Her snakker han som om han ikke identifiserer seg med sine artsfrender. Det ligger ikke nødvendigvis noen dypere mening i dette, men krokodillens refleksjoner avdekker en form for ensomhet. Når dette kombineres med enkelte absurde episoder oppstår det en finurlig form for humor. Dette ser vi for eksempel når krokodillen forviller seg inn i fugleredet, og fuglen kaller ham en gjøk. Det blir ikke mindre komisk når han havner på bakken: «Det gikk bra! Jeg kom meg unna den dustete… høna… og jeg kom meg ned!»

Gjennomført estetikk

Det er en glidende overgang mellom ord og bilder i denne boken som både er skrevet og illustrert av Ragnar Aalbu. I likhet med de tidligere utgivelsene av Aalbu er også denne utpreget estetisk. Dette ser vi allerede på bokens omslag og måten den er innbundet på. Den stoffkledde bokryggen i sennepsgult og det grønne omslaget vitner om Aalbus forkjærlighet for retrostil, noe som kjennetegner de fleste bøkene hans. Illustrasjonene er klare og tydelige med enkle utsnitt. Således fungerer bildene godt for målgruppen, som er barn mellom 3 og 5 år. Bildene forteller mye med få virkemidler, som møtet mellom ulven og den vettskremte krokodillen. Der ser vi kun et lite utsnitt av ulvens hode og krokodillen som stirrer paralysert inn i ulvens øyne. Det enkle utsnittet og de rene fargeflatene er behagelig å se på og fungerer svært godt visuelt.

Tekstene er sparsommelige og illustrasjonene minimalistiske, med ulike utsnitt av det samme treet og skogen rundt. Det hele er så enkelt at det nesten blir ensformig, men så skjer det jo ganske mye likevel. Det står faktisk om liv eller død for den lille krokodillen.

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.