Tittel: Typisk japansk?
Tekst: Anne Thelle
Forlag: Omnipax
Årstall: 2017
Antall sider: 123

Øylandet som speiler seg i fortiden

Typisk japansk? av Anne Thelle er en usedvanlig klok fagbok, og japansk kultur er høyaktuelt stoff for unge lesere. Da er det synd at denne lesverdige boken ligger i hånden som en reklamekatalog.

Japan er et gåtefullt land som stadig kommer nærmere, men Typisk japansk? prøver ikke å avkle mytene. Mytene blir heller bekreftet, men samtidig lettere å forstå. Boken begynner med en kortfattet historisk oversikt, som først virker skuffende kort. Så oppdager vi det fine grepet. En reise i kunnskap går i spiral, hvor forfatteren beveger seg mellom ulike samfunnsområder, og underveis dykker hun tilbake i historien for å forklare hvordan nåtiden speiler fortiden.

Den japanske suksessen

Japan er et øyrike, og der ligger det viktigste bakteppet. Mye peker bakover, som ritualer, sosiale hierarkier, æreskodeks og synet på «de andre». Samtidig er Japan et land som plutselig kan hoppe ut av isolasjonen, og da tilegne seg alt det nye i rekordfart. I denne boken beveger kapitlene seg fra by til by, og derfra til emner som er karakteristiske for hver by. Først reiser vi til Tokyo, og der får vi møte den kulturen som unge lesere kanskje er mest opptatt av, den japanske suksessen innen dataspill og multimedia.

Akihabara – et mekka for elektronikk, spill, anime og manga.

Akihabara – et mekka for elektronikk, spill, anime og manga.

Fenomener som cosplay, anime og manga blir tydelig forklart, og spesielt interessant er det å høre hva Pokémon-skaper Satoshi Tajiri har å si. Som barn samlet han på insekter, og byttet dem med kameratene sine. Insekthodene ble senere inspirasjon for pocket monsters, kjent over hele verden som Pokémon. Her er vi kanskje ved noe av kjernen? Når vi lærer om den tøffe skoletiden hvor alt handler om å komme inn på rett universitet, aner vi at mye av voksenkulturen handler om tapt ungdomstid. Voksne mennesker kler seg ut som tegneseriefigurer i cosplay, mens Hello Kitty er populær dekor også for mange voksne. For oss i vesten kan det virke infantilt at rollespill og tegnete fortellinger har høy status blant voksne, men kanskje er det slik at vi bare ligger litt etter?

Tradisjoner under press

Mens kapittelet om Tokyo forteller om det moderne, blir Kyoto brukt som nøkkelhull til tradisjonell japansk kultur. Byen ble spart for amerikansk bombing under den andre verdenskrigen, og får årlig besøk av 30 millioner turister som vil oppleve de mange kulturskattene. I dette kapittelet blir vi innført i religion og tempelkultur, diktning og det spesielle skriftspråket med kinesisk opphav som også skal dekke moderne japanske behov. I Japan er de raske med å plukke opp hendige fremmedord, og varemerket Pokémon har internasjonal klang, basert på lånordene poketto og monstaa.

Geisha betyr kunstner på japansk, mens Maiko betyr dansepike. En geisha er en slags entertainer for overklassen. En maiko er en geisha-lærling.

Geisha betyr kunstner på japansk, mens Maiko betyr dansepike. En geisha er en slags entertainer for overklassen. En maiko er en geisha-lærling.

En egen mystikk er knyttet til den merkelige geisha-tradisjonen, som først og fremst er merkelig fordi vi ikke har et dekkende ord på fenomenet her i vesten. Hva innebærer dette yrket, som tidligere var en yrkesutvei for fattige ungjenter? På norsk ville vi kanskje oversatt det til selskapsdame, men jentene er også kulturbærere, og hadde den sjeldne friheten at de ikke behøvde å forholde seg til det helt regelmessige familiemønsteret. Feminist og karrierekvinne, felespiller eller prostituert – nei, vi har ikke noe å sammenlikne med her til lands. Kapittelet om Kyoto viser tradisjoner under press. Vil det spesielle skriftspråket tåle landets globale ambisjoner, og hvem vil forvalte gamle kulturskatter når ingen lenger vil utdanne seg til prest eller geisha?

Genial byvandring

Bokens byvandring er en liten genistrek. I byen Himeji ligger det en gammel samuraiborg, og den kunnskapsrike forfatteren forteller ledig om gammel krigerkultur, som naturlig fører oss over til det strenge hierarkiet på en japansk arbeidsplass i dag. Japanske kvinner fikk ikke stemmerett før i 1946, og i arbeidslivet har de foreløpig ikke de samme mulighetene som sine søstre i vesten. Desto større press er det på menn, som får et ulevelig ærestap hvis de havner utenfor arbeidslivet. Hele familien følger derfor nøye med på hva de unge presterer på skolen. Nåløyet til de beste studiestedene er trangt, og det er typisk for boken «Typisk japansk?» å kunne trekke linjene tilbake til æresbegrepene under samuraikulturen.

Reisen går naturligvis innom Hiroshima, som blir inngangen til Japans krigshistorie. Vi lærer at smerten har gått begge veier, for japanske soldater var forbundet med nådeløs brutalitet før atombombene falt. I fremtidens tjeneste har fredsmuseet i Hiroshima til slutt valgt den taktikken å fortelle historien fra begge sider. Fra kapittel til kapittel lar vi oss imponere. Forfatter Anne Thelle har en overlegen oversikt, og på den videre reisen til nye byer er ingen emner glemt. Ja, hvordan gikk det egentlig etter tsunamien som i 2011 ødela kjernereaktoren i Fukushima? Samtidig gir hun oss det nære perspektivet, hvordan er det å være ung, eller fattig – eller annerledes?

Ungdommer samler underskrifter mot atomvåpen under den årlige minnesmarkeringen i Hiroshima.

Ungdommer samler underskrifter mot atomvåpen under den årlige minnesmarkeringen i Hiroshima.

Bok eller katalog?

Det nære stoffet, de personlige fortellingene, er skrevet som isolerte rammesaker. Fortellingene er gode i seg selv, men bryter den løpende teksten, og antyder et sjangerdilemma. Forfatter og forlag har nok hatt en ambisjon om å skille seg fra skolens faktabøker ved å rette ekstra søkelys på nærbilder av unge mennesker, men dette grepet er ikke uvanlig nok. Bokens største problem er egentlig at den faktisk ser ut som en lærebok i skolen, eller mest av alt – som en gratiskatalog fra et reisebyrå eller en ambassade. Den er riktignok stilren og pen, rent grafisk, men bør den ikke friste unge lesere med mer tydelige signaler – og i tillegg være innbundet med harde permer, som denne boken hadde fortjent?

I dyp konsentrasjon på pokemon-jakt.

I dyp konsentrasjon på pokemon-jakt.

Som anmelder har jeg ingen problemer med å gi full annerkjennelse for en velskrevet og snedig komponert fremstilling av et omfattende emne, men jeg mener også at tittelen «Typisk Japansk?» signaliserer en tabloid ambisjon, et forsøk på å strekke seg mot ungdom på en frisk og annerledes måte. Boken gir dermed en strålende god innføring i japansk historie og kultur, men bare for en sterkt motivert og dyktig leser.

 

 



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .