Tittel: Det er ingen drager i dette eventyret
Tekst: Lou Carter
Illustratør: Deborah Allwright
Oversetter: Lise Myhre
Forlag: Egmont
Årstall: 2018
Antall sider: 32

På andres bein

Humor og gjenkjennelse er de viktigste elementene i denne boka. Men fortellingen om Drage som vil være en helt i kjente eventyr, er for lite spennende i seg selv til at den klarer å stå støtt på sine egne bein.

Drage er lei av å være drage: «Jeg vil ikke fange noen ekkel, rysjete prinsesse i dag. Og jeg gidder ikke å slåss mot flere modige, skinnende riddere. Jeg drar til et eventyr der JEG kan være HELTEN!» Drage beveger seg gjennom en verden befolket av kjente eventyrfigurer og spør om han får være med, men stadig blir han møtt med avvisningen: «Det er INGEN DRAGER i dette eventyret».

Til slutt vil han redde Jack i bønnestengelen fra kjempen, men også Jack avviser ham på samme måte. Kjempen, derimot, vil ta dragen, men nyser, sola slukker, og eventyrfigurene kommer fram igjen og ber om hjelp: «Vi trenger virkelig en DRAGE i dette eventyret!». I mørket kommer dessuten enda flere kjente figurer fram, og møtes her i et nytt, felles eventyr, nemlig eventyret der Drage selv er hovedpersonen.

Det er ingen drager i dette eventyret er oversatt til flere språk og blitt godt mottatt. Det er ikke så rart, for det er lett å la seg underholde av at Drage møter allerede kjente eventyrfigurer. Eventyrreferansene inviterer til gjenkjennelse og dialog mellom barnet og den voksne høytleseren, og slik sett lykkes boka. Det er ingen drager i dette eventyret er utvilsomt underholdende – et artig påfunn – men ikke så mye mer. Det er det i og for seg ikke noe galt i; boka står godt på andres bein.

 

drage-bonnestengel-kopi

 

For enkelt
Problemet er at fortellingen om Drage ikke klarer å stå støtt på egne bein: Drage springer fra det ene eventyret til det andre, og det virker litt tilfeldig at det akkurat er i «Jack og bønnestengelen» endringen skjer. Det bygges ikke opp til noen spenningstopp der kjempen tar Drage, og det blir heller aldri noen virkelig dramatikk knyttet til at kjempen nyser slik at sola slukker, selv om teksten insisterer: «Oi, oi, oi, hva er det som skjer nå?»

Nå går det nemlig raskt over til Drages indre kamp, der utfallet virker gitt på forhånd: «Jeg er ikke flink til helte-greier». På det neste oppslaget er han tegnet fire ganger i ulike positurer, noe som skal illustrere utviklingen hans: «Jeg kan ikke… Eller kan jeg? Kan jeg? JEG KAN!». Han bruker selvsagt en drages kronegenskap – blåse ild – for å få sola til å lyse igjen. Slik blir han omsider en eventyrhelt i sin egen fortelling.

Artige illustrasjoner – anmassende tekst
Illustrasjonene veksler mellom å ha flere bilder på hvert oppslag, med verbalspråklige utbrudd som «Fres!» og «Hikst!» for å forsterke effekten, som i en tegneserie. Andre ganger dekker illustrasjonene hele oppslaget, noen ganger uten tekst i det hele tatt. Denne vekslingen fungerer fint og skaper variasjon i uttrykket. Når sola er slukket, er det demonstrert ved at oppslaget er mørkt og det bare er silhuetter av figurene som synes. De to oppslagene i mørke er særlig morsomme: Her kommer det altså flere figurer fra kjente eventyr fram, og det er duket for komikk blant annet når frosken spør en av grisene om å få et kyss (han ser selvsagt ikke hvem han spør i mørket) og når Askepott roper ut om noen har sett glass-skoen hennes.

Handlingen er for en stor del drevet fram av dialog. Imidlertid har boka en fortellerstemme som innleder og avslutter og som kommer med små forklaringer underveis – og som med fordel kunne ha vært tonet ned. Den framstår noen ganger som anmassende når den henvender seg direkte til leseren: «Men vent nå litt, Drage har fått øye på en gutt som klatrer opp en bønnestengel» og «Vent litt!». Andre ganger kunne fortellerens forklaringer like gjerne vært tildelt en av figurene: «Hjelpes! Kjempen har blåst ut sola!» og «Å nei!»

Det siste oppslaget avslutter med at fortelleren lurer på hvor Drage er blitt av, og når vi blar om til den aller siste siden, ser vi at han tripper over broa sammen med Bukkene bruse. Drage har altså skrevet seg inn i flere eventyr, og leseren kan dikte videre – og denne oppfordringen ligger (heldigvis) bare i illustrasjonen.

Humor og gjenkjennelse
I pressemeldingen fra forlaget framheves det at Det er ingen drager i dette eventyret er en bok om å skape sin egen historie, ja, at boka om Drage handler om å ta regi over eget liv og skjebne ved å bryte ut av de tildelte rollene man har i livet. Men til dette er fortellingen om Drage neppe solid nok i seg selv; det er leken med referansene som er bokas styrke. Heller enn å lete etter skjulte budskap og god moral, tror jeg boka vil være bedre tjent med å la humoren og gjenkjennelsene få lov til å være det bærende i fortellingen.

 

drage-gris-kopi

 



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .