Tittel: Kan vi bare late som
Tekst: Camilla Helene Sandmo
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Årstall: 2017
Antall sider: 192

På rett side av isen

Camilla Sandmo har skrevet en varm og underholdende roman om å tørre å ta egne valg. Selv når du velger det motsatte av hva mora di vil du skal gjøre.

I Kan vi bare late som får vi bli med til ishallen, hvor de grasiøse kunstløpjentene deler isen med de stinkende, bråkete hockeygutta. Fortelleren i denne boka er Emma Karoline Jørgensen, hvis navn gjaller gjennom ishallen hver gang kunstløptreneren ser noe Emma ikke gjør helt riktig. Mye av Emmas tid tilbringes i ishallen, og på benken sitter mamma, som får med seg hver eneste trening og hver eneste oppvisning. Emmas mor er som en irriterende baksetesjåfør, ikke bare kommenterer hun Emmas prestasjoner på isen når de setter seg i bilen etter trening – også mens Emma er ute på isen kan hun bestemme seg for at det er en god idé å gi tilbakemelding. Da banker hun på vinduet mellom tilskuerne og utøverne og mimer til Emma hva hun må jobbe med. I åtte år har Emma og moren hennes hatt denne hobbyen sammen, selv om moren vel å merke ikke kan gå en eneste meter på skøyter.

Det perfekte liv på skjermen

Etter kunstløp og lekser er det ikke mye fritid igjen på Emmas kalender, men som avkobling spiller hun Sims. Fortvilelsen over å føle at man ikke bestemmer over eget liv kommer tydelig til syne i Emmas møte med Sims-verdenen, der hun lager karakterer som hun selv kontrollerer. Hun lager også en versjon av seg selv som lykkes i alt hun gjør: Når jeg spiller, lager jeg en ny Emma, en som er flinkere, penere, bedre, og lever livet hennes. Dette er ett av mange eksempler på Sandmos fine og realistiske portrett av en tenåring som føler seg fanget i en hverdag man ikke selv har kontroll over, fra en periode hvor stadig flere elementer fra voksenverdenen kommer deisende inn i en hittil uskyldsren tilværelse. Emma forteller rett fra levra uten at det blir sutrete eller uinteressant. Som leser får jeg sympati for henne, og jeg er glad for å kunne gå vekk fra alt maset hun lever med.

Kunstløp og hockey

Det er forfriskende at Sandmo har valgt å skrive fra et miljø som ikke er like profilert og omtalt i litteraturen som for eksempel fotballmiljøet. Sporten blir introdusert og omtalt i et vokabular som er nybegynnervennlig uten å bli overforklarende, og forfatteren unngår å vikle seg inn i tirader av tekniske begrep.

De skinnende rene «gulljentene» med de dyreste draktene, det største konkurranseinstinktet og de skarpeste albuene er en morsom kontrast til Emmas jordnære og uhøytidelige stemme. De stinkende, tøffe hockeygutta viser seg å være en vennlig og inkluderende gjeng, og selv om det finnes unntak, er det befriende at denne gruppa blir fremstilt slik, heller enn å forsterke good girl/bad boy-stereotypien. Rollene i Emmas familie blir derimot i overkant tydelige og stereotypiske. Pappa er good guy, han er den som skjønner Emma, mens mamma er den strenge og disiplinerende. Perfekte storesøster Oda får bare seksere og bruker fritiden sin på å lese litteratur, mens Emma lyver om de dårlige karakterene sine og prøver å gjemme unna alle treer-prøver hun kommer hjem med. Konflikten i disse motsetningene er lettvinte og kjennes litt oppbrukt. Til gjengjeld er den viktigste og mest spennende relasjonen i romanen en motvekt til dette. På hockeylaget spiller nemlig Jossi, som eneste jente, og det er dette bekjentskapet som blir helt avgjørende for at Emma begynner å stille spørsmål til hva hun bruker dagene sine på. Er det egentlig kunstløp hun vil drive med? Og er det egentlig Andreas fra hockey hun vil gå på date med?

Tilgjengelig om de store spørsmålene

Sandmos debutroman tar opp viktige spørsmål rundt familie, grensesetting, ung kjærlighet, skeiv kjærlighet og vennskap, alt kokt sammen med det enorme forventningspresset som tenåringer flest sikkert kjenner på, fra foreldre, søsken, venner, lærere, trenere, kjærester og de populære kidsa på skolen. Selv om romanen rommer mye stor tematikk, preges den verken av å være svevende eller lettvint, og holder på leseren hele veien igjennom. Sandmo skriver med en mild, troverdig ung humor som er underholdende uten at den latterliggjør den eller det vi ler av. Alt i alt er dette en god debut, og med en nokså åpen slutt kan vi kanskje til og med tillate oss å håpe på en oppfølger.



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .