Pasjonskritikeren

Hvordan går det an å elske frem en liste av de 101 beste barne- og ungdomsbøkene? Kritiker Guri Fjeldberg har brukt det siste året sitt på nettopp det. Nå kommer boken.

Kjærlighet og kritikk er ikke alltid ord som klinger godt sammen. Helst skal den seriøse kritiker legge fra seg pasjonen før hun setter seg til tastaturet og formidler sine strenge vurderinger. Det er i alle fall normen. Men listen er lagt annerledes når barnebokkritiker Guri Fjeldberg nå gir ut boka 101 – de beste barne- og ungdomsbøkene 2005-2015.  Hun har rett og slett valgt ut de 101 bøkene hun mener det er «mest verdt å elske».

– En slik tilnærming kan synes radikal. Hvordan «elsker man frem» en liste?

– Alle elsker på sin måte. Og alle måter å elske bøker på er like mye verdt. I denne prosessen har jeg elsket gjennom å lytte. Det vil si å lytte til alles pasjoner, og å tilføre mine egne vurderinger og justere etter det. Det løste så mye for meg da jeg forsto at jeg kunne åpne utvalgsprosessen ved å invitere til innspill – både i en egen Facebook-gruppe og til en epostadresse der jeg garanterte alle anonymitet. Ofte blir det konflikter mellom det høye og lave, folkelige og elitistiske. Men med kjærlighetskriteriet blir det lettere å vise ulike lesere og ulike bøker større respekt. Hvis jeg kan bidra til en ny måte å tenke på, og at folk får litt kaos i hodet, er det bare kjekt.

– Hvordan gikk du frem metodisk?

– Det har vært tre aktører i denne prosessen. De voksne som har kommet med forslagene sine. Da snakker vi om 200 personer som er fagfolk: forfattere, bibliotekarer og andre profesjonelle som ble garantert anonymitet. Disse leverte sine topp fem-lister som jeg har systematisert. Dette har vært mitt kildemateriale som jeg har bearbeidet kritisk og supplert med egne forslag. I tillegg har jeg mine testlesere i skoler og barnehager. Jeg kan aldri bli en ekte mottaker av barnelitteratur selv. Jeg er i beste fall et barn med 45-års livserfaring. Derfor har det vært viktig med kontakt med den faktiske mottakergruppen. Samtidig er det et opplyst enevelde, det er jeg som har siste ord og står fullt og helt ansvarlig.

Fjeldberg understreker at det å først finne materialet, og så lage kategoriene, ikke er en uvitenskapelig metode.

– På felt der det er forsket lite fra før, kan man tillate seg å utlede kategoriene av materialet ifølge en forskningsmetode hentet fra medisinfaget. Jeg har blant annet sett den brukt i en masteroppgave som analyserer mottakelsen av sakprosa i norske medier. Men min inndeling i 12 måter å elske bøker på, er mer et tilbud til folk som vil utvikle tanken videre, enn et forsøk på å sette kjærligheten i bås. Hensikten med å insistere på en mer pasjonert tilnærming er å tilby en ny innfallsvinkel for alle som strever med litteraturformidlingens grunnspørsmål: Hvilken bok passer til hvilken leser?

Håper på debatt

– Vi har kåringer overalt i kulturen. Hvorfor trenger vi egentlig en til?

– Jeg vil bidra til at barn får lettere tilgang til den beste litteraturen. Verden pøser på med inntrykk. Hvordan skal vi best formidle litteratur til unge? Skal man gå etter den mest kommersielle, eller en klassisk kanon? Man blir ofte litt fanget der. Vi ser ofte at foreldre løser dilemmaet ved å kjøpe klassikerne de leste selv til barna.

Når hun nå har kåret de 101 bøkene hun mener er de absolutt beste fra det siste tiåret, håper hun på høylydt diskusjon, og folk er også velkomne til å lage motlister.

– Folk må gjerne krangle om denne listen og lage sin egen variant. Med priser og kåringer deltar forfattere hele tiden i konkurranser de ikke har meldt seg på. Hva blir valgt og hva blir valgt bort? Hva gjør det med kunsten i et massemarked hvem som blir invitert til festivaler, og hvem som ikke blir det? Det er mye urettferdighet her. Jeg har valgt å være åpen om utvalgsprosessen, også for at det skal være lov for forfattere å si: «Faen, jeg ble ikke valgt». Vi må synliggjøre maktstrukturene i flere slike utvalgsprosesser. Hvem er det for eksempel som kommer med i Foreningen !les sine utvalg? Slike diskusjoner burde det vært flere av her på Barnebokkritikk også.

Mer humor

Blant de 101 titlene finnes moderne klassikere fra det siste tiåret som Tonje Glimmerdal av Maria Parr, Jakob og Neikob av Kari Stai og Bukkene bruse på badeland av Bjørn Rørvik og Gry Moursund.

– Hva kjennetegner den beste litteraturen fra dette tiåret?

– Det er mer humor. Tidligere var ungdomslitteraturen nærmest kjemisk fri for humor. Det er den ikke lenger. Hver fjerde ungdomsbok i utvalget mitt har humor som et viktig virkemiddel. Den humoristiske distansen gjør det lettere å lese om de mange alvorlige temaene denne litteraturen behandler. Jeg-stemmen har blitt mer selvironisk og inviterer til å ta seg selv litt mindre alvorlig.

Fjeldberg peker også på at det nå er flere bildebøker som når opp blant de beste bøkene.

– Her er det stadig flere som skriker «bruk meg» – ikke minst til lærerne i barneskolen. Et eksempel er Anden, døden og tulipanen av Wolf Erbruch. Det tok tyskeren ti år å lage sitt mesterstykke om døden. Den viser jo at gode barnebøker ikke er noe som klekkes ut i lønsjpausen. Et norsk eksempel er Samira og skjelettene av Camilla Kuhn. Den burde etter mitt skjønn være obligatorisk høytlesing i førsteklasse. Stemningen den skapte blant testleserne var helt unik.

Nesten halvparten av de utvalgte titlene kommer fra utlandet.

– Det var omdiskutert om jeg skulle ta med oversatt litteratur, men for meg er det et mål å gi barna det beste som finnes, enten det er norsk eller oversatt, sier Fjeldberg.

To kjepphester

Kritikeren innrømmer at hjertet blør for enkelte bøker som ikke kom med på lista.

– Da må jeg nevne Pinnsvinmamma av Kari Saanum og Gry Moursund. Når mammaen i boka brøler «din drittunge» til ungen sin, får leserne en bekreftelse på at vi er flere som har mødre som kan tippe over i det upedagogiske og skremmende. Boka var blant de første til å berøre dette tabuet og kan skape viktige samtaler. Men en 7 år gammel testleser sa det veldig presist: «Det er en sånn av-og-på bok». Den klarer ikke å holde på oppmerksomheten helt igjennom. Som jeg skulle ønske at en redaktør hadde insistert på å gjøre den strammere! På sitt beste er den av internasjonalt format, sier kritikeren.

Men Fjeldberg forteller at et viktig tema i flere tilfeller har fått henne til å overse litterære svakheter.

– Et eksempel er Hjelp – pappa slår av psykolog Magne Raundalen og Jon-Håkon Schultz. Plottet er genialt. Ingen skriver mer realistisk om å oppleve vold i hjemmet enn psykologen. Men han har litt å gå på språklig. Jeg fant rett og slett ingen bedre bok som kan fortelle noen av de mest utsatte blant oss at de ikke er alene. To masterstudenter i spesialpedagogikk har testet effekten av boken. Etter å ha lest og samtalt om boken, viste de tre voldsutsatte barna i undersøkelsen økt trygghet, mindre skyldfølelse og ga mer nyanserte uttrykk for følelser. Drømmen min er at Raundalen gir sin tillatelse til at for eksempel Bente Bratlund skriver en ny og forbedret versjon.

– Du har også med sakprosabøker. Hva preger sakprosalitteraturen for barn og unge de siste årene?

– I større grad får ungdom sin egen stemme. Det gjelder blant annet i boka Helt hyper? hvor ungdommenes egne fortellinger om å leve med ADHD slipper til. Å basere tekstene på intervjuer fungerer bedre enn å la ungdom skrive selv. Både Bitching og Hyper er mer vellykket enn ungdomsantologier som Fittstim og Råtekst.

Trenger skolering i humor

– Er det noe du savner på din egen liste?

Jeg skulle gjerne hatt med mange flere marginaliserte grupper. Særlig er det få identfikasjonspunkter for innvandrere. Desto mer glad er jeg for bøker som Samira og skjelettene av Camilla Kuhn med sin mørkhudete hovedperson, for den sprelske krysskulturelle kjærlighetshistorien til Guus Kuijer i Sammen for alltid og for historien om å være født i feil kropp i Jenta fra Mars av Anna Woltz og Vicky Janssen. Vi hadde kommet langt dersom illustratørene hadde våget seg litt lenger ut av komfortsonen. Dit barn kommuniserer med tegnspråk og bruker rullestol og har mørkere hudfarge.

– Du har fått et godt innblikk i samtidslitteraturen. Hva ønsker du for fremtiden?

– Flere utdanninger for barne- og ungdomsforfattere. Mer skolering i hvordan bruke humor. I det hele tatt ønsker jeg at forfatterne blir mer bevisste på hva de ønsker å jobbe med og hva de vil med litteraturen sin. Det går ikke an å klage på for lite oppmerksomhet, om man ikke er bevisst på og i stand til å snakke om sitt kunstneriske prosjekt.

 

Her er den rykende ferske listen over de 101 beste.

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.