Påskekrim fra en snill verden

Når barna skal pakke påskesekken, er det tilbud til alle aldre blant årets nyutgivelser. Kaja og Stine og gutten som forsvant av Line Baugstø retter seg mot de yngste leserne.  Litt mer avanserte lesere kan prøve seg på Bjørn F. Rørviks Purriot og den forsvunne bronseskatten eller Hilde og Klaus Hagerups bok om mesterdetektiv Tim & co i Påskemysteriet.  Med Undervannsgåten har krimforfatter Jørn Lier Horst prøvd å skrive en moderne Fem-bok for ungdomsstadiet.

Krim uten forbrytelser

Alle disse bøkene inneholder barn som kaller seg detektiver, men det er påfallende vanskelig å sette fingeren på selve forbrytelsen. Kaja og Stine leter etter en gutt som har gått seg bort på stranden. De to mesterdetektivene Purriot og Tim leter begge etter forsvunne kunstgjenstander, men er de egentlig stjålet?  Undervannsgåten er betydelig mer realistisk og skummel, også med innslag av lik, men uten en klar forbrytelse som motor for etterforskning.

Krim uten onde personer

Kan det bli god krim uten forbrytelser og onde personer? Hvis vi går til krimbøkenes pionerer, som Edgar Allan Poe, Arthur Conan Doyle eller den norske krimpioneren Mauritz Hansen, så er det faktisk ingen onde mordere i deres første fortellinger. Poe unngår dilemmaet ved å la morderen være en ape, Hansen avslører at mordofferet lever i skjul, og at «morderen» bare ble tvunget til en dekkoperasjon, mens Doyle i sin første bok om Sherlock Holmes bruker mesteparten av boken på å fortelle om offerets ondskap. Morderen viser seg altså å være en rettferdig hevner. Den rene ondskap inntrer altså ikke i kriminallitteraturen før den har funnet sin faste formel. Derfor kan det også være et kvalitetstegn når barnekrimforfattere opponerer mot formelen ved å ta mer hensyn til vår sammensatte natur.

Spiren til detektivfortellinger

Hvis vi går enda lenger tilbake i tid, til 1700-tallet, ser vi spiren til detektivfortellinger i spektakulære rettsreferater. Disse handler om et overraskende misforhold mellom det tilsynelatende og det sanne. Referatene viser hvor lett det er å la fordommer og ønsketenkning styre mot et justismord, mens den sanne forklaringen kan være mer uventet, mer komplisert, men likevel mer logisk når alle biter blir tatt på alvor. I barnekrim ligger også kreativiteten i å unngå selve straffen, ved å finne en uventet og moralsk akseptabel løsning, og som Morten Haugen treffende har kommentert i en annen anmeldelse: «forklaringen ligger et annet sted».

Selv om barnas krimbøker låner mange elementer fra en populær voksensjanger,  er det enkelt å se at barnekrim også har sin egen formel:

1.      Forbrytelsen må kunne rettes opp.

Du kan være trygg på at ingen dør i en barnekrim. Forbrytelsen er gjerne tyveri av smykker og kunstgjenstander, eller miljøkriminalitet. Barn kan også komme over tyvegods som de vokter inntil myndighetene dukker opp.

2.      Straff er unødvendig

Forbryteren har sjelden en ond vilje, men heller en god unnskyldning. Forbryteren kan ha barnets psykologi, og stjeler for å vekke oppmerksomhet eller utløse en reaksjon. Voksne lovbrytere har glemt hva som er viktig i livet, men lærer nye verdier av barnedetektiver som ikke er korrumpert.

3.      Humor legitimerer unntak

Forfattere som ønsker å leke med onde sjablongfigurer må gå til parodien for å ufarliggjøre handlingen.

Med dette som bakgrunn kan vi se nærmere på årets bøker:

Line Baugstø:  Kaja og Stine og gutten som forsvant

En liten gutt har blitt borte på stranden, og alle de andre leter etter barnet i vannet. Kaja og Stine tenker som detektiver og leter i skogen i stedet. De avslører ingen forbrytere, men en mobber får dårlig samvittighet. Selv om boken forteller om nysgjerrig etterforskning, er det ellers få krimelementer. Kaja og Stine og gutten som forsvant ligger i grenseland til bildebok, og egner seg for en samtale om mobbing. Flu Hartbergs illustrasjoner er stillferdige, og klarer å fange den spesielle stemningen som oppstår når et barn blir borte.

Hilde Hagerup og Klaus Hagerup: Mesterdetektiv Tim & co 2. Påskemysteriet

Mesterdetektiven Tim er bare åtte år, men briljerer som detektiv. I parodiens navn tillater forfatterne seg både slemme bifigurer og kriminelle handlinger, men selve hovedhandlingen har moralsk grunn og avslører en voksen mann med hjemlengsel. Krimelementene er strødd lekent rundt, men stiller seg også i veien for en tydelig intrige. Det er ellers betenkelig at bok 2 i serien nærmest repeterer bok 1.

De morsomste scenene forteller om lille Tim som overgår Sherlock Holmes i sine finurlige resonnementer, men etterforskningen gir dessverre ikke spor til aktive medlesere. Det handler bare om å se på et vidunderbarn. Illustratør Ella K. Okstad har med god strek og spennende bruk av gråtoner fanget både typer og stemninger i tråd med bokas lekne prosjekt.

Bjørn F. Rørvik:  Purriot og den forsvunne bronsehesten

Rørvik drar leken og parodien enda et hakk videre i sin fortelling om mesterdetektiven Purriot. Detektiven ser ut som en purre og har noen fellestrekk med sin navnebror Poirot. En bronsehest har forsvunnet fra et historisk skuespill, og Purriot mer fomler enn etterforsker når han leter fram en løsning. I tråd med sin sjanger er det til slutt ingen forbrytere som skal straffes, men Purriot kan avsløre at sjalusien våkner når det deles ut roller til et skuespill.

Illustrasjonene til Ragnar Aalbu bringer stemningen tilbake til art deco og Poirots gullalder i mellomkrigstiden. Et originalt grep for barnebokillustrasjon, men også et grafisk grep som er ganske vanlig ved nyutgivelser av gamle krimbøker. Boka skal kanskje appellere til foreldre som har planer om å lage en spennende og litt tullete lesestund? Selv om krimreferansene er voksne, så er humoren også barnslig nok for en ung leser.

Jørn Lier Horst: Undervannsgåten

Hvis du leter etter en moderne Fem-bok, så er det bare å kaste seg over vennegjengen Cecilia, Leo og Une som sammen med hunden Egon danner detektivklubben CLUE. Her er det gamle Fem-elementer som mystiske eneboere og skatter på havets bunn, godt blandet med nymotens digitale leketøy. Et gammelt dødsfall hviler i bakgrunnen og trekker spenningstråder mellom de ulike bøkene i serien. Jørn Lier Horst skriver vanligvis krim for voksne, men her har han begitt seg inn på ren spenningsflørt mot unge lesere.

Horst lykkes i sin flørt, men drar også med seg noen av Fem-bøkenes svakheter som flate figurtegninger og noen tilfeldige sammentreff. Som i første Fem-bok er det også her en skatt som dukker opp til havets overflate på den tilfeldige dagen da detektiver og skurker er samlet, uten at en ung leser nødvendigvis reflekterer så mye over det.

Det svenske designerparet Eva og Niklas Lindblad har lykkes i å formgi denne krimambisjonen både som enkeltbok og serie. En bloddråpe, MC-effekter og politidokumenter er kombinert i en oppfinnsom tredimensjonal collage, og gir garantert leselyst for rett publikum.

Et kritisk spørsmål

Disse bøkene turnerer mange krimelementer, men mest som krydder. Ingen av årets barnekrimforfattere klarer å legge ut spor som leseren selv kan dra nytte av, og det er skuffende når barnekrim gir fra seg den pedagogiske muligheten til å belønne skjerpete lesere.  Med forløpere som Hardy-guttene,  Frøken Detektiv og Fem har barnekrim lav status, og forfattere som Klaus Hagerup og Jørn Lier Horst må dessverre tåle et kritisk spørsmål: Legger dere ikke lista litt høyere når dere skriver i andre sjangre?