Poengtert, men ubalansert om feminisme

Feminism pågår ble utgitt i Sverige 2016 til overveldende mottagelser. Beate Muri, som tidligere har forfattet blant annet barneboken Historien om 17. mai (2014), har oversatt boken og bearbeidet den for norske forhold. Gjennom et lettfattelig, radikalt bokmål som flyter godt, redegjøres det i korte kapitler for hva feminisme er, feminismens historie, om mektige kvinner, om språket, vold osv. Boken er beregnet på lesere fra 9 år og oppover, og er en blanding av fakta- og historieformidling, skildringer fra samfunn- og kulturliv, punktvise eller personlige fremstillinger, fotografier og Elin Lindells tegninger. Ifølge forfatterne handler boken om «hvordan vi har kommet så langt og hva som er igjen å endre på. Før alle får lov til å være den de er».

Poengtert og humoristisk

Boken kan leses lineært, men òg med fordel stykkevis og delt, slik som de fire fortellingene om ulike barn på vei inn i tenårene og deres erfaringer rundt feminisme og kjønnsroller. Mange grafiske, varierte elementer bidrar til en dynamisk leseopplevelse. Sammen med tatt-på-kornet-replikker i snakkebobler, gir tegningene et humoristisk uttrykk. Menneskene er mindre karikert enn Anna Fiskes i f.eks. Alle har en bakside, men med noen kropper like proporsjonsløse og forvridd. Humoren biter fra seg, men fremstår litt blek sett i forhold til Jenny Jordahls illustrasjoner til Martha Breen og Madeleine Schultz’ F-ordet. 155 grunner til å være feminist.

Reduserende

Feministisk historie er i boken skildret, som formatet legger opp til, forenklet og oppsummerende. Det trekkes en linje fra steinalderen via Mary Wollstonecraft og Camilla Collett til den første kvinnelige universitetsstudenten i Norge. Det fortelles engasjert videre om Sufragettene og kampen for allmenn stemmerett, sammenfattende, men litt for enkelt om Simone de Beauvoir i kapitlet «Moderne feminisme». Organiseringen og vektingen av stoff er imidlertid ikke så god som den kunne vært. Kvinnekampen på 70-tallet er ikke nevnt i den historiske gjennomgangen eller i kapitlet «moderne feminisme», men i «Feminisme nå». Den nye kvinnebevegelsen «krevde blant annet bygging av barnehager» står det, men det har vært en utvikling siden den gang. Feminismens utvikling fra 1980-tallet og til i dag burde vært analysert og formidlet langt bedre enn med en punktvis liste over ulike sorter feminisme (der forskjellsfeminisme omtales som det svenske særpregsfeminisme), en kort omtale av partiet Feministisk initiativ, en liten omtale av Marta Breens feministiske engasjement, og en tynn omtale av 8. mars, den internasjonale kvinnedagen. Dette er en reduksjon og en overforenkling som dagens niåringer og eldre barn ikke er tjent med.

Mangfold og forenkling

Boken starter med en feminisme-test på innsiden av permen, hvor svarene avgjør hvor du skal gå: «Alle mennesker skal ha like rettigheter og muligheter uansett kjønn», står det i første felt. Ja, tenker jeg, og går direkte til feltet «Du er feminist! Les boka for å få vite enda mer!!» Testen er morsom, men blir litt for enkel med tanke på noen av de banale påstandene. Den kunne vært mer kreativt laget, og vist feminismens mangfold.

Det er åpenbart viktigere for forfatterne av boken at feminisme pågår enn hva slags type feminisme det er. Det er ikke galt, men boken burde vært mer ambisiøs og grundigere formidlet spennet i idéretningen. Ikke engang hovedmotsetninger forsøkes det å redegjøre for. I en tid der feminist-ordet brukes på svært ulike aktiviteter og ideer er det tjenlig å klargjøre, også eget ståsted. Komplekst tankegods kan formidles til barn, det må bare forklares av gode pedagoger.

Forfatterne får imidlertid frem viktige poeng når de i første kapittel skriver: Feminismen «er egentlig et fellesnavn for en rekke forskjellige grupper som har samme mål, men jobber ulikt for å nå det. Alle har det til felles at de mener kvinner blir urettferdig behandla i samfunnet og ønsker å gjøre noe med det.»

Dette er forståelig for barn. Og det er viktig.

Boken omtaler også ulike feminister og feministiske praksiser, fra Erna Solberg til «Guerilla Girls». Her finnes oppvurderinger av kvinnelige uttrykk, så vel som helt kjønnsutslettende stemmer, og frihetsfeministiske stemmer som protesterer mot alle mulige stereotypier av kvinnelighet. Samtidig er tendensen likhetsfeminisme fremfor forskjellsfeminisme. Like muligheter er det overordnede budskapet, men resultatlikhet fremstår og som viktig. Det er påfallende at særlige kvinneerfaringer som graviditet, fødsel og barseltid ikke er inkludert som en naturlig del av feminismen.

Fra svensk til norsk

Boken er bearbeidet til norske forhold, men lider som helhet fortsatt litt under at den er beregnet på et svensk publikum. «Det er sikkert flere direktører som heter Christian enn det er kvinner med samme jobb», sies det lakonisk under overskriften kompetanseformidling, der det svenske rättviseförmidlingen er forelegget som fortsatt dominerer. Premisset om at menn favoriserer sine egne og holder kvinner nede burde vært nyansert og belagt i norske forhold. Like påfallende er det at kjønnskvotering ikke tas opp i sammenhengen. Jeg savner noen tanker om den norske statsfeminismen, samt noen tanker om hvordan feminismen har utviklet og utspiller seg forskjellig her og i vårt søsterland – når Sverige først er en så sentral referanse.

Eksempelvis finnes det ikke kjønnsnøytrale barnehager der barna blir kalt «hen» i Norge, og historier som den om Sasha og Nikkis som nekter å si hvilket kjønn barna har, vil derfor trolig oppleves som ytterliggående av flere her til lands.

Det kan se ut som svenskene har som utgangspunkt at gutter og jenter oppdras veldig ulikt, og er veldig forskjellige, men vi er alle individer og bør bli møtt som det. Forfatterne snubler tidvis i sin egen formidling, som når de skriver: «Hvis menn slutter å tro at de må være sterke og jobbe mye, kan de være hjemme og ta vare på barna sine. (…) Menn har også færre venner enn kvinner, og de er oftere ensomme. Hvis menn tillater seg å gråte når de er lei seg, behøver de kanskje ikke slåss.» Det fremheves i boken hvorfor feminismen er viktig for alle mennesker, men slike unyanserte formuleringer er generaliserende og fordomsfulle i sine premisser – nettopp det boken pretenderer å kjempe imot.

Totalt sett synes jeg boken likevel agiterer godt mot diskriminering, uheldige normer og fordommer.

Sørgelig aktuell

Forfatterne gir mange eksempler fra media og kulturen på hvordan kvinner reduseres og objektiveres, men boken hadde tjent på å knytte seg tettere opp til aktuell barne- og ungdomskultur. For eksempel er kritikken av Markus og Martinius sin nyeste video langt mer relevant for målgruppen enn den tidligere australske statsministeren Julia Gillards tale til parlamentet, «I was offended», som det oppfordres til å sjekke ut på YouTube.

Det internasjonale aspektet er ellers viktig, og en god del plass er viet bevegelsen HE for she, drevet av UN Women som har som oppgave å gjøre FNs kvinnekonvensjon gjeldende i hele verden. Bokens forside viser mange ulike kvinner som sitter på skuldrene til hverandre, noe som kan symbolisere at kvinnekampen både er mangfoldig og felles. Derfor savner jeg litt større oppmerksomhet til kvinner i land og kulturer som kjemper for rettigheter og friheter majoriteten i Norge tar for gitt.

Bevisstgjøring

Feminisme pågår inneholder et vell av relevante eksempler og retoriske spørsmål som kan legge grunnlag for viktig tenkning og bevisstgjøring. Boken kan egne seg som formidling i skolen, men bør suppleres med flere kilder. Den populærvitenskapelige fremstillingen ender i noen unødvendige overforenklinger og som faktabok fremstår den ubalansert. Samtidig er det en lettfattelig, poengtert og informativ introduksjon med humoristisk slagkraft.