Poetisk og åpent om døden

Bonsai – en liten bok om døden er utgitt av Magikon forlag og Kirkens Bymisjon. Magikon har tidligere blant annet gitt ut bildeboka Jeg er døden (2015), så dette temaet er ikke ukjent for forlaget. I kolofonen kan vi også lese at fagkonsulenter innen helse, kirke og barnevern har vært deltagende i prosessen.

Forfatteren Simon Stranger har tidligere skrevet flere bøker for barn, ungdom og voksne. Han ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomspris for ungdomsromanen De som ikke finnes (2014). Hilde Hodnefjeld er en prisbelønt illustratør og bildebokforfatter som har illustrert en rekke barnebøker.

En liten, stor bok om døden

Hovedpersonen i boka er en jente i grunnskolealder som vi ikke får vite navnet på. Når mormoren hennes blir dement og må flytte på sykehjem, får jenta i oppgave å passe på mormorens lille bonsaitre. Men etter som tiden går, glemmer hun å vanne treet. Til slutt tørker det inn og mister alle bladene. Dette skjer samtidig med at mormoren dør. Fordi jenta også har tenkt «slemme» tanker om mormoren, blir det umulig for henne å føle sorg. I stedet skammer hun seg og tror det er hennes skyld at mormoren døde.

Både i tittelen, hos forlaget og på Kirkens Bymisjons nettsider blir boka presentert som en liten bok om døden. Men bortsett fra formatet er ikke boka liten. Den er derimot svært innholdsrik, både når det kommer til tekst og illustrasjoner, og teller hele 112 sider. At boka kalles liten, er nok mer med tanke på at selve temaet om døden er så stort. I Bonsai presenteres kun én fortelling av de tusenvis av historier om døden som kunne vært fortalt. Men selv om alle tenker ulikt om døden, er følelsene og tankene som oppstår ofte universelle: sorg, undring over det vi ikke forstår, behov for å søke mening, skam over å ikke ha gjort nok for den som er borte. Boka berører alt dette, og leserne kan kjenne seg igjen. Slik blir fortellingen en døråpner for egenterapi og gode samtaler.

Strangers tekst er poetisk, samtidig klar og lettlest. Forfatteren har flere steder lagt inn åpne, filosofiske utsagn eller spørsmål som leserne må tygge litt på, som: «Hvor var jeg før jeg ble født?» eller «Er det rullestoler i himmelen?». Hovedfortellingen er også satt inn i en større, mer universell sammenheng. Alt i naturen henger sammen: Fugler dør, blomster gror – selv det lille bonsaitreet på jentas rom produserer luft slik at mennesker kan puste og rope.

Å ønske noen død

Mormoren bor på sykehjemmet i to år, og jenta kjenner på en økende frustrasjon over at foreldrene ikke har nok tid til henne. De må jo stadig besøke mormoren på sykehjemmet. Jenta går lei, mormoren husker ikke engang navnet hennes:

«Noen ganger skulle jeg ønske at mormor bare kunne dø og bli ferdig med det. Da får jeg dårlig samvittighet og må tråkke på alle kumlokkene på vei til skolen for å gjøre om på ønsket.»

Når mormoren til sist dør, tror jenta som nevnt at det er hennes skyld. Her kan nok mange lesere kjenne seg igjen, i skammen over å ha tenkt stygt om den som er død. Jentas skam forsterkes ved at hun bærer dette alene: Hun gjemmer det visnede bonsaitreet under en genser. Heldigvis kommer etter hvert pappaen til unnsetning og forklarer at tanker ikke kan få noen til å dø. Og når mammaen også innrømmer at hun har tenkt lignende tanker, kan jenta endelig bli forløst, noe som illustreres ved at bonsaitreet igjen begynner å spire.

Estetisk og sterkt

Hodnefjelds stemningsfulle og vakre illustrasjoner ser ut som om de er laget med oljekritt, noe som gjør dem svært taktile. Det er nesten så man tror det vil komme farge på fingrene når man blar. Komposisjonene er gode, og hun har brukt duse og interessante fargekombinasjoner. De tynne, rissede linjene er fylt av følsomhet.

Verken Stranger eller Hodnefjeld skyver vanskelige ting under teppet. Tvert i mot, enkelte utsagn og bildeuttrykk er uvanlig sterke, noe som særlig kommer til uttrykk i illustrasjonene. Et eksempel er en rørende tegning av en død jente som er blitt til jord, og vi ser at det vokser blomster opp av henne. Et annet eksempel er når pappaen forteller jenta at den døde mormoren er på kjølelager. Illustrasjonen viser hvordan jenta ser dette for seg i hodet.

Teksten til Stranger er i seg selv rik på bilder, og slik sett har illustratøren hatt en «enkel» jobb. Motivene er der allerede, parate til å tegnes. Men Hodnefjeld har på en briljant og erfaren måte allikevel lagt til sitt unike fingeravtrykk. Det flotte samspillet mellom tekst og bilder gjør at boka kunstnerisk holder et svært høyt nivå.

Bonsai – en liten bok om døden er laget av to sterke kunstnere. Den fremstår ikke først og fremst trist, selv om temaet i seg selv er trist. Boka gjør godt å lese, og noe av det beste med den er at den tar for seg barnets betraktninger og tanker i møte med døden. Åpenheten gir trygghet og tar bort skam. I møte med døden skal man få lov å komme akkurat som man er.