Tittel: Sesam sesam
Tekst: Gro Dahle
Illustratør: Kaia Dahle Nyhus
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2017
Antall sider: 42

Pornopraten

«Vi snakker bare litt om porno», sier moren i Sesam sesam. Men det er bare hun som snakker.

Gro Dahle er kjent for å ta opp kontroversielle og tabubelagte temaer i sine bildebøker. Når hun sammen med datteren Kaia Dahle Nyhus gir ut en bildebok som omhandler et barns første møte med porno, utfordrer hun nok en gang grensene for hva bildebøker kan romme. Flere av Dahles bøker har en tydelig oppfordring, for eksempel om hvor viktig det er at barnet sier ifra om vold, som i Sinna mann, eller om overgrep, som i Blekkspruten. Ikke desto mindre framstår de med en kunstnerisk dybde der styrken nettopp er kompleksiteten og det rommet som oppstår både mellom tekst og bilde og mellom bok og leser.

Jeg opplever imidlertid ikke Sesam sesam som kompleks på samme måte, fordi den voksne formidleren i for stor grad får et talerør – eller en vikar, med Dahles egne ord – i guttenes mor. Dermed innbyr den ikke til den samtalen som tematikken krever.

tunge-ut-data

Mellom barndom og ungdom
Brødrene Al og Kas deler rom og datamaskin, og det første oppslaget er et fint anslag til resten av fortellingen: Datamaskinen er i sentrum av bildet, men uten farger; senere skal den renne over av både farge og lyd. De to brødrene sitter sammen i overkøya og moren kommer inn. Datamaskinen er ikke tilfeldig plassert mellom den voksne og barna. Superhelter og leker på hylla gir, sammen med gitaren og fotballen, signaler om at guttene befinner seg i en brytningstid mellom barndom og ungdom, og at den ene er eldre enn den andre. Dette første oppslaget tar oss også rett inn i det private: Vi er på soverommet til guttene, en intim sone der det er «fint å snakke om kvelden etter at lyset er slått av».

Men når Kas har venner på besøk, må Al holde seg unna datamaskinen. Når det omsider blir Als tur, ser vi hvordan han kommer fra noe lyst og enkelt og beveger seg mot noe ukjent og mørkt.

Effektfulle illustrasjoner – påtvunget eventyr-referanse
Med enkle virkemidler får illustratør Kaia Dahle Nyhus fint fram spenningen og skammen knyttet til barnets møte med porno: et ansikt som rødmer, et blikk som slår ned, voldsom fargebruk og kaotiske kruseduller. At fortellingen både begynner og slutter på gutterommet, er en god innramming, og særlig det første og det tredje siste oppslaget snakker godt sammen. Kanskje burde boka ha sluttet her, på rommet, denne gangen med døra lukket. Gro Dahles tekst har imidlertid referanser til 1001 natt-eventyret om Aladdin og Kasim og den hemmelige hulen som gjør at boka må fortsette et par oppslag til. Det er lett å forstå referansen, men jeg opplever den som et noe påtvunget litterært grep som egentlig ikke tilfører fortellingen noe vesentlig. Om noe er det med på å romantisere porno ved å sammenligne det med gull og diamanter. Verbalteksten sitter ikke like godt som den pleier i Dahles tekster; selv om også Sesam sesam har gode språklige bilder og noen gjentakelser, framstår språket mer ordinært og mindre poetisk enn i andre utgivelser.

Skam

Når Al oppdager porno for første gang, framstilles det visuelt som at han får støt. Over de neste oppslagene viser både tekst og bilde hvordan han nærmest viljeløst dras inn i pornoen: «Og så klikker fingeren helt av seg selv, klikker og klikker», til han, på barnets vis, utbryter «Å fytti katta!». Ett oppslag viser en eksplisitt pornoscene der en mann tar en kvinne bakfra. Illustrasjonen er påtrengende: Dataskjermen fyller store deler av oppslaget, fargene er dramatiske i rødt, svart og gult, det spruter rødt ut fra skjermen – og selv om kvinnen stønner i snakkebobler, er ansiktet hennes sammenbitt. Teksten beskriver det på denne måten:

«Først er det litt ekkelt. For det er ekkelt. Og rart. Små pupper, store pupper, gigantiske pupper. Romper. Rompehull. Kjempesvære, kjempelange, kjempestive tisser.»

Misforholdet mellom det voksne motivet og barnets språk for det han ser, er slående, men jeg mener likevel at den konkrete visuelle framstillingen er unødvendig. Det neste oppslaget er tydelig nok, og jeg mener dessuten at det er langt bedre: På en abstrakt måte gir det en ekspressiv tolkning av hvilken effekt pornoen har på hovedpersonen, og det er jo det som er interessant i denne sammenhengen.

Enetale, ikke samtale
Koblingen mellom barn og porno oppleves som unaturlig og ubehagelig, og boka er blitt kraftig kritisert for at den kan være med på å normalisere porno. Samtidig er det et faktum at også små barn har tilgang til porno. Argumentasjonen til Dahle og Dahle Nyhus har vært at det derfor er viktig at vi snakker med barn om porno. Det er greit nok – men det er flere enn meg som mener at pornoen slipper vel billig unna i Sesam sesam ved å bli avfeid som ufarlig fantasi og skuespill.

Mange forsvarer likevel boka ved at moren reagerer klokt og er en god samtalepartner for Al, at hun ikke påfører skam, ja, og at morens ord kan fungere som en modell for hvordan slike samtaler kan foregå.

Jeg er enig i at det er riktig av moren å ikke fordømme sønnene, men jeg er ikke uten videre enig i at hun er en god samtalepartner. Det som nemlig først og fremst kjennetegner moren etter at hun oppdager hva sønnen ser på, er at det slett ikke er noen samtale hun fører med sønnen sin, men en enetale (som også Petra Helgesen karakteriserer den som i Periskop). Det er påfallende at Al faktisk ikke sier noe som helst – vi vet bare at det Al frykter, er at moren skal forakte ham etter at hun har sett hva han har sett. Uten å etterspørre hva han tenker, er det moren som formulerer spørsmålene: «Kanskje du lurer på om det er sånn kjærester gjør?», og avslører dermed at hun også er redd for hva han skal tro om henne.

Oi-mamma

Dette spenningsforholdet mellom mor og sønn er interessant. Også moren blir berørt av det hun har oppdaget: Hun utbryter «oi» før hun foreslår at de skal spise middag (for å vinne tid?), og deretter er hun «nesten andpusten, som om hun har reist rundt hele jorda og akkurat kommet tilbake». Dette får fint fram hvor skambelagt porno er, både for barn og voksne.

Men når moren begynner sin enetale, faller spenningen mellom de to – og dermed likeverdigheten mellom barnet og den voksne – til jorden. Det er ikke moren som er den reelle samtalepartneren for Al. Derimot er det broren han stiller spørsmålene til – på rommet, etter at lyset er slukket. At mors voksenrolle i boka i den grad framsnakkes både av kritikere og forfatter og illustratør, gjør det til et tankevekkende paradoks at det er mellom brødrene at den fortrolige praten faktisk foregår – ikke mellom barnet og den voksne.

Viktige diskusjoner
Internett visker ut grensene mellom barne- og voksenverdenen, og hele bokas premiss er den voldsomme tilgangen til porno, også for barn og unge, som pornoen jo ikke er ment for. Sesam sesam demonstrerer at vi ikke får fjernet pornoen, og bokas tydelige melding er at vi i stedet må fjerne skammen og vranglæren og begynne å snakke om det. Det er viktig. Og det er heller ingen tvil om at boka vil avstedkomme flere samtaler om barn og porno, men det skyldes nok tematikken, ikke at fortellingen som sådan er så sterk. Sesam sesam er eksplisitt i tematikken samtidig som hele bokas uttrykk henvender seg til de yngste leserne. Bare forsiden, med trylleformelen til tittel, forsterker inntrykket: Skriften er snirklete og barnlig, og til og med navnene på forfatter og illustratør har en naiv strek. Det store hodet lar oss forstå at hovedpersonen er et lite barn. Boka har dermed et målgruppeproblem og kan ikke karakteriseres som allalderlitteratur på samme måte som flere av Dahles utgivelser. Gro Dahle har selv satt en standard med sine bøker, og Sesam sesam lever ikke opp til resten av forfatterskapet.

 

middagsbord

 



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .