Portrett av anarkisten som liten, blå elefant

Mimbo Jimbo er en liten, blå elefant som stadig gjør forventningene våre til skamme. Da vi først traff ham i boken med samme navn, kjørte han et lite helikopter over jungelen med vennen sin Mumbo Jumbo på slep. Det var en enkel, sjarmerende bildebok som passet godt for de minste. Moralen var at man skal hjelpe hverandre og at bananer er godt.

Siden den gangen har ambisjonsnivået til Jakob Martin Strid blitt større for hver bok i serien. I den tredje boken la de to vennene ut på reise til Japan for å besøke venninnen sin (hvor de blant annet gikk på kunstmuseet og Strid fikk bruke ordet «videoinstallasjonskunst» i en barnebok). Fjerdeboken, Mimbo Jimbo og de store elefantene, var et eventyr om å finne familien sin, og om frykten for ikke å passe inn. Det nærmet seg grensen for hvor episk man kan være i en bok som skal appellere til tre-fireåringer.

Og så kommer Mimbo Jimbo og den lange vinteren. Dobbel så lang som forrige bok i serien er den et eventyr i fullskala om en vinter som ikke vil ta slutt, og en gjeng venner som legger ut på reise for å finne ut hva som har skjedd.

Stridens kjerne

Danske Jakob Martin Strid har hatt en fascinerende karriere som kunstner. Han fikk gjennombruddet sitt med en daglig tegneserie i avisen Politiken, hvor han fikk frie hender til å drive utspekulert satire mot politikere og den danske offentlige samtalen. Som politisk vitsetegner med alvorlig anarkistiske tilbøyeligheter kom han med støtteerklæringer til Bader-Meinhof-gruppen den ene dagen og Taliban den andre. Han limte inn hodene til så vel ministre som avisens sjefredaktør og lot dem gjennomgå som nær ugjenkjennelige versjoner av seg selv i stripene.

Siden kom flere diktsamlinger for barn (Mustafas Kiosk skapte brudulje i Sverige for sin røffe, men kjærlige omgang med det danske fargerike fellesskapet), barneboken Den utrolige historien om den kjempestore pæra, og bøkene om Mimbo Jimbo. Etter å ha brukt en barnlig avatar av seg selv i både Politiken og i tegneserienovellen Decimal 0.4 (hvor hovedpersonen finner en liten boks som i løpet av historien forvandler seg til et fly, en u-båt, en mammut, en planet), har han med den lille blå elefanten åpenbart funnet en figur og et persongalleri som han liker godt nok til å følge og utvikle videre.

Den kalde krigen

De østeuropeiske referansene sitter løst i denne nye boken i serien. Det har blitt vår på kalenderen, men ikke i virkeligheten. I stedet for blader på trærne begynner det å snø. Ganske snart er det bare pipen til Mimbo Jimbos hus som stikker opp fra det hvite teppet. Etter å ha hjulpet til med å grave ut vennene sine, følger Mimbo Jimbo og de andre dyrene noen mystisk store fotspor inn i skogen like ved.

Fotsporene viser seg å tilhøre et stort hus som vandrer rundt på mekaniske kyllingbein, og med både Lev Tolstoj-bøker og en samovar med te blant inventaret. I slaviske folkeeventyr tilhører et slikt hus heksen Baba Yaga, men i Strids versjon er det den lille, skjeggete oppfinneren Igor Spratolnovitsj som bor der. Etter hvert viser det seg at solmaskinen hans kanskje kan sende vinterens ånd tilbake til Nordpolen der den hører hjemme. Blant ingrediensene for å lykkes finner vi også en magisk amulett og tre rare, små hekser fra Russland.

Den actionfylte historien skaper en dissonans til formatet historien blir fortalt i. De dobbeltsidige scenene senker tempoet nådeløst når handlingen egentlig burde bevege seg raskt, med det resultatet at bokens klimaks hakker seg gjennom ti nokså like dobbeltsider. Strid vil haste fremover, men har ikke gjort kuttene som historien trenger for å flyte godt.

En koselig og omsluttende verden

Det har alltid vært noe veldig appellerende ved verdenene som Strid skaper. De har en varme og en venstresidesolidaritet som kan tillate seg å være både naiv og kynisk på samme tid. Strids verdener er like koselige og omsluttende som tverrsnittene av husene og farkostene som han elsker å tegne: Her en hylle til bøker, der en seng med utsikt ut et skråstilt takvindu, over der et kjøkkenbord, og over her luken til lagerrommet fullt av hermetikk og høstens epler.

Å skape denne verdenen krever en entusiastisk og kjærlig strek, som Strid gjerne kunne gitt enda mer utløp for i løpet av boken. På tross av at stilen hans er preget av flate streker og enkle elementer, er flere av bildene her riktig vakre – selv om han flere ganger må gjenta det samme motivet for å føre handlingen fremover.

Mimbo Jimbo og den lange vinteren er lang og relativt kompleks, men den er fortsatt lettlest med sine dobbeltsidige oppslag og ikke særlig omfangsrike tekst. Slik sett er den en mellomting mellom forrige bok i serien, og den mer teksttunge og kapittelinndelte Den utrolige historien om den kjempestore pæra.

Boken utvider persongalleriet fra de tidligere bøkene i Mimbo Jimbo-serien, og legger til rette for neste bok hvor Mimbo Jimbo og vennene bygger et fyrtårn. Det er å håpe at den klarer balansegangen mellom bildebokformatet og fortellingen litt bedre.