Tittel: Jenta i veggen
Tekst: Lena Lindahl
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2018
Antall sider: 221

Presis innføring i holocaust

Med «Jenta i veggen» har Lena Lindahl satt en helt ny standard for kildearbeid i sakprosa for ungdom.  Boka er som skapt for norske klasserom.

Tradisjonelt har de som skriver sakprosa for barn og unge nøyd seg med å forenkle og tilpasse materiale som allerede er utgitt for voksne. Med  Jenta i veggen er tankegangen snudd. Boka er skrevet for ungdom med ambisjon om å trekke voksne lesere over i ungdomsbokhyllene. Måtte denne crossover-trenden snart fungerer like godt hos oss som i England og USA! Historien om hvordan jødiske Betzy Rosenberg unnslapp nazistene, er arbeida møysommelig fram helt fra grunnen av. Ideen hadde Lena Lindahl selv etter at hun leste gamle aviser og kom over et oppslag fra Adresseavisa i 1945 om en ung jødisk kvinne som under siste halvdel av krigen skjulte seg i en hytte på Byneset utafor Trondheim  (VG, 9.4.2018). Kildematerialet er like omfattende som i en førsteklasses dokumentarisk framstilling for voksne. Lindahl har intervjua etterkommere, lett i gamle arkiver og lest et førtitalls bøker om jødeforfølgelse, konsentrasjonsleirer og krigens gang. Når hun skildrer været som Betzy går ut i om morgenen 9. april 1940, har hun henta ut historiske værdata hos yr.no. Leiligheten til besteforeldrene møblerer hun ved hjelp av Likvidasjonsstyrets bomapper. For å skildre Betzys første bytur etter freden, har hun vært i Kollektivtrafikken i Trondheim gjennom 75 år for å kunne fortelle at  bussen fra Byneset «var temmelig nedslitt nå».

Få emner krever da også høyere etterrettelighet enn holocaust, ettersom holocaustfornektelse stadig gjør seg gjeldende. Nettopp antisemittisme og lite undervisning om holocaust har vært Lindahls grunn til å skrive primært for ungdom. Hun fletter den lokale fortellinga om Betzy og hennes nærmeste effektivt sammen med den store fortellinga om nazistenes utryddelse av jødene. Dels er altså dette boka for dem som trenger innføring i jødeforfølgelsen og hvordan den spredde seg nordover til Norge og Trondheim. Dels gir boka større forståelse for hva det innebærer å være på flukt. Ikke minst kjennes det relevant å få høre om dem som hjalp Betzy og hva de risikerte.

Hybridsjangerens dilemmaer

Teksten er utstyrt med 316 fotnoter som går god for det faktiske innholdet. Arbeidet er finansiert med stipender ikke bare fra Kulturrådet og NBU, men også fra Norsk faglitterære forfatter- og oversetterforening (NFFO). De støtter utelukkende sakprosa, og boka er påmeldt innkjøpsordningen i den kategorien. Likevel har Cappelen Damm valgt å lansere boka som dokumentarroman, altså en roman som bygger på faktiske hendelser. Romanens dikteriske kraft er imidlertid begrensa, og jeg mistenker at det er meningen. Riktig nok har ikke Lindahl erfaring med å skrive ungdomsromaner, hennes spesialitet er å fortelle kuriøse historier fra virkeligheten i bildebokformatet, for eksempel Verdens første ballongferd (ill. av Rui Tenreiro 2012) og Julius – et apeliv (ill. av Camilla Kuhn 2016). Men både NFFO og innkjøpsordningen viser liten nåde for sjangerhybrider. Dermed tvinges Lindahl over i en form der kravet til etterrettelighet går foran lesernes behov for en medrivende leseopplevelse. Vi ser noe av det samme dilemmaet for eksempel i biografiene Historien om Kleopatra av Renate Nedregård og Historien om Columbus av Cecilie Winger, som begge fikk avslag fra innkjøpskomiteen. Disse støtteordningene – som jeg ellers er så takknemlig for – gjør det vel nærmest umulig, eller i hvert fall ulønnsomt, å fortelle denne historien mer gjennomført og levende fra Betzys synsvinkel. Samtidig gir norsk film oss en rekke dramatiseringer basert på virkelige hendelser, som «Den 12. mann» og «Kongens nei», og minner om at det hadde vært mulig å dikte seg inn i Betzys følelsesliv i langt større grad. Her er dramatiseringa i stedet styrt av en forpliktelse til sannheten.

Sannheten om Betzys indre liv er begrensa av at hun ikke etterlot seg noen dagbok. Først da hun var 79 år gammel, skrev legen hennes ned åtte sider om det hun fortalte fra denne tida. Resten har Lindahl måttet grave fram andre steder. Hun dikter fram så sannsynlige scener at det kan bli i overkant opplagt. Visst har nok Betzy gått i vårslaps i Trondheims gater og gleda seg til å iføre seg småsko. Og visst må hjertet ha banka hardt der i skjulestedet inni veggen. Men boka lever aldri ut nevrosene hun utvikla.

På akkord med sannheten

Siden sannheten står så høyt, er valget av tittel pussig.  Jenta i veggen er en infantilisering av unge kvinner – helt i tråd med Adresseavisas framstilling anno 1945. Da er Betzy 26 år og kalles «den unge piken». Er det nødvendig å gå så langt for å appellere til et ungt publikum i dag? Valget viser henne ikke den respekten boka ellers legger opp til.

Men også overdreven respekt for bokas personer kan tilsløre sannheten. Om Betzys far får vi vite at han var omreisende selger med liten suksess. Etter sju år bosatte han seg endelig permanent hos kone og barn i Trondheim: «Det er mulig at en omreisendes uro og rastløshet fulgte med ham hjem i kofferten, for i løpet av de neste fem årene bodde familien fem ulike steder.» Mindre vagt og mer sannsynlig er det vel at han var alkoholisert eller hadde psykiske vansker som skaffa familien konflikter eller betalingsvansker? Seinere får vi vite at han var så svak at han ble henretta kort tid etter ankomst i Auschwitz.

Etter krigen velger Betzys redningsmann Arne nokså ubeskjedent å tipse Adresseavisa om hvordan han har holdt henne skjult: «Historien deres var for fantastisk til at han kunne la være.» Jeg kan tenke meg en rekke medvirkende motiver. Som frilans snekker og maler hadde han kan hende tatt oppdrag også for NS-medlemmer? I så fall trengte han kanskje å vise hvilken helt han virkelig var? Det er forståelig at han behøvde et greit forhold også til de nazistiske naboene der ute på Byneset for at ingen skulle fatte mistanke. Valgene folk tar trenger ikke alltid framstå så kloke i ettertid så lenge det er mulig å forstå dem. Det kan virke som forfatteren er redd vi skal miste sympatien for bokas jøder og Betzys hjelpere. Da tar hun samtidig fra oss muligheten for å komme dem virkelig nær. Så nær at vi kan se våre egne svakheter i dem. Så nær at vi blir i stand til å tilgi eventuelle feil.

Slike innvendinger skal likevel ikke få overskygge det Lindahl her gjør for statusen til sakprosa for ungdom. Heretter vil en ungdomsbok inngå som referanseverk på lik linje med andre historiske kilder om andre verdenskrig.



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .