Mitt barnebokminne - av Grethe Fatima Syéd
Biblioteket
Institusjon grunnlagt for lenge siden

Til glede for mange mennesker

Rød saft og en pose bøker

Jeg husker hvordan stolene på bibliotekets barneavdeling ble lavere og lavere, og avstanden til voksenavdelingen kortere og kortere. 

Som mange andre som har havnet der jeg har havnet i livet – et sted der man leser og skriver og pønsker på det man leser og skriver, og leser og skriver om det man pønsker på, for så å begynne forfra igjen og lese og skrive og pønske og kanskje være kommet et museskritt lenger – var jeg en lesehest som barn. Jeg husker svært godt en barndom omgitt av bøker. Jeg husker marihøne-emblemet på ryggen av bøkene fra Bokklubbens barn. Jeg husker å bli lest for – Frendeløs, Veien til Agra, bøkene om sjøormen Ruffen og Hodja fra Port, Elsa Beskow, og på barneskolen: Hellemyrsfolket, av alle ting Hellemyrsfolket (men så var det på Hellen skole dette, og læreren som leste het Ingri Sletten selv om hun var slett ikke var fra Sillejord). Jeg husker Tordivelen flyr i skumringen på Barnetimen for de minste; lyden av kassettspilleren, det skumle huset, stemmen som gikk baklengs, knirking i trappen. Og på Barne-tv: et frø som ble sådd i jord og opp vokste et tre i forrykende fart, med greiner som blomstret seg ut som når man søler kaffe på et bord, mens gjemmesteder, taustiger og dess like oppsto og forgikk før man fikk blunket og fugleegg i reir sprakk og avslørte fugler som raskt fløy vekk.

Seinere har jeg undervist i barnelitteratur. Lest den norske og nå nokså kjedelige kanon: Thorbjørn Egner, Alf Prøysen, Anne-Cath. Vestly. Lest om hvor viktig Alice in Wonderland har vært, og Peter Pan, Det suser i sivet, hvor mange barnebokforfattere som har vært pedofile eller hatt barn som har tatt livet av seg eller på andre måter ikke sklidd såpeglatt gjennom tilværelsen. Om symbolikk og allegorier, binære motsetninger og dobbel tiltale, at også voksne må ha noe å hente skal de gidde å engasjere seg i å lese for barn. Og jeg har barn selv – Albert Åberg! Frosken! Den ville ungen! Pål! Vesle Pinne! Grisen Benny! Hunden Rosa! Hønen som lager feministisk revolusjon i hønsegården! Osv. Astrid Lindgren selvsagt, den vakre og vonde historien om Mio. Og Janosch sin serie om den vesle bjørnen og den vesle tigeren (er de beste barnebøkene på nynorsk? Og de aller beste oversatt fra svensk?) En påske strandet på en hytte med dårlig vær: Bibelen. Og Hellemyrsfolket.

Tusjtegning av Fritz von Dardel (1817–1901)

Tusjtegning av Fritz von Dardel (1817–1901)

Men når jeg tenker etter, er det skuffende lite som sitter igjen av det jeg leste som barn. Det jeg først og fremst husker når jeg skal fremkalle et minne på stikkordet barnebok, er biblioteket. Jeg tror jeg leste et flertall av bøkene de hadde på filialen som den gang lå nesten vegg i vegg med skolen. Jeg husker svært godt hvordan det var å sitte på barnestolene med stålrørsbein, en rød, blå eller grå sitteplate og en buet metallbøyle til rygg. Hvordan de stadig ble lavere og lavere disse stolene, og avstanden til voksenavdelingen kortere og kortere, hvordan vi gikk rundt den eneste reolen de hadde på voksenavdelingen på dette biblioteket. Hvordan det var å stå på trappen utenfor og vente på at de skulle åpne. Og enda bedre: Hvordan det var å låne med seg en hel bærepose til bristepunktet full av bøker, og så gå hjem til en venninne og lage saft, fylle en hel mugge med bladmønster nederst, ta med seg matchende glass, og så: sitte i sengen med berget av bøker.

Hjemme hos oss hadde vi bare saft i rips-sesongen, vi saftet og hadde noen korte uker utover høsten, og så et par flasker til, som ble stående i kjelleren til påkomne tilfeller. Kanskje er det derfor jeg forbinder det å lese med lovløs overskridelse og den mest uanstendige luksus. Fråtsing, rett og slett. For biblioteket er en utømmelig kilde. Der blir det aldri tomt. Det er det som gjør det mulig å sitte i sengen! Midt på dagen! Inne selv om det ikke regner! Med dyne på! Og lese og lese og lese, bla i de ulike bøkene, kikke på baksideteksten, kapitteloverskriftene, illustrasjonene hvis det var noen. Og drikke rød saft lenge etter at man ikke var tørst mer.

Men innholdet i bøkene husker jeg lite av. Noe som bekrefter en av mine styggeste mistanker: Jeg er en slafsete leser. Jeg må lese om igjen og om igjen, skal jeg få noe ut av en bok. Oioioi, så lite jeg husker. Jeg husker Evi Bøgenes og serien om Mette og Melkeveien. Jeg husker faktabøkene man også fikk til jul, en endeløs serie med biografier om kjente personer. Jeg husker den lett erotiske Fangene på Søder, noe med noen som ble stengt inne i en kjeller. Ellers er det magert. Innhold, handling, personer, stemning, jo litt, mest av det sistnevnte. Men skuffende lite, og kanskje aller minst av konflikt, forløp, utvikling, løsning. Her er det bare brokker. Var det en bror og en søster som gikk? Skulle de skaffe nye øyne til en av dem og var det en tiger som løp i ring helt til han gikk så varm at han ble til smør? Var det en drage med frambein som en sykkel? En fugl som snublet i luften? En gutt og et bananskall som råtnet? En ball som ble borte? Noen som kledde seg ut som dyr og så ikke klarte å bli mennesker igjen?

Eller er det noe jeg har funnet på? Jeg vet ikke. Men én ting vet jeg: at alle disse historiene, kanskje mer enn alt det andre jeg siden har erfart, er en viktig grunn, kanskje den aller viktigste, til at jeg ble den jeg merkelig nok fremdeles holder på å bli.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Grethe Fatima Syéd. Foto: Solveig Brekke

 

Grethe Fatima Syéd er frilans litteraturviter. Hun har undervist ved Universitetet i Bergen, deltatt på en rekke bokbad både som samtaleleder og gjest, skrevet doktorgrad og bok om Olav Duun, og er i øyeblikket i gang med å stifte Torborg Nedreaas-selskapet.

Grethe sender stafettpinnen videre og vil utfordre Cecilie Løveid til å dele sitt barnebokminne neste gang.

 

 



Kommentarer

Oppdatert: .