Tittel: Glasstronen
Tekst: Sarah J. Maas
Oversetter: Hanne Hay Sætre
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2018
Antall sider: 512

Romantikk forkledd som fantasy

Ifølge reklamen kan fans av Game of Thrones og Dødslekene ha noe å hente her. Men reklamen lyver. Boken passer for lesere som liker romantiske intriger og finner glede i lange, småflørtende passiarer ispedd litt ondskapsfull magi.  

Handlingen settes raskt i gang. Den beryktede og meget farlige snikmorderen Celaena Sardothien – som er en ung, vakker kvinne på 18 år – hentes ut av saltgruvene, der hun er satt til å utføre et straffarbeid som på sikt garantert ville tatt livet av henne. Hun får tilbudet om å kjempe i en turnering for å bli kongens nye snikmorder. Vinneren vil få sin frihet etter fire års pliktarbeid i kongens tjeneste. Motivasjonen er god, og fortellingen drives effektivt framover de første kapitlene. Leserne kan tilsynelatende glede seg til en spennende turnering, men slik skal det ikke gå.

Interessen glipper

Opplegget er velkjent. Celaena må kjempe mot farlige og usympatiske motstandere, men både ryktet hennes, og hennes egne oppfatninger om hva hun er kapabel til, tilsier at turneringen ikke vil by på store problemer. Hun har så godt som vunnet, og ingen andre sentrale karakterer skjønner vitsen med alle kampene. Etter kort tid gjør heller ikke leseren det. Bare ett moment klarer å holde på interessen: Celaena må skjule sin egentlige identitet og late som hun ikke er så suveren. Dette viser seg å være vanskelig for den stolte kvinnen. Hun framstår også som ganske dum som ikke forstår at dette er en lur strategi. Etter hvert klarer hun ikke å styre seg. Hun viser sine imponerende ferdigheter, men på dette tidspunktet i handlingen er det ikke lenger viktig at hun begrenser seg. Nå har andre intriger tatt over for leseinteressen.

Hovedintrigen fungerer ikke

Problemet med den bærende intrigen stikker dypere enn mangel på spenning. I mange fortellinger er det opplagt at hovedpersonen vil klare utfordringene som forfatteren stabler opp, men leserne er likevel nysgjerrig på hvordan hindringene skal forseres. I Glasstronen er det et stort problem at ingen av øvelsene i turneringen engasjerer. Det skytes med pil og bue, det løpes og deltakerne fekter og slåss. Men forfatteren gidder ikke bruke mye plass på disse øvelsene. I starten blir et par av dem skildret utførlig, men etter hvert blir flere og flere av dem kun omtalt i retrospekt. Jeg mistenker at forfatteren enten ikke liker actionscener eller at hun kanskje ikke klarer å framstille dem på en troverdig måte. I den andre øvelsen som forfatteren skildrer, går det galt. Når en av Celaenas allierte får kuttet tauet som holder ham fast, reagerer vår heltinne og redder ham, rett og slett ved å løpe over noen statuer, kaste seg ut i luften og falle etter ham og redde ham. Celaena overvinner vitenskapelige lover og bryter med en av fortellingens grunnregler: Hvis alt er mulig, er ingenting troverdig – og i hvert fall ikke spennende.

Plutselig spennende

Ettersom turneringen ikke setter Celaenan på de største prøvelsene, har heldigvis forfatteren lagt noen andre hindringer i veien for hovedpersonen. Allerede i første kapittel blir det antydet at prinsen som har utvalgt Celaena til sin forkjemper i turneringen, er svært kjekk. Det samme kan sies om den staute, men litt mutte kaptein Chaol Westfall, som er Celaenas trener. Ikke overraskende kastes vår vakre heltinne inn i et pirrende trekantdrama. Leserne kan lure på hvem av dem som vinner Celaenas hjerte.

På slottet foregår det mystiske ting. Ondskap lurer i gangene, og flere av deltakerne i turneringen blir slaktet ned på grotesk vis. (At kaptein Chaol avskriver drapene som ulykker, er nesten ikke til å fatte. I hva slags ulykke blir ofrene lemlestet og hjernen sugd ut av kraniet?) Dette er fortellingens andre store spørsmål: Hvem står bak de grusomme drapene og hvorfor? Denne detektivgåten holder på leserinteressen. Uten å avsløre for mye, kan vi si at gammel og forbudt magi spiller en rolle og at disse kreftene settes i spill i den store finalen i turneringen. Og den er faktisk ganske spennende beskrevet, det skal Sarah J. Maas ha! I denne scenen er det plutselig – og for første gang – noe som virkelig står på spill.

Disse andre handlingstrådene holder til en viss grad leserne engasjert i mangel av interesse for selve turneringen, men det er vanskelig å omstille seg fra sterke forventninger om nådeløse maktkamper (à la Game of Thrones) eller livsfarlige turneringer (à la Dødslekene). Kanskje blir vi belønnet med mer av dette i fortsettelsen av serien.

Tenåringsnykker

Hovedpersonene i denne fortellingen er unge. Og boka er skrevet for et ungt publikum. Jeg tenker meg at den ideelle leseren er en jente i ungdomsskolealder. Kanskje er en slik leser mer tilbøyelig til å godta side opp og side ned med småflørtende samtaler, eller at Celaena oppfører seg som en typisk norsk fjortis som ikke orker å stå opp om morgenen og sutrer og klager over alt som ikke er helt på stell. For denne leseren derimot står slik oppførsel overhode ikke i stil med alvoret Celaena står overfor. Hun skal vinne en turnering og tjene en grusom konge i fire år, ondskap lurer i gangene og så drømmer hun om å delta på maskeballet på slottet, selv om det er i regi av «det mest korrupte og jålete hoffet» i hele landet. Både forfatteren og Celaena kunne hatt godt av å ta et tydeligere standpunkt til hva de egentlig ønsker: Kjempe en rettferdig kamp mot brutal undertrykkelse eller gi seg hen til deilige romantiske drømmer om en vakker prins.

 



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .