Røssland-regissert spenning

Hevner
av Ingelin Røssland
Mangschou 2017
Sider: 154

Dronen
av Tor Arve Røssland
Mangschou 2017
Sider: 188

Skumring-serien er støttet av Leser søker bok, og omtales av forlaget som «lettleste spenningsbøker for ungdom». Å skrive i lettlest-sjangeren, med sine begrensninger i blant annet setningsstruktur og antall stavelser per ord, krever sin pennefører, og er en oppgave som gjerne tilfaller de mer erfarne forfatterne. Siden målgruppen er oppgitt å være ungdom 13+, er det fristende å ta en titt på om disse bøkene vil være fullgode bokvalg også for leserne med leseferdigheter innenfor normalfordelingskurven.

Hevneren – kan fortida revansjeres?

I Hevneren møter vi Ella, som er kjæreste med den tøffe Damian. Ella er litt ufrivillig del av et firkløver der de tre andres fritidssysler i hovedsak er å plage jevnaldrende. Det andre paret i gjengen, Janna og Omar, er de aller hardeste, og driver med alt fra vold og fysisk trakassering til deling av uheldige videoer på nettet. Midt i dette står Ella, og det er forelskelsen i Damian som er grunnen til at hun ikke bryter ut. Ella er dessuten ikke pådriveren for noe av dette, og «Så lenge hun ikke gjør noe, er hun ikke med på det», som det står på side 9. Dette blir ett av flere sentrale spørsmål i denne romanen: Er man uten skyld i et overgrep hvis man ikke deltar, men både vet om og observerer det?

Ella kjenner Damian på en måte som de fleste andre ikke gjør, og vet at han har det vanskelig hjemme. Som leser får jeg en viss empati med ham på grunn av dette, noe som også virker å være forfatterens hensikt, da Damian blir kidnappet og må tilbringe flere dager i et mørkt rom med hendene bundet på ryggen. Kidnapperen er en som selv har kjent mobbing og utestenging på kroppen, og som ønsker å bruke Damian for å revansjere sin egen smertefulle fortid.

Flate karakterer, spenstig handling

Damian og Ella er de eneste karakterene i historien som verken kan plasseres i kategorien «god» eller «ond». Alle medelever er enten grusomme pøbler eller uskyldige, snille og flinke, og samme sort/hvitt-båssetting gjelder de voksne. Dette gjør at mye av den naturlige spenningen og dynamikken i et så rikt persongalleri forsvinner, og selv om historien tas til ekstreme spenningshøyder hva handlingen utad gjelder, blir det mellommenneskelige og relasjonelle nokså forutsigbart og flatt. Forfatteren har uttalt at hun skrev denne boka inspirert av skrekkfilm-sjangeren, noe som er lett å se, og som også kan forklare fraværet av dypdykk ned i karakterenes sjeleliv. Handlingen på det ytre planet driver historien godt fremover, og Røssland balanserer fint mellom spenning, feel-good og realisme: historien er engasjerende og uten dødpunkter.

Dronen – tett på ekstremismen

I Tor Arve Røsslands roman Dronen er det fjorten år gamle Thomas det handler om. Thomas har blitt offer for blind vold i Bergen sentrum, og de ellers svært fraværende og distanserte foreldrene hans har besluttet at familien flytter et stykke utenfor byen. Deretter skjer det som fort kan skje når man er en sårbar, ensom tenåring på søken etter aksept og felleskap: Thomas havner i selskap med folk han burde holdt seg unna.

Ulykkesarrangørene

Thomas har fått en drone av onkelen sin til jul, og mens han er ute og tester den, snubler han over en trafikkulykke. Fordi Thomas filmet det hele med dronen, får han besøk av politiet, som han lyver til. Thomas har allerede et horn i siden til politiet etter at de henla overfallssaken hans, og det lille av gjenværende tillit forsvinner når han tror politibetjenten lyver til ham om utfallet av ulykken han filmet. Hun sier det var en dødsulykke, uten at Thomas finner noe bevis for det.

Det viser seg at ulykken var arrangert, fremprovosert av en liten gruppe unge menn med Albert i spissen. Denne gruppa tar Thomas under sine mørke vinger, og henter ham inn i et miljø hvor det å iscenesette alvorlige situasjoner er en hobby. Dette er i seg selv mer enn nok galskap, men nei. Det viser det seg at guttene filmer ulykkene og legger dem ut på nettet, med mål om å samle inn penger til det viktigste prosjektet deres: nasjonalistgruppen de er medlemmer av. Det foreligger også en plan om å gjennomføre en terroraksjon. «Vi må helst slå til midt i byen, midt på dagen. Et pakistansk eller afrikansk bryllup», forteller Albert.

Brå forandring

I begynnelsen av boka har ikke Thomas engang tenkt over at de som overfalt ham var utlendinger, mens han ikke lenge etterpå konkluderer med at de ikke burde fått komme inn i landet i det hele tatt. Jeg savner en grundigere beskrivelse av Thomas’ gradvise omvendelsesprosess fra uskyldig tenåring til nazisympatisør. Riktignok begynner forandringen med små skritt i feil retning som viser at han legger egne vurderinger til side for å følge gruppa, som når Thomas lar være å ta på bilbelte fordi ingen av de andre guttene bruker det. Vi får vite at han leser nasjonalistpropaganda på nettet hver kveld. Spranget til at han få måneder senere er med og banker opp en uskyldig gjeng mennesker bare på grunn av hudfargen og religionen deres oppleves likevel dramatisk og brå. En mer inngående skildring av hva som skjer i ham ville gjort det lettere å tro på dette. Det er selvfølgelig ikke noen fasit på hvordan en radikaliseringsprosess utarter seg, det kan foregå på mange måter, men den oppleves altså litt for plutselig slik den er beskrevet i Dronen.

Korte setninger, store spørsmål

I det store bildet blir innvendingene mot de to bøkene bare lommerusk, og det er vanskelig å si om den manglende dybden i bøkene skyldes den regelstyrte sjangerbestillingen fra forlaget. Både Dronen og Hevner tar på hver sin måte opp tema og dilemma som alle i målgruppa 13+ vil kunne kjenne seg igjen i. Det handler om identitet, integritet og om følelsen man får når man står overfor valg hvor man virkelig må kjenne etter, fordi ens lyst og driv stilles opp mot samvittigheten og hensynet til andre mennesker. Hva slags unnskyldninger lar vi oss selv bruke for å gjøre ting vi innerst inne vet ikke er ok? Hvor langt er vi villige til å gå for å få det slik vi vil ha det, for å passe inn og bli godtatt?

Samlet sett kan vi zoome oss ut til å si at bøkene ser på hvordan det vi har opplevd er med på å forme den vi er, og hvor vanskelig det kan være å se hvilken retning man skal følge videre når gangsynet forringes av en miks av følelser, hormoner og et ønske om å på samme tid høre til og stå støtt på egne bein.

I pose, sekk og koffert?

Som med en god skrekk- eller thrillerfilm, får man det man leter etter: spenning og underholdning. Det er betimelig å spørre seg hvor mange krav man faktisk kan stille til en lettlest ungdomsbok. Som med andre bokprosjekter må noe velges vekk, leseren kan ikke få i pose, sekk og koffert. På et språklig nivå leverer begge bøkene på lettlestkriteriet. Alt fra tittel til setningsstruktur og vokabular er tilpasset en leser som møter motstand i møtet med teksten. Det tilgjengelige språket ble samlet sett ikke noe hinder for undertegnedes leseopplevelse, jeg bladde unna for harde livet. Ut fra de to kriteriene, lettlest og spennende, er det ikke noe problem å konkludere med at de to nyeste utgivelsene i Skumring-serien er vellykkede prosjekter.

Begge bøkene ender med en cliffhanger, og utelukker altså ikke at det kan komme en fortsettelse. Der åpner også en spennende mulighet seg for både Ingelin og Tor Arve Røssland: Hvordan er livet i etterkant av store og dramatiske livshendelser som det Ella og Thomas har opplevd? Det leser jeg gjerne om.