Ryddesjau i toppetasjen

Sebastian har mareritt. Han er en oppegående gutt på 17 år, har gode venner, foreldre som krangler, og en snill lillesøster. Marerittene kommer stadig oftere, han skriker om nettene, vekker familien og får vennene til å bekymre seg. Bestevennen Alex, som er psykiatersønn, hører marerittskrikene og har gode råd å komme med: «Rydd i toppetasjen din, Sebbe! Rot i alle eskene! Få fram det som plager deg!» (s. 11) Romanen framstår som et slikt ryddeprosjekt, og eskemetaforen går igjen. Den systematiske ryddingen blir samtidig et velfungerende strukturelt grep om fortellingen. Leseren får de enkelte ‘eskene’; personer og saksforhold, forklart i sin sammenheng, og bildet av Sebastian trer stadig tydeligere fram.

Det er vanskelig å få noe godt bilde av de andre personene – de blir pappfigurer omkring Sebastians prosjekt. Barndomsvenninnen Claudia blir en gudinne; vakker, gåtefull, ettertraktet av gutta, egenrådig og intelligent. Han både beundrer henne, kjenner samhørighet med henne og er litt redd for henne. De andre vennene i kretsen omkring hovedpersonen blir mest endimensjonale karakterer, og fungerer hovedsaklig som hjelpere i Sebastians ryddeprosjekt.

På hjemmefronten preges Sebastians liv av et dårlig forhold til foreldrene, til moren spesielt. Noen av dialogene fra scener hjemme er svake, for eksempel en krangel mellom Sebastians foreldre, der mora mest av alt høres ut som en feministparodi: «-Det er bare det ytre som teller for deg, som for alle mannssjåvinister!» (s. 94). Lillesøsteren er hans allierte, den som får komme ham nær og som han viser hengivenhet. Mormoren har gjennom mange år vært den viktigste voksenpersonen, de har hatt et nært forhold, og hun har behandlet ham som en fortrolig venn. Hun beskrives som sterk, egenrådig, sjarmerende og elegant. Mormoren og moren har et ekstremt dårlig forhold, og Sebastian besøker mormoren hver uke i hemmelighet. Hun driver skjønnhetssalong, der dattersønnen ofte sitter og venter på henne. «Aromaterapi, fotterapi, sol» – dette er ordene på vinduet ut mot gaten. Sett innenfra, blir ordene bakvendte og Sebastian assosierer mye til bl.a. «iparetamora», hva slags morstype det kan være. Ordgleden hans, forsøkene på å finne mening i det bakvendte, kunne vært interessante spor til å forstå mer av Sebastian. Men disse sporene leder ikke noe steds hen, og leseren sitter igjen med flere løse tråder.

Romantittelen «- eller en du elsker» er fra en annonsetekst vennegjengen ler av. «Gaven til bestemor eller en du elsker», heter det, som om bestemor er umulig å elske. Tittelen henspiller på forholdet Sebastian har til Claudia og til mormoren. De er de viktigste kvinnene i hans liv, og Claudia framstår som et speilbilde av mormoren, både mht. selvstendighet, styrke og gåtefullhet. Da mormoren uventet dør, blir dette kritisk for Sebastian.

Selv om dette er ei bok med en gutt som hovedperson, er det mye kvinneproblematikk her. Først og fremst gjelder dette forholdet mellom Sebastians mor og mormoren. Moren kjenner seg grunnleggende sveket av sin egen mor, som dro fra henne for å skape seg et liv i USA, da datteren såvidt var blitt voksen. Da hun etter mange år kom tilbake, møtte hun bitterhet og isfront fra datteren, mens Sebastian øyeblikkelig knyttet seg til den vakre og vennlige mormoren sin. Mormoren hadde hatt suksess, lagt seg opp penger, og kunne etablere egen skjønnhetssalong; Salong pluss. Det viser seg at hun også har plusset på sin egen fysikk, med silikoninnlegg, kunstig benforlengelse, ansiktsløftninger og litt av hvert. Mormoren overstråler sin datter, og får svigersønnen til å bli «kåt som en kanin», noe han åpent gir uttrykk for til sin kone i deres mange krangler. Forholdet mellom mor og datter blir ikke bedre av dette. Når utseendet viser seg å være kjøpt for penger (de finner kvitteringer for alle utførte operasjoner i mormorens dødsbo), når utseendet er en maske, blir spørsmålet: Hvem var den egentlige personen bak masken? Sebastian kjenner seg også sveket. Han spør seg om det var noen egentlig person bak masken i det hele tatt. Hadde han en mormor? Naturlig – kunstig settes opp som motsetninger, og Sebastian aksepterer ikke at hans egen kjære mormor ikke var den han trodde.

Mormorens død punkterer en underlegenhetsfølelse hos Sebastians mor. Hun bli mer selvsikker, er mer på like fot med faren, deres forhold synes å komme i bedre balanse. Moren har på ett vis fått rett i at mormoren var en sviker. For Sebastian begynner problemene der morens avtar. Ryddesjauen i de mentale eskene hos Sebastian viser at det er mormorens svik som utløser marerittene. Drømmene begynner alltid så godt, men ender i gru og ødeleggelse. De dreier seg om kvinner som skjæres i stykker, om huden som snittes opp. Sviket er dobbelt: For det første at hun dør, uten å fortelle at hun er alvorlig syk. For det andre at hun bærer en maske. Hun både forsvinner, forlater ham uten forvarsel, slik hun gjorde med sin egen datter, og har skjult sitt naturlige ytre. Det finnes ikke et bilde av mormoren slik hun så ut før operasjonene.

Ryddesjauen fullføres. Men marerittene forsvinner ikke før en venn graver opp mormorens urne og skyter hull i den, slik at asken drysser ut. Dette blir den forløsende symbolhandling, men jeg tror ikke et øyeblikk på det, fordi handlingen oppleves som umotivert i teksten. Det blir stående som det makabre påfunn det er. Like lite tror jeg på den voldsomme svikopplevelsen ved mormorens endrede utseende.

Sebastians ryddeprosjekt minner mye om et lignende prosjekt i Marit Kaldhols roman Ein augneblink, kanskje to, fra 2001. Der er det en jente på Sebbes alder som også mister mormoren sin. Hennes rydding er helt konkret – hun rydder værelset sitt, kaster noe, beholder annet. Begge romanene bruker besteforeldres død til å markere en overgangsfase. En generasjon blir borte, en ny generasjon rykker opp i de voksnes divisjon, og må forholde seg voksent til hverandre. Med alle forpliktelsene, med alt det vanskelige som har med familie og mellommenneskelige forhold å gjøre, men også med friheten.

Dette er det andre hovedtemaet i romanen: Konflikten mellom frihet og det å høre sammen med noen. Det vises i mange ulike forhold: Foreldrene til Sebastian, som fortsetter i ekteskapet til tross for den daglige, til dels ondsinnede kranglingen. Sebastian konstaterer at de hører sammen, og trolig kommer til å fortsette med det. Claudias far har en kjæreste i London, som han ser en sjelden gang, men dette framstår som uproblematisk og fritt. Sebastian hører sammen med Claudia, men han vet ikke riktig hvordan, og han treffer andre jenter uten at de kommer til å bety så mye for ham.

Slutten på romanen markerer et brudd med romanens tidligere stort sett realistiske måte å skildre vennskap og vise dialog på. Situasjonen i sluttsekvensen, der Alex står fram som en slags profet og snakker om Sebastians og Claudias framtid sammen er det ikke lett å tro på. Romanen oppleves ikke som ferdig, men det kan være at Jenseg tar opp de løse trådene i en videreføring av fortellingen om Sebastian.

Årets bok har, som Jensegs bøker pleier, noe vesentlig å fortelle. Identitetssøken og frigjøringstrang er tematiske tråder som går gjennom flere av hennes ungdomsromaner, og også denne. Likevel griper denne boka ikke tak i meg på like sterk måte som for eksempel Naken. Alltid eller Frossen fugl gjorde. Det blir for mange elementer her jeg rett og slett ikke tror på.