Så rart å være liten

Så rart å være barn og oppdage verdens mysterier for første gang! Alle de merkelige dyrene, menneskene, plantene. Edderkoppen med en kilometer tråd på ryggen, fru Olsen med katteskinnsmuffer, mann og mops. Og gamle skuter på havets bunn.

I barndommen er det nysgjerrigheten og ønsket om å forstå sammenhenger, som driver oss. Fem fingre på hver hånd? Hvorfor ikke 13? Eller 30? Og hvordan er det egentlig flaggermusen får sove når den henger opp ned? Å lese diktsamlingen Så rart, er som å oppleve verden gjennom barnets utforskende øyne.

Ikke bare små og søte dikt

Jeg elsket Inger Hagerups rim da jeg var liten, og jeg kan fremdeles mange av dem utenat. I barnehagen sang vi om Herr Kakerlakk i fotsid frakk som gikk på basar og vant kalosjer (ja, hvorfor ikke) og om Lille Persille som så gjerne ville på ball. På sengekanten leste pappa Når det knirker i porten, mens jeg forsvant inn i de fantasifulle illustrasjonene av Paul René Gaugin.

Liten? Jeg? Langt ifra. Jeg fyller meg selv på langs og på tvers. Det var maurens logikk, og jeg brukte den mot dem som kalte meg for liten eller for tynn. Er du større enn deg selv, kanskje? Nei, hvem er vel det? Slik målbandt jeg ertekrokene.

Men Hagerups dikt er ikke bare små og søte. Mange av dem er absurde, ja nesten sprø. Når jeg leser dem i dag kjenner jeg på de samme stemningene som da jeg var liten. Det er morsomt, det er pussig og innimellom ganske dystert. Elefantene går med sorte vanter når de bærer sorg, og grisen står i dypsindige tanker om fleskeprisen.

Jeg lurer stadig på hvorfor Hagerup lot den gamle bakeren på den bitte lille øya overspise seg på kaker og dø alene i en haug med wienerbrød. Kakene på bildet så jo kjempegode ut. Hvorfor ville ingen kjøpe dem? Jeg ville! Jeg kunne faktisk høre det rumle i magen! Å, hvorfor måtte den snille bakeren dø? Det er så rart.

Blottet for moralske forkynnelser

Nei, slett ikke alle barndomsminner er laget av søte, bløte stikkelsbær, av solskinn og Jens Sønnavind. Når natten kommer svart og stor og alle ting blir borte, kan angsten dukke opp, selv i de minste kropper. Seil i mørke lille jord, med en liten gutt om bord. I sin lille skjorte.

Diktene til Hagerup gir ingen konkrete svar på livets gåter, og er ganske blottet for de moralske forkynnelser man ofte finner i barnelitteraturen. I stedet opplever jeg en åpenhet i diktene, en åpenhet for livets muligheter og for pussige sammentreff. Diktene skaper en ramme for undringen, de gir undringen en form og et formål. Og da rimer det.

Karen Thue har en master i litteratur, jobber som journalist og er medforfatter av boken Blåstrømper.

Karen sender stafettpinnen videre og vil utfordre Jon Niklas Rønning til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.