Tittel: Engel i snøen
Tekst: Anders Totland
Illustratør: Rune Markhus
:
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2016
Antall sider: 80

Sår og sterk ungdomsbok

Ofte er de lavmælte fortellingene best egnet til å frembringe de store følelsene.

I Anders Totlands første bok for ungdom møter vi flere barns hverdag på et sykehus. Sjelfull var et ord jeg tenkte på etter endt lesing. Slår man opp i bokmålsordboka kan man lese at ”sjelfull” er det ”som er preget av eller vitner om dypt, inderlig følelsesliv”. Det er paradoksalt. Hovedpersonen i boken snakker ikke mye om følelser. Tvert i mot. ”Det går bra”, svarer jeg-personen hver gang noen spør om hvordan det går eller ytrer bekymring: faren, personalet på sykehuset og moren til den syke vennen som ligger på naborommet. Det som skjer på sykehusavdelingen skildres lavmælt og nøkternt. Samtidig ligger det mye informasjon i en setning som: ”Før eg kom hit, visste eg ikkje at det gjekk an å smila så trist”.

Fortettet fortelling

I alt det som ikke utpensles i denne korte, lille, men store boken, i de uuttalte tingene, de tomme rommene, er det mye av både kvaliteten og dens evne til å bevege leseren ligger.

At vi aldri får vite om hovedpersonen er jente eller gutt føyer seg inn i rekken av det uuttalte. Ordet ”kreft” nevnes ikke én gang i boken, og det er en styrke fordi det gir rom for meddiktning. Samtidig tenker iallfall jeg at hovedpersonen bor på en avdeling for kreftsyke barn. Om den ett år eldre gutten på naborommet, forteller jeg-personen: ”Det går ikkje så bra med Jonas. Han har begynt på ein ny kur som tar heilt knekken på han. Om natta høyrer eg gjennom veggen at han kastar opp, og stemma til mora som prøver å trøysta. Om dagen ligg han stort sett i senga og orkar ingenting”.

Selv om teksten er dominert av slike kortfattede og nøkterne observasjoner er språkbruken tidvis mer billedlig, som i følgende setning: ”Det ser berre så fint ut å sitja på pianokrakken, la fingrane svømma over tangentane og flyta inn i ei tankeløs verd av tonar”. Teksten er likevel raskt tilbake i den mer prosaiske og nøkterne skildringen: ”Kvar morgon, etter frukost, sette me oss på pianokrakken saman”. Jeg-personen i teksten lærer å spille piano av en av pasientene på sykehuset, en begavet jente som heter Silje. De øver og spiller for barna og de voksne på avdelingen. Senere er det Silje som ikke orker å spille. Pianoet flyttes derfor inn på rommet hennes, og jeg­–personen spiller for henne til hun en dag ”visna som ein blom som ikkje får vatn”. Den påfølgende beskrivelsen av døden som kommer til sykehuset er så fortettet og vakkert beskrevet – og uendelig trist – at det gjør vondt. Til sist i kapitlet på knappe to sider, et av de mange korthugne, får vi et lite kortdikt i seg selv:

 

Silje låg i senga.

Rørte seg ikkje.

Sa ikkje noko.

Så, ein morgon, slutta ho å pusta.

 

Det som ikke sies og beskrives i disse linjene er like tilstedeværende i teksten som det konkrete: smertene, tårene, alt det usagte.

Virkningsfulle bilder

Det er noe ufattelig trist over denne boken ­– selvsagt også fordi det er triste ting som skjer. Noen blir heldigvis friske og blir utskrevne fra sykehuset; det får vi også høre om ettersom jeg-personen fortsetter å ha kontakt med dem. Men noen dør eller skal trolig dø, og de er barn. Noen er allerede døde. Samtalen om døden mellom jeg-personen og prestemoren til en av pasientene, Jonas, er troverdig, og åpner opp for livets store spørsmål uten å virke påtrengende eller belærende. I kontrasten mellom jeg-personens lavmælte skildringer av det som skjer og de voksnes litt mer vidløftige syn på livet, oppstår det fine ting. ”Eg likar å tenka at menneska er som snøkrystallar”, sier faren til jeg-personen. ”Dei kjem liksom ut av ingenting og svevar gjennom verda ei kort stund, uendeleg vakre og heilt spesielle”.

For mange slike litterære bilder i kombinasjon med bokens tematikk og tittel, Engel i snøen, kunne bikket over i et sentimentalt og søtladent landskap, men gjør det ikke. De sterkeste virkemidlene er fint porsjonert utover i teksten. Ulike motiver knyttet til snø skaper en virksom og vakker helhet i fortellingen, og gir en lyrisk stemning. På slutten av boken stopper teksten opp, og jeg skjønner ikke hvorfor den slutter her, så uforløst og brått. Men så er det bare tre boksider fylt av snø ­­– visualisert ved blå prikker. Slik dette fysiske rommet stopper lesningen og gir ettertanke, åpner også tekstens tomme rom opp for stille, indre rom. Det er ellers mye luft rundt teksten på boksidene, dessuten sirlige tegnede vignetter til hvert kapittel. Det er et format som kler teksten.

Tårer og musikk

Engel i snøen er en tittel gjenkjennelig fra blant annet den svenske barnebokforfatteren Gull Åkerbloms Ängel i snön, som også har døden som tematikk. Jeg-personen i Totlands bok har også en død mor (uten at det handler om en døende mor, for dem som ønsker mindre av det i ungdomsbøkene). Jeg tilgir boken for at den har en litt forslitt tittel, fordi det i denne fortellingen har en god effekt. Det er ikke bare et abstrakt uttrykk eller et avtrykk i nysnøen, men løftes ganske slående og betydningsfullt frem i bokens usedvanlig gripende avslutning. Det er lenge siden jeg felte tårer etter at jeg lukket en bok, men det gjorde jeg nå.

Slutten gir meg assosisasjoner til slageren ”Engler i sneen” av Jonas Fjeld og Ole Paus, revitalisert av Kurt Nilsen og Lene Marlin. Denne ganske så triste, men håpefulle sangen blir et eget lydspor til avslutningen. Teksten sørger selv effektivt for at den lydsettes i tankene med sine referanser til populærmusikken. ”Here Comes the Sun” av The Beatles har en sentral plass og gir flere frempek. Når de to syke barna sitter på pianokrakken og Silje spiller og synger denne klassikeren, feller de voksne tilhørerne tårer. Som hovedpersonen nøkternt konstaterer: ”Dei stod heilt stille og sa ingenting. Men eg kunne sjå at det rann tårer nedover kinna til fleire av dei”.

Trøst og lindring

Vi er alle individer, eller som faren til jeg-personen forteller det, like unike som snøkrystaller. Alle bringer sin egen livserfaring inn i lesningen, og jeg er en av etter hvert mange som har mistet en som sto meg nær av kreft. Det er sikkert en grunn til at denne boken virket såpass sterkt på meg. For de som har hatt eller har syke pårørende eller har mistet noen de er glad i av sykdom, kan nok denne boken fungere både som trøst og lindring, nesten uansett alder. I alt det triste er det mye varme. Boken fungerer fint på et konkret fortellerplan, og den store skriften og korte fortellingen kan gjøre teksten egnet også for barn i barneskolealderen. Samtidig er potensialet for meddiktning relativt stort, og for å få den helt store leseropplevelsen trengs nok mer lese- og livserfaring.

En stille storm

Anders Totland debuterte i fjor med en illustrert barnebok, Vampyrane i eplehagen på Kapabel forlag. Hans andre bok fremstår som en langt mer solid utgivelse, og er faktisk vårens eneste ungdomsroman på nynorsk. Bare én prosent av ungdomsbøkene fra de tre største forlagene er på nynorsk, og det er derfor gledelig med en såpass sterk ungdomsbokdebutant. Totland har allerede funnet en egen stemme – i et fortettet og nøkternt språk. Den sårbare slutten med sin fine skildring av en fars omsorg for et sykt barn bringer også et par tanker til Lars Amund Vaages mesterlige Syngja – der også sangen er et lindrende motiv– om enn på en annen måte.

Totlands lavmælte og snøfylte ungdomsbok er en stille storm ­– en sår og bevegende leseropplevelse.



Kommentarer

Oppdatert: .