Tittel: Juntafil. Sånn ca. alt om sex og kjærlighet
Tekst: Gunhild Dahlberg og Webjørn S. Espeland
Forfatter: Gunhild Dahlberg
Forfatter: Webjørn S. Espeland
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2011

Seksualopplysning i en blanding av stand up, small talk og informasjon

Man kan lure på om populære reality-serier som Paradise Hotel og Big Brother oppmuntrer ungdom til uansvarlig sex og holdningsløs oppførsel overfor andre mennesker, eller om slike serier får dem til å stille spørsmål ved egen kropp og seksualitet. Med utgangspunkt i unges egne spørsmål om ”sex og sånt” forsøker stadig nye bøker om kropp, følelser og seksualitet å være både holdningsskapende, opplysende og frigjørende. Det er en vanskelig blanding.

Radio blir bok
NRK liker å gjøre penger på gode programmer, og et program med respekt for seg selv bør på sikt også bli bok. Mytekalenderen, Norsk attraksjon og Blåfjell er bare noen, og helt usammenlignbare, eksempler på remedierte program. Radioprogrammet Juntafil er et av de siste i rekken. Programlederne og journalistene Gunhild Dahlberg og Webjørn S. Espeland har systematisert og gjort valg i mengden av lytterbrev, meldinger, panelsamtaler og ekspertråd som i løpet av årene har samlet seg opp. Godt forankret i en nokså etablert ordensmåte for temaer vedrørende kropp, følelser og seksualitet, har de så skrevet introduksjoner til temaene, laget lister over viktige og uviktige punkter og gjort intervjuer med kjente personer som kan ha noe å si om emnet. Hvert kapittel og underkapittel har en noenlunde lik struktur. Først journalistenes tekster, så et intervju eller hele eller deler av et juntafilpanel. Til slutt spørsmål fra lytterne og svar fra Juntafils fageksperter, lege Hanne Støre Valeur og psykolog Peder Kjøs. Det er ikke første gang Juntafil er utgangspunkt for en bok om seksualitet. I 2007 ga de som den gang var programmets eksperter, Anders Danielsen Lie og Maria Øverås, ut boken Sex og sånt.

Selvmelding
Mens Mariann Youmans nylig utgitte Fjortis og Stian Barsnes Simonsens How to be ungdom (2004) henvender seg til barn og unge i alderen 12–16, henvender Juntafil-bøkene seg til ungdommer og unge voksne mellom 16 og 25 år. Ifølge vaskeseddel påSånn ca. alt om sex og kjærlighet er boken ”lettlest, poengtert, saklig, grundig og humoristisk”. Veldig mye av teksten i boken er enten skrevet av lytterne og ekspertene eller er utskrifter av intervjuer, radioprat eller samtalen i et radiopanel. Å vurdere disse tekstenes faglitterære kvaliteter kan virke meningsløst, men skal jeg peke på hva i boken som kvalifiserer til de nevnte karakteristikkene, må alle typer tekster i boken trekkes inn. Lytternes brev og meldinger tilhører først og fremst det lettleste stoffet i boken. Ekspertenes svar er i all hovedsak det som er saklig og grundig. Panelsamtalene er ofte poengterte og intervjuene, listene, tipsene, de korte introduksjonstekstene og begrepsforklaringene er lettleste, noen ganger poengterte og veldig ofte med intensjoner om å være humoristiske.

Faglitterære skivemåter
Hvilke skrivemåter er det Dahlberg og Espeland utforsker de ulike tema gjennom? En generell karakteristikk av det tekstmaterialet de to journalistene har bidratt med er at det spenner over et bredt register av skrivemåter. Vi finner tekster som er dominert av en forklarende skrivemåte. Denne benyttes først og fremst når ulike begreper skal avklares, som rimming (s. 91), eller i sexlexikonet bakerst i boken. Når et tema skal krydres med kuriosa og/eller fakta fra historien, brukes gjerne en anekdotisk og assosiativ skrivemåte. Et eksempel på dette er digresjonen om urin i kapittelet ”Musevisa”:

    ET GLASS URIN UTEN IS TAKK … Madonna har fortalt at hun har tisset i dusjen for å kurere fotsopp. Romerne brukte visstnok tiss til å bleke tennene. Profeten Muhammed anbefalte å drikke kamelurin. Og de fine fruene på 1700-tallet i Frankrike badet i urin for å få fin hud. (s. 35)

Andre ganger, når det som skal formidles ikke så lett kan spøkes med eller vitses fram, er teksten reflekterende. Etter underoverskriften ”Når foreldrene dine hater kjæresten”, unnskyldes nesten den litt mer alvorlige refleksjonen med de innledende ordene ”Dette kan høres teit ut, men kan faktisk bety en del” (s. 56). Mange av listene, punktene og tipsene vi finner i boken er også skrevet i en blanding av alvor og spøk. Men ikke alle. Listen over ”Fem låter du vil spille for kjæresten din” synes så fri for sleivspark at man nesten kan bli usikker på om det ikke egentlig er noe tull her også. Er det kanskje en dårlig idé å spille Cashs Ring of fire eller?

Det er klart at den store utfordringen for de to forfatterne dreier seg om balansen mellom humor og alvor, mellom det uformelle og det saklige språket og mellom hvor mye som skal være entydig informasjon og hvor mye som skal være lekende antydninger om mangfold og muligheter. Denne utfordringen gjelder også den visuelle utformingen av boken. Et signal om at dette er en bok for litt eldre ungdom kan kanskje være den nokså moderate bruken av foto og andre former for illustrasjoner. Flertallet av fotografiene som er brukt, viser alminnelig, glad ungdom. Bildene er ”festet” med avrevne blå teipbiter. Dette støtter opp om det uformelle preget. Det samme gjør bruken av gul markør på spørsmålene som besvares av ekspertene. Blar man raskt gjennom boken, minner den litt om en allerede brukt bok, en bok der leseren selv har teipet inn bilder, gulet ut teksten eller satt opp lister. Andre eksempler på bruk av foto er portrettene av de personene som er intervjuet. En siste type fotomateriale er det som vi noen ganger finner i forbindelse med introduksjonen til et tema. Her fungerer fotografiet som en slags vitseillustrasjon der det humoristiske elementet ligger i misforholdet (for denne bokens sammenheng) mellom bildeteksten og det man ser på bildet. Til et bilde av et eldre par på scooter der den kvinnelige passasjeren strekker armene i været av glede står følgende tekst: ”Husk kondom med ferieflørten!” (s. 148).

Et språk for seksualitet og kjærlighet
Selv om det altså forekommer tekster der informerende og reflekterende skrivemåter dominerer, så er tekster med en humoristisk, slentrende, uformell og av og til sleivete tone absolutt i flertall. Selvsagt kan ulike lesere oppfatte hva som er humoristisk og hva som er sleivete forskjellig fra andre lesere, og kanskje er det umulig og heller ikke et mål i seg selv, å skrive på en måte som alltid oppfattes likt av alle. Når jeg likevel stiller meg spørrende til det å la ”det humoristiske” dominere så mye som det gjør i boka, henger det sammen med en problemstilling som jeg ikke finner at er tematisert i boken. Ikke noe sted problematiseres det språket vi bruker når vi snakker om sex, eller når vi snakker om kjærlighet. Hva er seksualiteten og kjærlighetens språk?

Hvis ungdom og unge voksne ved å lese denne boken får inntrykk av at sex & kjærlighet alltid må snakkes om på en måte som ufarliggjør eller skaper distanse, så synes jeg det er synd – både for språket og for de unge språkbrukerne. Også språk har nyanser.



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .