Tittel: Snill
Tekst: Gro Dahle
Illustratør: Svein Nyhus
Forlag: Cappelen
Årstall: 2002
Antall sider: 32

Selvutslettende solskinnsbarn

Snill er en Brageprisvinner fra 2002. Som i flere tidligere bildebøker av ekteparet Dahle/Nyhus, står de psykiske dimensjoner ved barnesinnet i sentrum. I Snill synliggjøres skjulte overgrep gjennom arven fra Det usynlige barnet til blant andre Tove Jansson, Tormod Haugen og Fam Ekman. Snill handler om Lussi, en pen, ren pike – innesperret og usynliggjort i ideen om solskinnsbarnet – inntil den dagen da det stivnede smilet sprekker i et påtrengende brøl.

Gro Dahle kan kunsten å gi språkløse følelser poetiske knyttnever. I bildeboka Bak Mumme bor Moni fra år 2000 ble barnets sinne legemliggjort i et stakkato språk med manende gjentagelser, der ordene nærmest ble spyttet i ansiktet på leseren. Mens Bak Mumme bor Moni tar for seg et demonisk sinne, manifesteres snille Lussis sinne i et befriende brøl. Gjennom et bildespråk med presis intensitet, følger vi Lussis dionysiske dannelseshistorie, fra en usynlig snill pike til en sterk og selvstendig jente som bryter gjennom lydmuren og baner vei med sitt brøl.
Som et skjørt, rent redskap beskrives hun i begynnelsen:

      Stille stille som hvitt kritt og tynt papir.

 

    Stille som blanke glass i et skap.

Pinlig disiplinert utfører hun sine skoleoppgaver:

      Ordene er små soldater.

 

      Tallene marsjerer pent på linje,

 

    ett to, ett to, rett i ryggen, fint på plass.

Etter hvert blir stillheten mer faretruende, med frampek om aggresjon og smerte:

      Så stille så stille

 

      som tenner og kniver og blankt metall.

 

      Stille som pigger og nåler og

 

      sylskarpe negler.

 

      Stille som skruer og spiker.

 

    Stille som stikk.

I tekstens vendepunkt, der Lussi skriker og slår seg synlig, beskrives hun gjennom maskuline attributter:

      Hun blir til en hammer. Hun slår og hun slår.

 

      Hun blir til en syl og et bor og en hakke.

 

      Hun stanger med hodet. Hun blir til en okse.

 

      Hun slenger med halen. Hun blir til en kølle.

 

      Hun blir til en slegge. Hun spenner og sparker.

 

    Hun blir til en plog. Hun brøyter seg fram.

Teksten har en sterk lydlig sensibilitet som vil kunne fascinere dens lesere og lyttere. Slik opplever Lussi ropet som trenger seg på: «Det kribler og surrer. Det freser og suser, bruser og sprenger.» Lussi kommer ut av veggen så «flisene flakser og murstøvet fyker,» og hun baner vei for «Lille Bitten. Lille Lene. Lille Lise. Karoline. Henriette. Benedikte. Ann-Katrine. Tiril, Toril, Lotteliten.» Og Madeleine som «triller ut, tå for tå. Tipp tapp to»

Bokas forteller henvender seg direkte til leseren gjentatte ganger gjennom fortellingen. «Se på Lussi! Se som hun smiler! Se på boka til Lussi! Er ikke Lussi pen og fin? Har du sett maken til munn som aldri sier noe som helst før den blir spurt. Ser du Lussi inni veggen? Er det rart læreren blir redd? Se på Lussi nå!» Gjennom en slik tydelig forteller blir barneleseren invitert til innlevelse. For den voksne medleseren vil disse henvendelsene snarere være av ironisk enn retorisk karakter – og slik fungere som en albue i siden til positiv-pedagogisk småprat.

Svein Nyhus har en formsikker bildestil som dyrker det karakteristiske ved motivet. Lussis hode er uforholdsmessig stort og kulerundt, pappas bein er enormt lange, mens mamma har store, runde former og bitte små føtter. Nyhus har i denne boka latt akvarellen få møte collagen, der ark med ruter og linjer, sifre og klokkeslett er montert inn. Pappas avis er utklipp fra børsnoteringer, mens globusens ser ut til å bestå av et kartblad fra et gulnet skoleatlas. Dessuten er en mørk, svamplignende tingest montert inn som en truende sky i flere av oppslagene. Collage-elementene får tematisk betydning, og de inngår dermed i bildenes spennende bruk av symboler. Herunder sorterer bakgrunnens mønster og farger, som forandres i takt med Lussis sinnstilstand og bevissthetsnivå, fra strengt komponert millimeterpapir til urolige flater med mørk lilla og lys grått, til lys blå rolighet. Skole-motivet er sterkt symbolladet i bildene, med en ruvende lærerskikkelse, en ugle som ser ned på elevene, en kjempeklokke og elever med markeringsbehov på første rad. Mot slutten kan globusen – med Sovjet, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia – leses som et symbol på hvor håpløst lite oppdatert skolen er. Og da også på andre områder enn de materielt-økonomiske?

Bokas budskap kan leses slik: Vi skal ikke rose jenter fordi de er snille, flinke og pene når vi ønsker oss sterke, selvstendige jenter. Amen. Men hva når Lussis maskuline sider heies fram, og vi må på bøllekurs for å bite fra oss – kan det hende vi fjerner oss fra jentenes arena og agenda?



Kommentarer

Oppdatert: .