Sjarmslang og snertne rytmer

Boken Revolting Rhymes kom ut i 1982 med eventyrene Askepott, Jack og bønnestengelen, Snøhvit og de syv dvergene, Gullhår og de tre bjørnene, Rødhette og ulven samt De tre små grisene. I 1990 kom en norsk versjon, Ramperim og ville vers, gjendiktet av Jo Tenfjord, og nå altså, denne nye utgaven, Vemmelege vers, med gjendiktning av Grethe Fatima Syéd. Syéd skriver på kreativt nynorsk, noe hun selv beskriver godt i etterordet i boka, jeg kommer tilbake til det.

De fleste kjenner nok godt til Roald Dahls særegne humor og perspektiv, og mange av oss har sin egen favoritt når det kommer til hans mange utgivelser. Har man ikke vært innom Revolting Rhymes tidligere, har man noe å se frem til. Dahl radbrekker våre kjente eventyr til det ytterste, der blod, hodekapping, drap og flåing er en utbredt foreteelse.

Kanskje er dette ikke de beste godnatthistoriene, og det spørs hvordan det går med femåringen når døra er lukket igjen og hun leter etter det avkuttede hodet til en av Askepotts stesøstre under senga. For de med litt flere år på baken er dette på sitt beste veldig underholdende lesning. Den norske utgaven ligger godt i hånda, den er i storformat, med god luft på sidene og leselige fonter. Man kan jo også ellers bare overse den masete forsiden.

En ringrev av en illustratør

Boka er godt gjennomarbeidd i Quentin Blakes kjente strek. Han er også illustratør i originalutgaven. Hans strek er lødig og løs, og dynamikken står godt til Dahls historier – begge har det gode øye for detaljer. Humoren og det lett entusiastisk groteske beveger oss til tider inn i det burleske. Tegningene har en røff utførelse og fargene et dempet toneleie. Blake selv sier at han skaper illustrasjoner gjennom sin egen teknikk som lar bildene se ut som om de er laget «på sparket». Blake har en stor produksjon bak seg på over 300 verker, samt at han også – her nevnt som en kuriositet – har illustrert frimerker. Blake og Dahl hadde et langt samarbeid, og skapte en genuin galskap gjennom sine bøker. Kanskje skimter vi noe av denne galskapen i ulveøynene i Blakes illustrasjoner, som også preger forsiden her.

Gjendikterens show

Originalen er skrevet på rim, som tittelen tilsier, og her har gjendikteren hatt en omfattende jobb. Grethe Fatima Syéd har skrevet et etterord på fem og en halv side hvor hun går gjennom og forklarer sine arbeidsmetoder og språkperspektiv i arbeidet. Hun sier selv at boka ligger i et grenseland hvor genrebestemmelsen kan være åpen for debatt. Undertegnede er enig i det. Et slikt etterord vil for øvrig knapt interessere den jevne niåringen, men kan pleie et voksent språkøre.

Der Roald Dahl har radbrukket historiene, har Syéd radbrukket språket. Nynorsken er grunnbasen. Hun sier noe om språkvalget selv: … målet har òg vore gjennom å bruke dialektord, arkaiske vendingar og sitat frå kulturarven å ta vare på det norske litterære språket, og for nynorskens del vise at det passer like godt til denne typen prosjekt som til høgstemt naturlyrikk og patosfylt kjærleiksdiktning.

Et utdrag fra det første eventyret om Askepott eksemplifiserer hvordan gjendikteren gjør god bruk av slang, her satt opp mot originalen:

Cinderella heard the thuds

Of bouncing heads upon the floor,

And poked her own head round the door

”What’s all the racket?” Cindy cried.

”Mind your own bizz,” the Prince replied.

Poor Cindy’s heart was torn to shreds.

My Prince! She thought. He chops off heads!

How could I marry anyone

Who does that sort of things for fun?

The Prince cried, ”Who’s this dirty ****?

”Off with her nut! Off with her nut!”

………….

Samstundes Oska i kjøkkenet var.

Ho reinska grønsaker som ein kar

då lydar ho høyrde av hovud som bumpa.

«Wazzappening», sa ho og letta på rumpa

for å sjå etter. «Get lost», var orda frå kongens barbar.

Pottas hjarte gjekk i tusen bitar

«For ein føkkings disgusting gnitar!

Ein slik mann vil eg ikkje ha –

ein som synest vald er bra!»

Prinsen berre: «Kven er du for ei kuse?

Eg kappar av deg hjernehuset!»

Mangfoldig, men kanskje ikke tidløs

Et par ganger snubler gjendikteren i rim som ikke helt er der. Eksempel fra De tre små griser: Med ulvehunger svelgde han bit for bit av svinet,/ det siste var halen, det første grisetrynet. (The wolf replied, ”Not on your nelly!”/ And soon the pig was in his belly.) ‘Svinet’ og ‘grisetrynet’ hoster noe. Eller fra Askepott: Straks sneik ei av søstrene sisters/(ho som har tryne som ein pizza). (At once, one of the Ugly Sisters,/(The one whose face was blotced with blisters). ‘Sisters’ og ‘pizza’ i den norske versjonen er bortenfor grenseland. Et par andre steder møter man lignende problem som gjør at man kan ane pusleriet det har vært for å få alle ordene plassert riktig. Dette veies det dog opp for, og gjendikteren haler boka på fast grunn. Implisering av slang, ungdomsspråk, dialekter og henvisninger til andre verk gjør boka til en språkreise for den lesevante.

Det er grunn til å dvele ved denne gjendiktinga, kanskje nettopp på grunn av mangfoldigheten. Lesere som ikke er innforstått med slang kan få stusse litt over ord som de ikke har vært innom tidligere og glede seg over at det meste er lov. Samtidig kan man kanskje spørre seg om hvor lenge en slik versjon av Roald Dahls bok i språkdrakten Syéd har valgt vil vare.