Sjøormen som fikk ja

Det hører til sjeldenhetene at en levende barnebokserie kan gå i arv fra en generasjon til en annen. Mummitrollet er ett eksempel, selv om Tove Jansson etterhvert overlot serien til broren Lars – og hvem vet hvilket navn som står bak de bleke etterligningene av Mummi-barnebøkene du finner i butikkhyllene nå. Harry Potter har også en sjanse til å bli en ekte generasjons-crossover, særlig om J. K. Rowling fortsetter å utvide trolldomsuniverset med teaterstykker og bakgrunnsmateriale som Fantastiske beist og hvor de er å finne. Det er en tendens til at foreldre ønsker å introdusere barna sine for det de selv likte å lese da de var små – det være seg Kardemomme by eller Elefanten Babar – og kanskje sjansen er større for å lykkes når det dreier seg om et nytt verk i samme serie som de kan oppdage sammen?

Sjøormen som kunne bli veldig gammel

Jeg husker fortsatt at jeg stod på Kristiansand folkebibliotek og holdt Ruffen – sjøormen som ikke kunne svømme i hendene. Det må ha vært midt i 1980-årene og boken, som kom i 1972, var allerede for en klassiker å regne. Siden den gangen har det kommet åtte bøker om Ruffen, spredt nærmest nonsjalant ut over en periode på 45 år. Et stykke på veien falt jeg av som leser, men hver gang, som om ingenting hadde skjedd i mellomtiden hverken i verden eller i livene deres, maktet forfatter Tor Åge Bringsværd og illustratør Thore Hansen å vende tilbake til det samme stedet: den mystiske øyen langt ute i havet som nå bare er synlig hver fredag.

Bringsværd må være en av Norges mest produktive forfattere, med fingrene i alt fra sci-fi (eller fabelprosa som han har kalt det) til essaysamlinger (hvorav det felinske wunderkammeret 1001 katt er den ferskeste) og barnebokserier som Karsten & Petra. Thore Hansen har på sin side en allsidig karriere som illustratør, tegneserietegner og forfatter (blant annet av Blues for en aldrende morder, som var noe så aparte som en krimbok om en tegneserietegner).

Sjøormen og tiden som gikk i stykker

Få ting daterer et verk så mye som illustrasjonene, men selv om bøkene om Ruffen stammer fra fire ulike tiår vil ikke en tilfeldig leser være i stand til å plassere noen av dem kronologisk annet enn ved ren slump. Ruffen-bøkene tilhører en sjelden klubb av illustrerte verk som er ute av tiden. Selv Ruffen gifter seg kunne like gjerne vært laget for tjue år siden – eller om tjue år til. Thore Hansen har en svært personlig og gjenkjennbar strek, som blander Tove Janssons runde muler og levende detaljer med langhåret, barbrystet 1970-tallsfantasy som hører like mye hjemme på et hardrock-cover som på omslaget til en eventyrbok. Dette uttrykket er foredlet videre i Ruffen gifter seg, i form av et mylder av små dekorasjoner og ornamenter som i mange tilfeller bokstavelig talt rammer inn illustrasjonene. Det sies at de populære mandala-fargebøkene er avslappende og meditative, og jeg mistenker at det samme gjelder fargefeltene Hansen lager i boken; snirklete, fargerike møtedrodlinger som ser ut som de er unnfanget i en telefonkonferanse med de undersjøiske.

Problemene som Ruffen-bøkene tar opp er også allmengyldige og tidløse, og løsningen er alltid den samme: Ruffen må legge ut på en reise, alene, men med gode hjelpere underveis, og møter fargerike figurer og farlige fiender på vei mot den lykkelige slutten. I motsetning til andre barnebøker Bringsværd og Hansen har laget sammen, som Det blå folket, har aldri Ruffen-bøkene vært eksplisitt politiske. Likevel skinner klassiske verdier som idealisme, vennskap, dyrevern og krigsmotstand igjennom sidene.

Sjøormen som ikke fikk gifte seg

Ruffen har vært uuttalt kjæreste med den japanske dragen Hamayoko siden han møtte henne i Ruffen og det mystiske hullet i 1985, men det er først når det forestående bryllupet blir annonsert at familiene på begge sider billedlig talt setter seg på bakbena. Sjøormfamilien frykter en snikdragifisering av den hemmelige øya, for hvordan i alle dager skal det gå når en sjøorm gifter seg med et vingedyr? Problemet antar en mer akutt form når Hamayoko forsvinner og dragene feilaktig tror hun er bortført av sjøormene. Ruffen drar ut på leting etter henne og ender i Himalaya (og får dermed et nytt stempel i passet etter å ha besøkt USA, Skottland og Atlantis i tidligere bøker). I andre del av boken finner selve bryllupet sted, og som seg hør og bør er gjestelisten en da capo av figurer fra serien – fra hvalen Henrik via Samuraikatten til blekkspruten 1030.

Boken kan sies å være forsiktig aktuell i behandlingen sin av flerkulturelt ekteskap, på samme måte som Ruffen og det hemmelige havfolket (2007) var aktuell med sin historie om militær opprustning. Likevel er det lang vei fra Ruffen til debattspaltene i avisene. Sjøormen lever i sitt helt egne univers både narrativt og visuelt, og vi skal være glade for Bringsværds og Hansens evne til iblant å tre inn i denne boblen.

Det er nok mange foreldre som vil kjøpe Ruffen gifter seg i ren nostalgi, men det de får er egentlig ikke nostalgisk i det hele tatt. Derimot er det en serie som har klart å holde seg frisk og eventyrlig og nokså uforanderlig i snart et halvt århundre. Den fortjener å bli oppdaget av en generasjon til.