Skjønnlitterær lærebok i empati

Den stygge andungen var god å grine til i 1955 da jeg var fem år, kommunistunge og allerede stigmatisert. Jeg grein for andungen, for meg sjøl og for alle som var utdefinert som annerledes. Naturligvis uten helt å forstå den store sammenhengen. Men mora mi grein, hun og, og ikke bare for andungen skjønte jeg siden, men for min sorg. Jeg ville at hun skulle lese boka om igjen og om igjen. Og om igjen. For det var godt å grine sammen.

Eventyret, som kom ut i 1843 som et av H. C. Andersens Nye eventyr, var blitt utgitt som bildebok — jeg har ikke oversikt over i hvilken utgave og hvem som illustrerte den, men illustrasjonene gjorde inntrykk de også med sin vakre, realistiske strek.

Jeg tror boka ble lest i filler. Borte ble den i hvert fall da vi flytta fra Ila til drabantbyen Manglerud. Der et annet alvor begynte, skolen.

“Den stygge andungen” var for meg ei skjønnlitterær lærebok i empati, et landskap å gå inn som ikke var mye mindre enn mitt eget. Jeg kunne sitte ved Akerselva på den tida, se over til den andre sida og forestille meg at verden slutta der. Men jeg visste jo bedre, visste at det rett over meg, og hvor som helst fra — i hvert fall fra Øst og Vest, kunne komme sølvfarga, ville fugler på himmelen utstyrt med de farligste våpen.

På sett og vis bidro denne “Den stygge avdungen” til å forme mitt forhold til all litteratur siden … Mer enn den ytre spenning, mer enn den såkalt gode historie, søker jeg i det jeg leser og skriver å bli berørt og å berøre …Men den fantastiske forvandlingen til svane er jeg usikker på ennå. Som om den er for farlig, eller for god til å være sann.