Slik gikk det til

Historien om Barnebokkritikks tilblivelse – et tilbakeblikk av Inger Østenstad. 

2013-07-31 21.41.15

Foto: Hawdam Salih Jaf

Den gang da Ola By Rise kritiserte barne- og ungdomsbøker i Adressavisa, ble jeg barne- og ungdomsbokkritiker i Nationen. Aviser flest holdt seg ikke med sånne som oss på den tiden, men det at den høyprofilerte fotballtreneren By Rise interesserte seg for disse bøkene, hevet sikkert dette anmelderiets anseelse. Det vanlige i avisredaksjonene – store som små – var ellers en dugnad oppunder jul hvor kulturjournalistene med barn hjemme delte en passe bunke barne- og ungdomsbøker mellom seg og skrev noen velvillige snutter. Og så kunne jula ringes inn.

Daværende kulturredaktør i Nationen Ida Lou Larsen har æren for at jeg begynte som barne- og ungdomsbokkritikker, og hun skal dermed ha sin velfortjente del av æren for at Barnebokkritikk.no ble til.  Den første tiden jeg anmeldte for henne, skrev jeg om voksenlitteratur, men Ida Lou, som ønsket å satse på barne- og ungdomsbokkritikk (heretter forkortet BUBK), mente at jeg passet for den oppgaven. Hun var en oppmerksom, oppmuntrende og sjenerøs redaktør, og fra en sped begynnelse i 1997 fikk jeg mer og mer sansen for dette anmelderiet, og jeg syntes etter hvert at jeg fant både metoden og tonen. Jeg fikk også tilbakemeldinger fra feltet og fra redaktør Larsen som fortalte at det jeg gjorde ble verdsatt.

I midten av november 2001 fikk alle Nationens litteraturkritikere et brev fra daværende nyhetsredaktør Tove Lie. På noen korte linjer meddelte hun at avisa så seg nødt til å stanse satsningen på litteraturkritikk ”på grunn av trangt budsjett neste år”. Mye er blitt sagt og kan sies om denne beslutningen som ble tatt over hodet på avisas kulturredaktør; det angår ikke denne historien direkte. For den er det viktigere at jeg, da dette triste brevet kom, lå temmelig immobil til sengs med isjias. Hvis jeg ikke hadde hatt så vondt i ryggen, ville forbannelsen over litteraturkritikkdødaren Lie ha fått fysisk utløp i form av iherdig traving fram og tilbake på gulvet, og da var jeg sikkert fortere blitt ferdig med den. Sånn som det var ble jeg liggende og tenke. Det var ikke bare den tapte inntekten jeg bekymret meg for. Jeg tenkte på BUBKens elendighet og sårbarhet, forsømt og avhengig av pengetellende redaktørers velvilje og enkeltpersoners idealisme som den var. Det var knapt noen trøst at halvparten av Norges barne- og ungdomsbokanmelderstall fremdeles hadde sin redaktør i ryggen. Det var jo ingen grunn til å tro at Ola By Rise kom til å fortsette til evig tid eller at han kom til å bli erstattet den dagen han la opp (noe han gjorde da han ble hovedtrener for Rosenborg i 2003). Noe måtte gjøres! Jo mer jeg lå der og tenkte, jo sikrere ble jeg på at BUBKen trengte sitt eget medium, hvor den var sjef og hvor den hadde fortrinnsrett. Slik ble ideen til barnebokkritikk.no født i smerte og fortvilelse.
Isjiasen og Tove Lie må dele en bit av æren for Barnebokkritikk.nos tilblivelse – de skal få litt av min.

Helt nytt var ikke Internett ved årsskiftet 2001/2002. Avisene hadde alt meldt at Norge lå i verdenstoppen når det gjaldt internettbruk, og at norske barn surfet mest. Det sa seg selv at Internett var kommet for å bli, og tanken på å skape et nettsted viet BUBKen på Internett kom egentlig av seg selv. Internett har unektelig fordelen av å være kostnads- og distribusjonseffektivt. Jeg kontaktet Norsk Barnebokkinstitutt og møtte bare velvilje hos Karin Beate Vold. Jeg kontaktet NBU, hvor leder Dag Larsen var like positiv. Jeg kontaktet Mari Finess i Norsk Kulturråd, og ble møtt med velvilje også der. Problemet var at det ikke fantes noen forbilder, ingen profesjonelle internettsider viet litteraturkritikk eller annen kritikk hadde ennå sett dagens lys tidlig i 2002. Norsk Kulturråd hadde til da aldri støttet noe Internett-tidsskrift. Ideen om en egen publikasjonskanal for BUBK på Internett ble likevel så godt mottatt at utsiktene til at Kulturrådet skulle kunne støtte en slik søknad, så lyse ut. Karin Beate Vold, Dag Larsen og Mari Finess skal ha en stor del av æren for Barnebokkritikks tilblivelse; de er Barnebokkritikks gode feer.
I rettferdighetens navn må også Internett gis litt ære.

Fra de gode feene fikk jeg ikke bare oppmuntring, men også et godt råd: ”Dette kan ikke være bare ditt prosjekt. Du må få med deg flere!” Det hadde de selvsagt rett i. Men hvem skulle jeg få med? Det var jo ganske skrint med barne- og ungdomsbokanmeldere der ute. Det som det fantes ganske rikelig av, var folk som hadde studert barne- og ungdomslitteratur, og av disse hadde en god del sittet under Harald Bache-Wiiks kateter på Universitetet i Oslo. Hvem var det da mer nærliggende å kontakte enn ham? Hans varme anbefaling av Kjersti Lersbryggen Mørk gjorde henne til min sparringpartner i planleggingsfasen og medredaktør den første tiden.
Ære til Kjersti Lersbryggen Mørk!

Det var viktig at Barnebokkritikk ikke skulle være personavhengig, ikke drevet av velvilje overfor disse stakkars, forsømte bøker, men et profesjonelt publiseringsmedium for seriøs og kvalifisert kritikk, som vi formulerte det; et sted som tok kritikerne på like stort alvor som bøkene vi kritiserte, og som hadde gode nok økonomiske rammer til å gi en rimelig godtjørelse for redaksjonelt arbeid og honorarer på nivå med det som var vanlig i norske medier. Hovedbeskjeftigelsen til nettstedet ga seg jo selv, så i planleggingen konsentrerte vi oss om tre hovedutfordringer: Organisasjonsform, finansiering og teknisk løsning. Organisasjonsformen ble den enklest tenkelige: Vi dannet Foreningen God Kritikk, med eneste formål å utgi Barnebokkritikk. Foreningen trengte et styre og Karin Beate Vold, Ida Lou Larsen, Harald Bache-Wiik og litteraturkritiker Nøste Kendzior stilte villig opp.
De er Barnebokkritikks viktige faddere og æres hermed!

De var ikke bare med på å bringe Barnebokkritikk til sjøsetting, men var også med på å sikre en trygg seilas videre. De altfor sjeldne styremøtene handlet mer om fag enn om økonomi, men så lot finansieringen seg da også ganske enkelt løse på en dugnadsmodell. Vi søkte penger hos alle vi kunne tenke på og fikk så å si bare ja til svar – fra Norsk Kulturråd og Fritt Ord, fra alle bokbransjens organisasjoner og særlig de med spesiell interesse for barne- og ungdomsbøker og fra alle de store forlagene.
Alle bidro, og alle skal ha takk og sin del av æren!
Når det gjaldt publiseringsplattformen og den tekniske løsningen, ble litteraturkritikeren Kari Løvaas vår tekniske ekspert. Frilansere innen litteraturfeltet bør ha flere bein å stå, og det hadde Kari tatt konsekvensene av og skaffet seg kunnskaper om Internett-publisering og hjemmesider. Kari skjønte umiddelbart hva vi trengte og fant en publiseringsløsning som var rimelig og enkel å forholde seg til for både redaksjon og leser. Det beste med den var det velfungerende arkivet som gjorde det lett å slå opp i den raskt voksende databasen; det er fremdeles tilgjengelig i ”nye” Barnebokkritikks indre gemakker.
Æret være Kari Løvaas!

Den 16. januar 2003 ble Barnebokkritikk lansert med en pressekonferanse i Norsk Barnebokinstitutt og de to første anmeldelsene: Jonas Bakken, som også hadde vært en av Harald Bache-Wiiks studenter, anmeldte Hilde Hagerups ungdomsroman Løvetannsang  (Aschehoug 2002) og Kjersti Lersbryggen Mørk anmeldte Hans Sande og Gry Mousunds bildebok Arkimedes og rulletrappa (Gyldendal 2002). Dessuten ble min programartikkel for nettstedet ”Kritikken og det barnelitterære feltet” publisert .

Etter ti år syns jeg vi kan se oss tilbake og ubeskjedent erklære suksess. Som et nettsted viet ”seriøs og kvalifisert kritikk”  var Barnebokkritikk virkelig en pionér. Mange var nødvendige for å virkeliggjøre nettstedet, og kvalifiserte og engasjerte kritikere og artikkelforfattere har i årenes løp betydd enda mer for å gjøre Barnebokkritikk til selve Stedet for BUBK i Norge; en nødvendig, kritisk, kunnskapsrik og engasjert følgesvenn for barne- og ungdomslitteraturen, som er i stadig bevegelse, midt i tiden, med dens utfordringer og muligheter.
Stor takk og ære til alle som har vært med!

Vi begynte med to kritikker skrevet av heller uerfarne kritikere. Fra denne noe vaklende starten utviklet vi oss til en utklekkingsanstalt for sterke BUBKere – som vi gjerne har gitt videre til andre. Vi tar glatt æren for å ha satt en ny standard for BUBKen i Norge og gjort den til en selvfølgelig del av litteraturkritikken. Men det er ingen grunn til å tro at slaget er endelig vunnet. I de store mediehusene er redaktørene enda mer pengetellende enn før. Forlagenes eiere får stadig større dollartegn i blikket. Barnebokkritikk trengs fortsatt. Derfor er det også en stor tilfredsstillelse å konstatere at helt nye krefter har overtatt BUBKens eget medium. Og så flinke som de er!
Æret være de nye.

 



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .