Snurrige skadedyr, snertent på rim

Med et aldri så lite skadefro blikk og komisk timing går forfatteren til verks med å beskrive noen av dyrene vi aldri har sett, men bare vet at eksisterer. Hvem har vel ikke vært forarget på sokkeapen, kanskje bedre kjent som sokketrollet? For ikke å glemme den svært så bevisste og treffsikre sabotasjefuglen som finner glede i å bæsje litt der det passer aller dårligst.

Jeg har hatt ubehagelig nærkontakt med mange skadedyr, av den bokstavelige sorten. De skadedyrene Grue beskriver er likevel de egentlige skadedyrene, i den forstand at det er disse som er tidstyvene og vanlige kilder til litt gruff i mange barnefamilier, som jo er målgruppen man tenker seg. Skadedyrenes eksistens er så selvfølgelig at det er blitt en vane å ta sine forholdsregler. Det tar alltid litt tid å printe, for hvem vet når printertapiren er sulten og rykker og drar i papiret så alt kommer ut på skjeve, eller ikke ut i det hele tatt? Og kjøkkenbordet har voksduk og veggene er malte, så de enkelt kan males om igjen i tilfelle den kjente tegneblekkspruten skulle finne på å gå amok. 

Tradisjonelt og tøysete

Diktene til Jan Grue fremstår i sin regelmessige rytme mer tradisjonelle enn mye annen nyere poesi for barn. Gro Dahles dikt er for eksempel frie i formen, samtidig som også hun betoner det humoristiske i et moderne hverdagsliv. I samlingen Jeg kunne spise en ku spiser et sultent kjøleskap opp bløtkaken og middagsertene erter hverandre. Hos Grue har en pingvin tilhold i fryseren: «Et lammelår blir til en pute/og ertene blir til en seng. /Pingvinen fra Sydpolen hviler/i sin frosne, fantastiske eng». Enderimene forekommer oftest i en rimstilling der andre og siste linje rimer i hver strofe. Det imponerer når par- og kryssrim går opp i en overordnet handling. Samtidig spørs det om ikke rytme og tematisk helhet er best i diktene der ikke virkemidlene dikterer, slik at alle verselinjer må gå opp i rim. Når «parketten» rimer på «hakkespetten» er det åpenbart hvorfor den kom inn i handlingen, men slike artige og uventede utslag er karakteristisk for sjangeren. Samlet sett klarer Grue å få stødige tøysevers ut av sine til dels fantasifulle ordpar, som altanen og bavianen.

Føyer seg inn i nonsentradisjon

Med sine faste rytmer, enderim og innslag av humoristisk nonsens føyer diktene seg inn i tradisjonen etter klassikere som Inger Hagerups Så Rart, Lille Persille og André Bjerkes Morovers. Disse verkene utgis stadig, og er nok fortsatt mest kjent og definerende for sjangeren tøysedikt. Det handler mye om kvalitet, samtidig gis det ut forholdsvis lite nyskrevet lyrikk for barn. Fra de senere år inneholder Tversovertvers (2010) av Niels Chr. Geelmuyden og Pling i bollen, fine og ufine barnerim (2011) av Ingvild H. Rishøi, nonsens, tøys og enderim med direkte referanser til Hagerup og Bjerke. I 2013 utkom også nonsenstradisjonens opphav i norsk gjendiktning, Edward Lears klassiske tøysevers.

Grue står støtt på egne kunstneriske ben – samtidig spores intertekstuelle forbindelseslinjer. I Hagerups dikt «Når det knirker i porten» kan man lese at når det «tusler i gangen/er det orangutangen». Hos Grue er det hakkespetten, grisen og to sjimpanser som roter det til samme sted. Besjelede insekter og dyr med nonsenstrekk bringer også assosiasjonene til Hagerups univers. I hennes mer modernistiske samling Den sommeren (1971) møter vi et skjult udyr som flytter på Galdhøpiggen i Paul René Gauguins strek. I det Gruiske univers finnes slike skjulte, men ganske uskyldige, skadedyr overalt, herlige typer som klesapen, porselensmusen og postfjesingen. Grue lykkes samtidig i å knytte den veletablerte formen til en moderne samtidighet velkjent for dagens barn, i diktet om iphone-mauren, printertapiren og den shoppeglade internettuglen.

Sjarmerende og humoristiske illustrasjoner

Grues dikt står for så vidt godt alene, men hadde ikke vært det samme uten de morsomme og lekne illustrasjonene til danske Lillian Brøgger ­– som faktisk har et visst slektskap til Gauguin og Hagerup i sin lekenhet og stil. De er holdt i en miks av sirlige tusj-og blyantstreker, fargesterk vann- og dekkfarge med svarte virkningsfulle kontrastflater og fine detaljer. De komplementerer tekstene utmerket, tydeliggjør karaktertrekkene til skadedyrene og forsterker humoren. Internettuglen ser både slu og passe halvgal ut, mens porselensmusen nærmest er en krysning av Mikke Mus og en dansk designkanne. Den stakkars demente farfaren med minnemaneten på hodet er ubetalelig, utført med et kjærlig blikk. Festbavianen vil jeg sent glemme – med sin outrerte visuelle annerledeshet gjør illustrasjonene sitt til at vi bare synes synd på den ikke så sympatiske gjesten.

Fabeldyret er en gjenganger i Grues forfatterskap, både i hans tidligere Barnebok Oliver og i hans novellesamling Kropp og Sinn. Grues dikt utfordrer, som nonsens jo skal, logikken – samtidig er det jo innlysende for mange at disse dyrene MÅ finnes. I dette motsetningsforholdet ligger mye av humoren. Hvor deilig hadde det ikke vært å faktisk kunne legge skylden på Iphone-maurene for at telefonen havnet i det vannglasset? Hvor absurd det enn kan høres, slår Grue nærmest fast gjennom diktets rytmer at jo, akkurat slik vi mistenkte at det var, slik er det. De voksne føres nærmere barnets blikk på verden, ikke like farget av fordommer og rasjonell tankegang. Barnet på sin side får fantasifulle forklaringer på noen av de voksnes problemer. Selv om alle nok innerst inne vet at dette bare er tull og tøys og vrøvleri – det er jo derfor det er så gøy.

Underholdende og underfundig

Det er mye musikalitet i Grues samling, selv om jeg enkelte steder opplever at rytmen ikke glir like lett. Poesien er livfull, og tematikken enhetlig. Dette er vellykkede tøysevers som er underholdende å lese (høyt!) mange ganger.

Diktsamlingen har noe av den samme tonen man gjenfinner hos den eminente, men omdiskuterte, amerikanske poeten og barnebokforfatteren Shel Silverstein, kanskje mest kjent for A Light in the attic (1981), en samling dikt fylt av elleville påfunn og vittige brudd med det forventede. Som hos Silverstein gjenfinner man et snev av skadefro hos Grue, selv om humoren er mørkere hos førstnevnte, med skjebner mer tragikomiske. Samtidig finnes det slående tematiske likheter: Mens det i Grues dikt bor en pingvin i fryseren, bor det hos Silverstein en isbjørn i kjøleskapet: «There’s a Polar Bear /In our Frigidaire–/He likes it ’cause it’s cold in there. /With his seat in the meat/And his face in the fish/And his big hairy paws/ In the buttery dish».

Som Grue sier det treffende på siste side i samlingen, like underholdende og underfundig som Silverstein: «Vi er omgitt av udyr på alle kanter. / Hvor kommer de fra? / Er de mutanter? / (…) Nå kommer snart vrælet! /Vi er fanget av skadedyr. Alle er fæle.»

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.