Tittel: Hallo skogen!
Tekst: Anna Fiske
Illustratør: Anna Fiske
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2017
Antall sider: 36

Som man roper i skogen

Anna Fiskes vrimlebok fra skogen er venstrehåndsarbeid fra en unik bokkunstner.

Anna Fiske har gitt ut et vell av vrimlebøker i Hallo-serien. Med ett eller to års mellomrom har hun ropt Hallo til jorda, byen, planeten, havet, og «der nede». Hallo skogen! er altså bok nummer seks i rekken, og den er bygd opp etter samme mønster som de foregående.

bjornen

Norge har ikke mange nasjonalskatter i billedboksegmentet, men Anna Fiske er blant dem. Hun er kjent blant annet for barnebladet Rabbel hvor hun introduserte figurer som Farmor og Palle Puddel. Hun lager like gjerne billedbøker som tegneserier, og like gjerne for barn som for voksne. Tegneserier som Danse på teppet, Gruppa og Vaskedamen er alle nokså like i det visuelle uttrykket, selv om tematikken spenner fra folkehøyskole via gruppeterapi til vennskap mellom generasjoner. Senere i høst kommer hun også med en billedbok for voksne lesere med tittelen Trær jeg har møtt.

Trærne i Hallo skogen! er ikke blant dem som fortjener en egen biografi.

Et mylder av vrimlebøker

Å bygge opp en god myldre- eller vrimlebok krever en god balanse mellom begrensning og totalt frislipp. Én måte å gjøre det på er å fortelle en eller flere rammehistorier gjennom boken. Flu Hartberg gjør dette på en vellykket måte i Borte vekk-bøkene sine. I den siste utgivelsen, Borte vekk i verdensrommet, lar han leseren følge en familie som er på ferie på en mengde ulike planeter, hver med sine tema (tenk western-planeten, slim-planeten og jungelplaneten). Variasjonen gjennom boken blir stor, siden miljøet, fargene og flesteparten av figurene byttes ut mellom hvert oppslag.

De fire Vrimleby-bøkene til Rotraut Susanne Berner følger en annen innfallsvinkel. Her introduserer hun et titalls figurer i starten av hver bok, som leseren så kan følge gjennom oppslagene i boken. Alle de fire bøkene i serien følger samme mønster: Figurene starter reisen sin i utkanten av byen, før de på de neste oppslagene er på jernbanestasjonen, på torget, eller i stormagasinet. Det som gir bokene merverdi når de leses samlet, er at bakgrunnen for disse scenene er nøyaktig den samme i de fire bøkene; bare figurene og årstidene endrer seg. Dermed kan leseren oppleve det samme stedet på sommeren eller vinteren ved å plukke opp de ulike bøkene.

Lite variasjon i skogen

Anna Fiskes tilnærming til vrimlebok-sjangeren er en del enklere enn disse to. På samme måte som Berner, bruker Fiske også den første siden i boken til å introdusere figurene vi skal følge gjennom boken. I Hallo skogen! er dette nissen, Gurra og Grønn-nissen, faunen Fanny, duene, bjørnen og herr og fru Elg.

kveld

Det Fiske gjør i alle Hallo-bøkene sine er å la handlingen foregå på nøyaktig samme sted gjennom hele boken, selv om tiden på dagen endrer seg. Den lille variasjonen fra side til side består i en rekke små mini-drama mellom de ulike figurene (selv om bare ni av dem er navngitt fra starten av, er skogen et menasjeri av firbente, tobente, fugler, mennesker og rømlinger fra akvarier og dyrehager). Du kan for eksempel konsentrere deg om å følge Gurra og Grønn-nissen som prøver å gründe en butikk. Fra side til side mislykkes de i å selge kongler, barnåler, fluesopp og mark, før de etter en liten kreativ periode mot slutten av boken kommer frem til at de kan selge det de har samlet som kunst.

Alle disse småhistoriene fortelles gjennom snakkebobler, men det er sjelden de har en like stor narrativ driv (jeg bruker dette begrepet med videst mulig betydning nå) som i tilfellet Gurra og Grønn-nissen. Oftest er det to duer i toppen av et tre som forteller hverandre hvor mye de trives sammen, eller en glad laks og en sur laks som kommenterer hverandres humør.

Tar snarveier

En vrimlebok krever ikke storslått, medrivende historiefortelling. Derimot krever sjangeren en følelse av overskudd og overflod som Hallo skogen! er langt fra å innfri. At hele boken foregår på samme sted i skogen gjør at Fiske kan ta en del snarveier med illustrasjonene: En del av trærne, soppene, stubbene og blomstene er åpenbart kopiert på hvert eneste oppslag. Det blir bare tydeligere siden en stor del av Fiskes stil er at hun virker ute av stand til å tegne den samme streken to ganger etter hverandre. Det letter ikke lesningen av en vrimlebok hvor en rekke figurer skal gjenkjennes fra side til side.

Fiskes naivistiske strek lar seg vanligvis tilpasse hva hun enn måtte ha på hjertet, men inntrykket man sitter igjen med i Hallo skogen! er rotete, smått og ofte vanskelig å tyde. Boken føles mest av alt som et venstrehåndsarbeid og en plassfyller i katalogen til Fiske før det kommer en utgivelse som er mer hel ved.

natt



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .