Søppel som engasjerer

Hva kan engasjere barn mer enn menneskelig avfall som plager og dreper uskyldige dyr? Skilpadden Peanut går rett i våre hjerter. Som liten skilpadde ble den fanget i et plastikknett, som den aldri klarer å kvitte seg med. Etter mange år er Peanut fortsatt i live, men plasten har ligget stramt rundt ryggskjoldet, og det som skulle vært et rundt skall er nå kraftig deformert. Skallet er formet som et timeglass, eller som en peanøtt med skall – derav navnet Peanut. Skilpadden er et offer som vekker mange følelser, og kunne sikkert konkurrert med «Free Willy» – om en filmskaper hadde sett det kommersielle potensialet.

Kan Boyan redde verden?

I søppelplastens univers er det også en helt. En nederlandsk tenåringsgutt har oppfunnet en søppelfjernemaskin. På sin egen hjemmeside er Boyan Slat fotografert i Jim Morrison-positur, og han er internasjonalt hedret – også av Kong Harald – for sin innsats mot søppel. Kan Boyan redde verden? En ung leser vil nok også merke seg notisen om båten som i 1997 mistet fem millioner legobrikker i havet utenfor England.

Bokens problem er at verken skilpadden, tenåringsgutten eller legobrikkene blir behørig omtalt i denne boken, de er bare nevnt, i sterk konkurranse med andre funfacts. Dette gjelder både tekst og bildebruk, og designer Johanna Blom hatt også hatt altfor mange bilder å velge mellom. Resultatet er dessverre en monoton likestilling, med bilder og tekstbiter som konkurrerer om oppmerksomhet uten at det avgjørende rytmegrepet er gjort.

Forfatterne har nok sett problemet selv, og som et brudd på den rene faktastilen har de lagt inn en lengre fortelling om havhesten, en stormfugl som er ekstra eksponert for havets søppel. Men er dette et riktig grep overfor målgruppen? For en voksen leser reiser dette eksempelet helt andre spørsmål enn de som blir besvart. Dette er en fugl som tradisjonelt lever av avfall i havoverflaten, og arten har hatt gode dager i kjølvannet av fiskebåter før plasten ble oppfunnet. Evolusjonsmessig har disse fuglene også hatt en fordel av å være slukhalser, og de er derfor på sterk retur nå når maten bør undersøkes nærmere. Havhestens skjebne er spesifikt knyttet til søppelplasten, men gir oss egentlig liten informasjon om det generelle omfanget av dette globale miljøproblemet.

Vekt på fakta

Bokens første og siste kapittel handler om havhesten, og er illustrert med hele 14 bilder, mens bare noen ganske få står i direkte sammenheng med teksten. Fortellerstemmen har her trang til det poetiske, og det er også noen spede forsøk på å tilnærme seg barn med setninger som «Kona var i dårlig form.» (s 11) Likevel er også dette en saktekst med vekt på fakta. Det mest interessante er kanskje at havhestens unger har et våpen mot rovfugler, også når de sitter i reiret, men det ligger utenom bokens egentlige tematikk. Når bokens forfattere fokuserer på  havhesten, er det tydelig at de vil myke opp den punktuelle faktaboken, men i bokens rikholdige midtdel lærer vi at de hadde flere andre muligheter.

Midtdelen er solid krydret, og referer bredt fra søppelplastens verden. Stoffet skremmer og fascinerer. Visste du at en plastflaske vil seile rundt på havet i 450 år før den går i oppløsning? Visste du at det er små plastkuler i tannkremen du spytter ut? Visste du at bildekk til lands avgir enorme mengder plastkuler som havner i havet? Du kan heller ikke male båten din med god samvittighet, for også maling avgir plastkuler. Alt i alt seiler det fem billioner plastbiter rundt i havet, og etter hvert samler de seg i store strømvirvler, i egne søppelhav, midt ute i hvert sitt verdenshav. Så hva kan vi gjøre med dette?

Slutte å pusse tennene?

Søppelplasten i havet tar for seg et stort emne, men reiser også mange spørsmål. Noen av disse burde kanskje vært besvart, spesielt når det gjelder konsekvensene. I grafiske oversikter blir vi foret med enorme tall, men det er umulig å forstå hva søppelplasten egentlig vil gjøre med økokjeden på sikt. Vi får vite at det snart er like mye plast som fisk i havet – i vekt? – men slike opplysninger gjør oss ikke klokere. Boken er alt i alt svært engasjerende, men hvor ligger vårt eget ansvar, skal vi slutte å pusse tennene?

Min konklusjon er likevel at forfatterne bør ha ros for ikke å bli fristet inn i moralisme og patos. For en gangs skyld er ikke den vestlige verden verst, i og med at vi har kommet lengre med søppelsortering enn nyindustrialiserte land. Midt i all elendigheten blir det også antydet at det ligger et håp i fremtidig ryddeteknologi, og denne form for teknologioptimisme er vanligvis fraværende i slike miljøbøker. Søppelplasten i havet er både balansert og rikholdig, men det er godt rom for flere bøker innen det samme emnet.