Spennende, men lite original fantasy

Spennende, men lite original fantasy

Boktittel: Phenomena. Bok 1: Profetens utvalgte

Forfatter: Ruben Eliassen

Forlag: Gyldendal Tiden

Årstall: 2002

Antall sider: 221

Norsk litteratur har fått en ny forfatter og en ny fantasy-serie. Ruben Eliassen debuterer med

Norsk litteratur har fått en ny forfatter og en ny fantasy-serie. Ruben Eliassen debuterer med barneromanen Profetiens utvalgte, første bind i serien Phenomena. Profetiens utvalgte har allerede blitt en stor suksess, og den ble den suverene vinneren av ARKs barnebokpris 2002, der 2500 norske barn kåret sin favorittbok.

Fortellingen om de utvalgte
Profetiens utvalgte er fortellingen om et tvillingpar: alvegutten Alk og alvejenta Ilke. I Eliassens fiksjonsunivers er alvefolket en undertrykt rase, som ses ned på og holdes som slaver av de onde mortokene, og innledningskapitlet skildrer hvordan alven og slavinnen Khiri føder sine to barn i hemmelighet og smugler dem ut av mortokenes landsby til et liv i frihet. Alk og Ilke vokser opp hos den gamle trollmannen Sha-ra og vinterbjørnen Arol, som snart forstår at det er noe ut over det vanlige ved de to alvebarna. Sha-ra er nemlig vokter av den profetiske boka Phenomena, og der fortelles det om to alvebarn som skal samle alvefolket, lede dem i kampen mot mortokene og befri landet Aldra fra den onde Tarkan. Sha-ra er overbevist om at de to utvalgte alvene i profetien er Alk og Ilke, og han og Arol gir dem den opplæringen de trenger for å fylle sin skjebnebestemte rolle. Når barna er ti år gamle, legger de fire ut på en reise for å oppfylle første ledd av Phenomenas profeti: å stanse regnet fra Efraiberkilden. Profetiens utvalgte handler i hovedsak om denne reisen, og vi får følge Alk, Ilke og deres stadig voksende reisefølge gjennom en rekke fantastiske miljøer og i møte med alle slags vesener, noen hjelpsomme og andre utsendinger fra Tarkan, som gjør alt for å hindre at profetien oppfylles.

Klar appell til dagens barn
Det er ingen overraskelse at mange norske barn valgte Profetiens utvalgte som sin favorittbok i 2002. Det meste i boka er som skreddersydd for barn i den såkalte ”slukealderen”. For det første er den spennende; det skal Ruben Eliassen ha all mulig ære for. Boka er en evig strøm av mysterier, dramatikk og sammenstøt med en ond og tilsynelatende uovervinnelig overmakt. Barna får dessuten levd ut sine allmaktsfantasier gjennom de to små alvene som besitter helt spesielle evner, som utmanøvrerer sine langt større og sterkere fiender, og som nettopp gjennom å være barn er de eneste som kan utfordre ondskapen og skape fred i landet Aldra. Eliassen har også klokelig valgt å la synsvinkelen veksle mellom to hovedpersoner og potensielle identifikasjonsfigurer: én gutt og én jente. Når han i tillegg henvender seg til en generasjon barn som Harry Potter og Ringenes herre-filmene for lengst har konvertert til svorne fantasy-fans, er suksessen så godt som sikret.

Begrenset litterær verdi
Ser man rent litterært på det, er det imidlertid ikke noe stort verk Ruben Eliassen har skapt. Ett problem er den til tider manglende originaliteten. Eliassen er åpenbart en kjenner av Ringenes herre, og det skinner dessverre litt for godt igjennom. Både i sin grunnfortelling, sitt miljø og i et antall enkeltscener låner Profetiens utvalgte fra Tolkiens trilogi. Det er ikke vanskelig å oppdage likhetstrekkene mellom Tolkiens Gandalf og den gamle trollmannen Sha-ra, som viser de små heltene veien til sin skjebne, som utfordrer den onde trollmannen, og som redder heltene gjennom å ofre seg selv og stille seg mellom dem og den onde overmakten, for deretter å gjenoppstå noen dager senere.

Et annet problem er den svake person- og miljøskildringen i romanen. De fleste personene er enten endimensjonale eller totalt karakterløse, og det gjør det til tider vanskelig å leve seg inn i historien. Personskildringen sjelden særlig god i fantasy-litteratur; Tolkien selv var ingen stor psykolog, men han kompenserte med en svært så rik miljøskildring. I Profetiens utvalgte er dessverre miljøskildringen på nivå med personskildringen. Eliassen gjør overraskende lite ut av alle landskapene og de merkelige folkeslagene Alk og Ilka møter på sin lange reise. De beskrives så knapt og selvfølgelig at man skulle tro han beskrev et alminnelig norsk bymiljø. Men dette kan også være et bevisst valg fra Eliassens side. Barn er sjelden glad i lange miljøskildringer, og i en spenningsbok som dette er handling og framdrift det aller viktigste. Og framdrift er det i Eliassens roman.

Profetiens utvalgte er altså en bok med klare litterære svakheter, men det er likevel grunn til å berømme Ruben Eliassen for hans debutroman. Han har lykkes i å skape en spennende, fantastisk fortelling, som har nådd ut til et stort publikum. Det sitter utvilsomt tusenvis av norske barn og venter spent på neste bok i Phenomena-serien for å få vite hvordan det går med Alk og Ilke og deres kamp mot den onde Tarkan. Jeg er faktisk litt spent selv.

Jonas Bakken