Tittel: Jakob og Neikob og Alle Andre
Tekst: Kari Stai
Illustratør: Kari Stai
Forlag: Samlaget
Årstall: 2018
Antall sider: 32

Stai er en alvorlig tøysekopp

Jakob og Neikob møter Masekob og leter etter Alle Andre. Slikt blir det både god humor og dypt alvor av.

Det skal godt gjøres å ha gått glipp av Jakob og Neikob. Med disse to karakterene har Kari Stai skapt et univers basert på enkle motsetninger, men som likevel overrasker og som på forunderlig vis klarer å si noe eksistensielt om det å være et menneske – barn eller voksen. Anslaget i den femte boka, Jakob og Jakob og Neikob og Alle Andre, oppretter effektivt forbindelsen til de forrige bøkene: Stai går rett på sak, og vi forstår tidlig at det denne gang handler om Neikob, som har mistet grepet. Han har brent bollene, det er deig på hatten, melet ligger strødd utover, og når Jakob kommer strålende inn til Neikobs kaos, er den velkjente komikken etablert: «– God morgon, seier Jakob. NEI, svarer Neikob». Vi introduseres også for en ny karakter, nemlig Masekob, en irriterende type som spiller en avgjørende rolle i denne boka, på godt og vondt. Masekob braser inn med sin store, runde kropp; han står med ett i sentrum av oppslaget, og krever all oppmerksomhet:

jakob3-smilefjes

– Neikob, kaukar Masekob. – Smilet ditt er FEIL VEG.
– NEI, svarer Neikob.
– Korfor er du BLÅ I TRYNET?

Med en lang arm drar han i slipset til Neikob; det er som om vi kjenner hvor brysom og innpåsliten han er. Og Masekob gir seg ikke:

– Korfor er han ikkje som ALLE ANDRE?

Dialogen er så god og timingen så treffende at det er fristende å gjengi store deler av den:

– Neikob, er du lei deg?
– NEI, eg er lei MEG, svarer Neikob. – Eg vil bli som ALLE ANDRE.
[…] Blir du med og finn han?

Tas helt ut
For Jakob og Neikob framstår Alle Andre som en enkelt person, og dette gir en morsom, dobbel høytlesingseffekt – enn så lenge. For Alle Andre viser seg faktisk å være nettopp én – riktignok én av mange like. Men før vi kommer så langt, sitter de på et tidspunkt ytterst på månespissen (de leter etter Alle Andre i verdensrommet, og det er ikke noe rart med dét). Allerede her har Neikob kommet fram til en forsoning tilsvarende bokas endelige konklusjon, nemlig at han er god nok som han er: «NEI, NEI, eg får berre vere meg sjølv, da. – JA, seier Jakob». Men Stai tar den helt ut: De to kræsjlander på planeten Uno (et ikke tilfeldig valgt navn) og treffer på, ja, nettopp, romvesenet Alle Andre. «Eg vil bli som deg, seier Neikob». Og så kles han naken og klones. Neikob kommer ut av klonemaskinen og er verken sur eller blid, men nøytral og tom og uten karakter, ja, bortsett fra hatten, som han insisterte på å beholde – heldigvis, skal det vise seg.

jakob2-planet

Kjent formspråk, mange muligheter
Formspråket er kjent; de rene, stramme linjene, fargemotsetningene og de geometriske formene preger også denne boka, og selv om boka er stramt komponert, har den noen parallellhistorier som bidrar til å øke spenningen. I tillegg finner vi referanser til de foregående bøkene. Og i illustrasjonene ligger det flere muligheter som gjør at boka favner mesterlig vidt: Når Jakob og Neikob er på bussen (som kjøres av ingen annen enn tjuven, kjent fra tidligere bøker) for å lete etter Alle Andre, tar en av passasjerene – han som ser mest ut som et menneske – en selfie, selve symbolet på selvpresentasjon. Neikob ser rett på ham, men blir betegnende nok selv ikke sett; dette er en sviende karakteristikk av vår tid.

jakob1-buss-ubat

Skremmende tematikk, humoristisk formidlet
Jakob og Neikob og Alle Andre har blitt svært godt mottatt, i likhet med de andre bøkene. At konseptet i denne femte utgivelsen fremdeles er like interessant, eller til og med enda mer, er godt gjort. Anmeldere trekker fram den siste utgivelsen som den beste. Anne Cathrine Straume i NRK er også rosende i sin omtale, men mener at boka kunne ha gjort mer ut av dramatikken, og at det er for lite som står på spill. Jeg leser boka på en litt annen måte: Jakob og Neikob og Alle Andre er virkelig skummel. Ja, når de er på planeten Uno og Neikob leter formålsløst rundt etter seg selv midt i et ukjent landskap der alle – ja, faktisk, alle andre – er like, da er dette intet mindre enn ren dystopi: Det er krass og treffende samfunnskritikk, og på samme tid er det forbilledlig enkelt og humoristisk framstilt. Å få til dét – å være dypt alvorlig og fornøyelig på samme tid – vitner om et skarpt blikk for både den verdenen vi lever i og for barns perspektiv. At Masekobs «– INGENTING er umogleg om ein masar LENGE NOK», blir stående uimotsagt, er et eksempel på det siste: På det følgende oppslaget er Neikob blitt seg selv igjen, og det eneste vi vet, er at det hjalp å mase.

Individ og fellesskap
Helt til slutt sier Jakob og Masekob til Neikob:

– DU er ein verdsmeister, seier Masekob.
– JA, seier Jakob. I å vere NEIKOB.

Man er best i verden til å være seg selv, ja, man er best til å leve sitt eget liv, til å være slik man er. Moralen er selvsagt, enkel og tydelig – og en kjent tematikk i barnelitteraturen. Henrik Hovland og Torill Koves Johannes Jensen føler seg annerledes formidler den også likefram, Anna Folkestads Henrik And likeså. Eksemplene er mange. Men med sin presise komikk og uforutsigbare fortelling er Jakob og Neikob og Alle Andre mer enn velkommen. Neikob mister seg selv, og leter etter seg selv, og finner ganske enkelt ut at det er best å rett og slett bare være seg selv. Men til dette behøver han hjelp av vennene sine, Jakob og Masekob – som på sin side må anerkjenne Neikob for den han er. Slik har boka både et sosialt og et individualistisk prosjekt: For man er faktisk også avhengig av andre – bare ikke Alle Andre.

 



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .