Tittel: Zenobia
Tekst: Morten Dürr
Illustratør: Lars Horneman
Oversetter: Simon Stranger
Forlag: Fontini
Årstall: 2018
Antall sider: 100

Sterkt for barn og voksne om krig

En tegneserie som makter å fortelle barnevennlig om en ung jente i en overfylt båt på flukt fra Syria.

Vi har sett de små, overfylte båtene på nyhetene. Avisene har fulgt de håpefulle, men utslitte unge syrerne på vei med ryggsekk opp gjennom Europa. Vi har delt bildet av den lille gutten som ligger livløs på stranden. Kan en tegneserie for barn og unge virkelig komme nært innpå hvordan det er å være på flukt fra krigen i Syria?

Zenobia 2
Det finnes flere gode selvbiografiske tegneserier for voksne om å være på flukt. Marjane Satrapi forteller i Persepolis (på norsk fra No Comprendo, 2005) fra et kulturelt overklasseperspektiv om livet under revolusjonen og prestestyret i Iran – og det påfølgende livet i Europa. Halfdan Pisket forteller i Dansker-trilogien (Fahrenheit 2014–2016) sin fars historie om flukten fra Tyrkia og livet som kriminell i Danmark. Fremtidens araber av Riad Sattouf (på norsk fra Minuskel, 2015–2017) forteller ironisk nok om reisen den motsatte veien, fra et liv i europeisk trygghet til en trøstesløs og urolig oppvekst i Midtøsten på 1980-tallet.

Halfdan Pisket vant den høythengende danske Pingprisen for Årets beste tegneserie i 2017, samme år som Morten Dürr og Lars Horneman fikk Pingprisen for Årets beste barne- og ungdomstegneserie for sin Zenobia. Horneman er en prisbelønnet dansk serieskaper, mens Dürr har utgitt en rekke bøker for barn og unge. Zenobia markerer første gangen de jobber sammen, men resultatet er svært godt.

zenobia 1

Krig for barn

Tegneserien starter med den lille jenten Amina, alene på en båt full av andre flyktninger. På vei over et stormfullt hav blir båten tatt av en bølge, og Amina havner i vannet. Mens hun synker nedover skifter fargene fra kaldt blått til en varm gulfarge, og vi får vite hvordan hun havnet på båten. Boken fortsetter å veksle mellom nåtid og fortid, og ekkoer i tekst og positurer skaper en sterk kontrast mellom tiden før krigen, flukten, og Amina på havet. Krigen fremstilles mest i form av symboler – fravær av foreldre, utbombede bygninger, jagerfly på himmelen.

Boken nærmer seg billedbokspråket, i det at tegningene er store og ofte fyller hele sider. Samtidig er teksten – som både består av Aminas fortelling og direkte tale – lagt i tekstbokser fremfor snakkebobler (en teknikk Pisket forøvrig også brukte gjennomgående i sin Dansker). Teksten er kort og bildene dominerer, så dette er en bok som både inviterer til at barn skal lese selv og til høytlesning.

zenobia 3

Innholdet er likevel så sterkt, og spørsmålene i etterkant vil nok bli så mange, at dette nok er en bok som voksne og barn bør lese sammen. Forøvrig kan den like gjerne leses av voksne som en poetisk meditasjon over krigens urettferdighet.

Hvem får fortelle?

Mens norsk skjønnlitteratur har begynt å få en rik underskog av litteratur skrevet av første- og annengenerasjons innvandrere, så mangler dette perspektivet i norske tegneserier. Det sier noe om den siste tidens debatter om kulturell apropriasjon at det hos denne leseren i starten melder seg en mild murring om at historien til denne unge jenten er fortalt av to middelaldrende dansker.

Zenobia er ikke et vitnesbyrd, men en historie om Syria-krigen som sett fra tv-sofaen og lest i frokostavisen. Samtidig er boken et oppriktig forsøk på sette et ansikt på en humanitær katastrofe gjennom en fiktiv skjebne, og overskuddet fra salget går til Flyktningehjelpen. Det er en nødvendig bok som røsker tak i ubehaget bak statistikken og diskusjoner om «hvor mange vi kan ta imot». Men er det helt problemfritt at ikke historien blir fortalt av flyktningene selv? Mens vi venter på at historiene fra disse perspektivene skal begynne å bli fortalt i tegneserier, er dette det beste vi har. Og ingen kan ta fra Zenobia at den er en emosjonell knyttneve.

zenobia 4

En vanlig skolejente

Et grep som bidrar til at det er lett for leseren å sette seg inn i situasjonen til Amina og de andre flyktningene, er at mange av dem er fremstilt med vestlige klær. Når båten kantrer kan vi skimte en ung mann på vei overbord med et forundret uttrykk og en «I ❤️ New York» skjorte. Amina selv er kledd som en hvilken som helst ung jente, og kunne like gjerne gått i en norsk skoleklasse.

På en måte som både er elegant og hjerteskjærende setter Dürr og Horneman gjennom boken antikkens mektige dronning Zenobia (hun satte seg til og med opp mot Romerriket) opp mot den maktesløse Amina. «Zenobia kunne ri som en mann, slåss som en mann og herske som en mann. Hvis Zenobia kunne, så kan du også!» sier moren til Amina. Det er en tom ønskedrøm som likevel bidrar til å holde håpet til Amina oppe gjennom boken, helt til luften går ut av den i et av bokens siste oppslag.

Med svært økonomiske midler forteller Dürr og Horneman en sterk og rørende historie. Den fortjener både prisene den har fått og å bli lest på sengekanter rundt om i Europa.



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .