Tittel: Snart sover du. Et års godnatt
Tekst: Haddy Njie
Illustratør: Lisa Aisato
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2016
Antall sider: 40

Storslåtte, sødmefulle søvn

Søstrene Lisa Aisato og Haddy Njies samarbeidsprosjekt for barn har unisont blitt rost opp i skyene av anmelderne i dagspressen, å finne opp nye superlativer er nesten fåfengt. Jeg forsøker likevel med ordet storslått. Denne billedboken vil så mye. Og lykkes i stor grad.

Å skrive om årstidene som følger hverandre er en velkjent tematikk i barnelitteraturen. Samtidig har de begavede søstrene sin egen vri. De ulike årstidene sover og drømmer mens årstiden foran dem er aktive. Det er flott billedliggjort, som når høsten blir personifisert som en langlemmet rødhåret kvinne, sovende inni et «vintereplekart» som snart skal falle til jorden og farge den.

Naturens søvn knyttes til barnet søvn gjennom små sangbare refreng, i et rytmisk og enkelt språk: «Etter våren kommer sommer. Aldri skal de snu. Er det sommer sover høsten. Og snart sover du». Notene følger med boken, og den musikalske versjonen som kan høres på snartsoverdu.no er egnet til å smelte selv det mest blaserte anmelderhjerte.

Barn finner søvnen fortere når de kjenner seg trygge. Å vite at hele årstider ligger og sover, venter på en ny dag sammen med deg, kan kjennes trygt og godt.

 

Knopp

 

Fire oppslag i boken viser ulike sovende barn der dynen er visuelt omgjort til et dekken av vårens løvetenner, sommerens blomstereng, høstmarken med den første tælen og tung vintersnø. Det er det samme billedutsnittet, det samme treet som følges gjennom et tidsløp – et vellykket fortellergrep Aisato også benytter i Fugl. Et søskenpar i tegnet minitayr, gutt og jente, følger årstidene, og de er mer sjarmerende og livaktige enn jeg husker barna i barndommens favoritt: Kaj Beckmans Lek med Mons og Marit fra vår til vinter. Jeg skulle bare ønske søskenparet hadde tatt en anelse mer plass i dette universet, der flesteparten av bildene viser karakterer med lukkede øyne.

Kontrasten mellom de sovende og sårbare barna og den vakre, men stormfulle naturen som brer seg utover boksiden utgjør sanselige og tankevekkende bilder. Bildet av gutten som sover under høstregnet er et visuelt høydepunkt i boken, der fargene er nydelig avstemt, med dominerende blågrå og oransje toner.

 

Host-sover

 

Natur og liv

Tematisk knyttes naturens syklus til vår livssyklus. Døgnets timer og naturens forandringer er tilværelsens grunnvilkår som binder oss alle sammen. Barn med ulike hudfarger og årstidenes ulike identiteter som opptrer i ulike landskap, understreker felleskapet. Slik sett viderefører denne utgivelsen noe av tematikken i En fisk til Luna og Aisatos debutbok Mine to oldemødre, der naturelementer, månen og havet, forener.

Jeg tenker også på livsløpet fra vugge til grav, idet vinteren er tegnet som en urgammel kone – nesten grotesk fremstilt. Sommeren er en herlig sprudlende jente, mens våren er en slags lubben trollfigur som fint illustrerer «livets ubekymrede vår».

Nostalgi og billedrikdom

Njie har skapt en poetisk og rik tekst på rim med stemningsfylte bilder. Det er mye nostalgi i strofer som: «varme kyss og svaberg, flis i foten, støvkorndans. Om tordenbrak og klesvask og en ensom blomsterkrans». I språket finnes en vakker og velkommen sensibilitet som er sjelden i barnepoesien, med mange lydhermende ord – men også noen nødrim. Teksten spiller likevel ikke alltid helt på lag med det prangende og til tider maksimalistiske visuelle uttrykket. Svaberg bringer tankene til norsk kystlandskap, og «i en ensom blomsterkrans» ligger en lavmælt og fortettet poesi. På de tilhørende bildene er årstiden sommer portrettert både frydefullt og flott, men har en overdådig afro av knallfargede spanske margeritter som gir flower-power-assosiasjoner, mens innlandslandskapet minner om en åkerlandsby på kontinentet.

Njies tekst er så ladet med bilder at den til tider kunne kledd et mer neddempet billedspråk, men også en konkretisering av flere av motivene, slik som høstens «kantarell […] svimle veps og ulltrøyer som klør». Jeg lurer på hvorfor Aisato i stedet har tegnet en diger fluesopp. Bildene er på sin side så detaljrike og egenrådige at de til tider kunne kledd en mer åpen tekst. Når begge er sterke artister med tilhørende uttrykk er faren at de ikke møtes ett hundre prosent. Når dette er sagt lar jeg meg forføre og begeistre av boken, det er på begges kanter gjennomført og dyktig utført.

Det sødmefylte og det karikerte

Njies språk er fylt av mye sødme: «honningdråper», «regn på gylne strå», «eplesøtt», og «et bær med sukker på» er noen av motivene. I kombinasjon med Aisatos bilder blir det mye av det søte, nettopp som i en herlig drøm. Til tider er fargene så intense og nesten for harmonisk avstemt i treklanger, barna så pene og lysene så mange at det i kombinasjon med teksten nesten blir for mye av det gylne og vakre. Men bare nesten. Til sammenligning bidrar det underliggende alvoret i flere av Aisatos egne tekster eller nattemørke og den stygge fisken i En Fisk til Luna til effektivt å balansere sødmen i for eksempel barnas store, blinkende øyne.

Helhetlig er uttrykket i boken umiskjennelig Aisatosk. De varme, gylne fargene, de naive typetegningene og de rufsete, tydelige blyantstrekene er gjenkjennelig fra Tambar-universet, spesielt i vår-feen. Den karakteristiske lerretstrukturen (er det også grovt akvarellpapir?) er blant annet gjenkjennelig fra Odd er et Egg. De utflytende prikkene i lett ekspressive, duse lilla og gammelrosa vinterbilder, ses i både Barnas Astrid og Fugl – der Aisato også følger årstidenes syklus. To av vinterbildene står stilistisk til gjennomførte Fugl; vinteren er sterkt karikert, mens klesdrakten har samme dekorative ornamentikk. De stiliserte trærne er også gjenkjennelig i samme univers. Spørsmålet er om det ikke er litt for mange uttrykk i en og samme billedbok. Karikerte fremstillinger er en av Aisatos store styrker, men jeg synes vinteren blir nesten for outrert sett i forhold til de mer realistisk skildrede barna.

 

Vinter

 

Sammenlignet med En fisk til Luna (2014) – der franske Rebecca Dautremer er en tydelig inspirator for oppslag med små, sarte detaljer som valmuer i kontrast til store, rene billedflater – er ikke Aisato like gjennomgående konsekvent eller stilren i denne boken. Samlet sett skjer det mer på billedflatene, med utbroderte detaljer som trer tydeligere frem. Fargekartet er mer variert, og totalt sett mer intenst eller dominerende enn i Aisatos tre siste egne bøker. Stiliserte, karikerte karakterer og elementer er kombinert med tegnede og malte, mer realistiske bakgrunner og mennesker i samme univers – og jeg er usikker på om det fungerer helt optimalt.

I et kompositorisk helstøpt sideoppslag om våren er noe av inspirasjonen fra Dautremer tilstede. De eksplisitt skildrede detaljene, fuglen i det lysegrønne treet, barna og de gule løvetennene får sin nødvendige motsats i vårtåkete grantrær og en sobert avstemt, rolig og blekrosa akvarellhimmel. Det er vakkert.

 

Gutt-sover

 

Fargesterkt og storslått

Til tross for at jeg av flere oppslag nærmest blir svimmel av fargeintensiteten og detaljrikdommen, harmonien i fargeklangene, eller kanskje nettopp derfor, lander jeg på at jo, dette er en både vibrerende og virkelig vakker billedbok. Jeg vet at jeg som barn hadde elsket denne boken. Slik jeg som barn elsket Blomsterfesten illustrert av Elsa Beskow, der naturen personifiseres og får stråle i all sin prakt.

Aisato og Njies felles kunstneriske uttrykk får frem både naturens og livets kraft og sårbarhet, forent i noe så naturlig og forunderlig som søvn. Jeg er helt sikker på at denne både sanselige og søvndyssende billedboken blir en stor favoritt hos tusenvis av barn.



Kommentarer

Oppdatert: .