Stresstester kjærligheten

Hedvig er nyforlovet med Gustav. Med en overdådig forlovelsesring på fingeren vekker hun oppmerksomheten til raneren Robin og gjengen hans, og de følger etter henne hjem fra T-banen. Men under ranet gjør Robin en tabbe, og guttene blir tatt. Offer og overgriper må dermed møtes til megling. Herfra utvikles forholdet mellom den voksne og tenåringen lynraskt, og i løpet av noen heftige uker må Hedvig revurdere framtidsplanene sine, mens Robin opplever mange ting for første gang…

West-side story møter Lolita på vrangen

Første gang er dette ikke for forfatterne Helene Uri og Arne Svingen. De har samskrevet ungdomslitteratur før i samarbeidsprosjektet Sommeren vi kledde oss nakne (2005). Denne gangen formidler Uri stemmen til Hedvig (25), mens Svingen gir Robin (snart seksten) et talerør. Historien får dermed en ping-pong-struktur, med annethvert kapittel sett gjennom henholdsvis hennes og hans svært ulike briller. For her møter Dolce Gabbana piratkopierte Ray – Ban, hvis vi skal holde oss til brillemetaforen. I tillegg til aldersforskjellen har forfatterne lagt alle motsetninger som er å oppdrive i potten. Kunstinteressert vestkantjente med ressurssterke foreldre, møter halvt egyptisk sønn av sliten alenemor i øst. De to karakterene strekkes altså så langt som mulig i hver sin retning, og slippes mot hverandre med et erotisk klask. Spørsmålet er om det er et klask av litterær kvalitet, eller bare et spekulativt støn(n)t.

Tekst som tøffer seg?

For det er absolutt en solid dose stønning her. Med en lekker cougar og en unggutt som vaker så vidt under den seksuelle lavalderen, kan man lett avskrive dette prosjektet som et slags ungdomslitteraturens forsøk på å skissere en sju – åtte nyanser av grått. Hedvigs transformasjon fra skjelvent ransoffer til impulsiv forfører, skjer vel brått og problematiseres i liten grad Og når den flinke vestkantpiken driver seksuelt nybrottsarbeid, skildres dette med så stor og klisjefylt patos at det gjør litt vondt for denne leseren:

Og jeg, jeg har konstant lyst. Jeg har aldri tidligere kjent noe som ligner den tilstanden jeg stadig befinner meg i med Robin. Å ligge med Robin er så godt at jeg hver gang besvimer inn i lysten, begjæret, bevegelsene. Jeg glemmer hvor jeg er, hvem jeg er, er bare konsentrert om kroppen hans, kroppen min. Jeg drukner i kropp, i lyst, i Robin.

Dette er bare en av mange beskrivelser sett fra Hedvigs andpustne hjørne. Men noe sier meg at gutter i femtenårsalderen også kan være relativt opptatt av sex? Likevel forblir Robin oppsiktsvekkende taus når det gjelder sine kroppslige erfaringer. Derfor hadde det vært et vel så interessant prosjekt å prøve å skrive fram den samme opplevelsen sett med tenåringens uerfarne blikk, og ikke minst skildret gjennom tenåringsguttens grafiske språk. Som anmelder skal jeg ikke etterlyse mer sex i en bok som handler om sex, men jeg kan ikke fri meg fra tanken på at hvis man først skal tøffe seg og sjokkere litt, kan man like godt gjøre det fra begge synsvinkler

Fornuft eller følelser

For at en historie som dette skal fungere, må leseren ønske å heie fram dette umulige paret. Uri og Svingen klarer balansegangen mellom å fri til romantikeren i leseren, og samtidig vise at fornuften innhenter karakterene. Både Robin og Hedvig prøver å rasjonalisere bort alt det som gjør forholdet umulig, men innhentes stadig av situasjoner som minner dem om hva omverdenen vil mene om konstellasjonen 15/25. På den måten stilles noen interessante spørsmål, som teksten godt i større grad kunne dypdykket i. Som: hva kan man tillate seg i forelskelsens navn? Kan man være sammen med en som nesten er et barn? For ikke å snakke om at dette forholdet jo rett og slett er juridisk ulovlig. Bør det være det? Her skapes det usikkerhet rundt hvordan det faktisk kommer til å ende, og ikke minst usikkerhet om hvordan man selv synes det skal ende, for prosjekt kjærlighet uten grenser er ikke helt uproblematisk når det kommer til stykket.

Kjernen, men ikke skallet

Hver dag en ny kropp. Hver dag et nytt liv. Hver dag forelsket i den samme jenta. Dette er essensen i David Levithans roman der den kroppsløse karakteren kalt A forflyttes fra den ene 16-åringen til den andre, og overtar livene deres for en dag. Det er en misunnelsesverdig god ide og samtidig en klaustrofobisk og dypt ubehagelig tanke. For A har ikke sitt eget liv og har ingen muligheter til noensinne å få fotfeste noe sted i mer enn 24 timer. Men en dag våkner A opp og har tatt bolig i tenåringsgutten Justin. Og når A møter Justins kjæreste Rihannon, glipper forsettet om ikke å blande seg inn i de livene som jo bare er til låns.

De andres liv

Dermed blir As prosjekt for første gang å prøve å bli værende. Men hvordan kan man etablere et forhold til noen når man skifter kjønn, utseende, etnisk opprinnelse og seksuell legning HVER DAG? På handlingsplanet er dette knuten som skal løses, nemlig å finne tilbake til Rihannon og få henne til å akseptere at A i essensen er den samme enten han er en muskuløs fotballspiller eller en svartkledd gother. Slik skaper Levithan rom for å filosofere rundt spørsmålet om hvem man er, uavhengig av det ytre, samtidig som vi får innblikk i livene til den narkomane, den overvektige, den deprimerte, den transkjønnete og hun som bare er en skikkelig bitch. Måten A sjonglerer med de andres liv basert på intuisjon og erfaring gir et interessant perspektiv på familielivets og sekstenåringens mange muligheter og mulige katastrofeområder.

6033, 6034, 6034…

Med en forteller som bærer med seg breddekunnskap fra over seks tusen ulike måter å leve livet sitt på, formidles alle disse karakterene med stor romslighet og et forståelsesfullt blikk, uten at det blir klamt politisk korrekt av den grunn. Men til tross for at A våkner til vidt forskjellige livsvilkår hver dag, blir det hele litt monotont etter hvert. Teksten struktureres rundt møtene mellom de to hovedpersonene, eller komplikasjonene som gjør det vanskelig å møtes. Etter 40 påbegynte historier som vi aldri får vite hvor ender, føles materialtrettheten i teksten påtagelig. Levithan introduserer imidlertid et fruktbart spenningsmoment knyttet til spørsmålet om A er en slags demon, og en skummel djevelutdrivende pastor kommer skremmende tett på den kroppsløse hovedpersonen. Slik sendes romanen i en ny retning mot slutten, uten at det dermed presenteres noen tilfredsstillende løsning eller forklaring på As mentale vandrertilværelse.

Kropp eller ånd

Kanskje sier disse to utgivelsene noe om norsk kontra amerikansk ungdomslitteratur. Levithans tekst insisterer på grenseløs toleranse overfor alle legninger og preferanser, men trekker likevel et tydelig skille mellom kropp og ånd når det kommer til stykket. “Det kan kjennes riktig nå, men i morgen vet jeg ikke”, tenker A, og står over muligheten for en seksuell debut med den utvalgte. Slike tanker plager ikke Uri og Svingens par på samme måte. Her får det umiddelbare lystprinsippet styre, mens konsekvensene tillegges mindre vekt. Hver dag sier noe interessant om hvem vi er i relasjon til andre mennesker, mens Din vakre jævel nok fungerer best som en litt dristig historie om den snille raneren og den rampete frognerfrøkna.