Stup

Moren har nok med sine egne problemer, og ikke er det lett å finne ord for dette vanskelige, heller. Tryggheten ligger i å ikke ta noen sjanser, unngå truende situasjoner og sørge for at de røde, små pillene alltid er med. Utad er Fie ei vellykka jente, med et tegnetalent hun får utvikle ved Statens kunst- og håndverksskole. Fies mørke side skjuler hun så godt hun kan, også for seg selv.

Romanens handling er lagt til Oslo på tidlig 1960-tall, og gir en god opplevelse av den tids familie- og skoleliv. Foreldre og forelesere røyker ubesværet på så vel forelesninger som ved middagsbordet, mens psykiske lidelser er tabu, både å ha og å snakke om. I utkanten av handlingen hører vi om en gryende protestbevegelse mot atomvåpen, og på platespillerne snurrer Elvis og Cliff Richard. For godt voksne lesere vil det være mye å kjenne seg igjen i her. Romanen vil trolig fungere for både modne tenåringslesere og deres foreldregenerasjon.

Kjersti Scheen skriver fra et miljø hun kjenner godt, etter selv å ha vært elev ved Statens Kunst og håndverksskole. Fie har samme navn som hovedpersonen i Scheens debutbok fra 1976; ei bildebok om å være mørkredd. Gjennom hele Kjersti Sscheens forfatterskap for ungdom løper det temaer i slekt med det vi finner i Stup: Vi møter unge jenter og gutter som sliter med konflikter eller spenninger som gir seg utslag i blant annet angst, spisevegring eller flukt. I disse bøkene, og for så vidt også i bildeboka Fie og mørket, er det de unge sjøl som må overvinne det vanskelige, komme forbi det, om enn med hjelp av voksne som forstår.

I Stup er utviklingen mindre tydelig. Det er kanskje dette som gjør at jeg ikke synes romanen er vellykket. Fortellingen henger ikke helt i hop. Leseren har Fies synsvinkel, leser hennes opplevelser, hennes dagboksnotater og brev, og ser at hun kryper inn i et hjørne i livet sitt. Stadig oftere forekommer anfallene av angst, og hun sliter hele tida med økende angst for slike anfall. Angsttemaet blir sterkere, samtidig som Fies (og dermed leserens) opplevelser av mennesker og inntrykk rundt henne synes å svekkes. Det eneste som gir sterke bilder, er angsten. Ellers er det som om både kjærester, venninner og familie renner som sand mellom fingrene hennes, uten å sette spor. Fie har mer enn nok med sitt eget, mens fortellingen om de andre i familien og i vennemiljøet er formidlet med forholdsvis liten kraft, og dermed ikke blir stort mer enn pappfigurer. 

Dagboksnotatene og brevene Fie skriver viser en maske med smil og letthet, mens opplevelsene og tankene hennes oftest kretser om å beskytte seg, om kontroll og trygghet. Misforholdet uttrykkes i klartekst:

Jeg var forresten hos en damelege i dag fordi jeg er så mye kvalm. Hun mente det gikk over. At jeg vokser det av meg. Jeg kjøpte en plate. Det er EP-en fra Unge hyklere. (s. 81)

Noe seinere sprekker det hyklerske bildet i dagboka, og tekstene her blir tettere på realitetene om hennes liv:

Best å bremse. Hele tida. Å Gud, det er fordi jeg er for redd!!!! Likevel i dag, kl. 1015, den lette snøen som faller, lyset bak, så er det blanke livet, pulsen som slår. (s. 105)

Det er mulig det er en realistisk framstilling av angsten dette – at alt annet enn å beskytte seg mot den, kommer i annen rekke. Men det er ikke nødvendigvis noe godt litterært grep. Ved at det hele tida er Fies perspektiv vi følger, og hennes sanser vi opplever hendelsene gjennom, er det vanskelig å tro på venners kommentarer om Fies lattermilde, flørtete stil, så morsom og livlig. Dette blir påstander i forhold til hva leseren faktisk oppfatter Fie som. Visst kan dette spriket tydeliggjøre hennes tilstand, men det fungerer ikke godt som litteratur.

Gjennom romanen går Fie fra den ene kjæresten til den andre, men uten å være veldig dypt engasjert. En forandring kan leses inn ved forholdet til medstudenten Asle i bokas siste del. Dette forholdet er samtidig mindre trygt, fordi også han har problemer med angst. Det blir en litt enkel slutt, dette.

Fie-skikkelsen engasjerer ikke på samme måte som andre av Scheens litterære personer. Den forventede rislingen nedover ryggraden av pur leseglede, uteble dessverre denne gangen.