Superhunden Basse redder verden

Narko-Kjell og bikkja hans Basse lever et annerledes liv der hver dag ikke er lik, men Basse liker det sånn. Når Narko-Kjell havner i trøbbel med andre skumle typer, blant annet den hensynsløse Willy, hjelper Basse ham ut av problemene. Vennskapet dem i mellom er tett, og de svikter aldri hverandre. Arne Svingen lykkes med å gi et innblikk i et menneskes liv sett med en hunds øyne. Boken kan minne litt om En gatekatt ved navn Bob, en roman som også handler om en narkoman som får trøst og nytt håp når en katt dukker opp hjemme hos ham. En gatekatt ved navn Bob er basert på en virkelig historie, Et hundeliv er ren fiksjon, men kunne likeså godt ha hendt i virkeligheten.

Fremtredende sanser

Siden fortelleren er en hund, er det klart at sanser har stor vekt. Dette er et artig grep som får leseren til å tenke på lukter og smaker som man ikke nødvendigvis legger så mye merke til i hverdagen selv, siden en ikke har det privilegiet å være hund. I romanen får leseren greie på at Basse ofte kan vite hva en person har spist bare ved å lukte seg frem til det, eller hvor en person har vært ved å lukte på buksebenet. Han kan også lukte menneskers sinnsstemning. Han lukter om Narko-Kjell er nervøs og stressa, som for eksempel da han forsøker å bli nykter og får kraftige abstinenser: «Narko-Kjell roper. Men han roper ikke på meg eller Gusto. Han skriker midt på natta, som om kroppen hans holder på å revne og en blodtørstig ulv glefser seg ut av hans indre (…) Smerten smitter liksom over på meg, selv om jeg ikke har vondt et eneste sted» Dette er levende beskrivelser, og man kan nærmest kjenne smerten til både Narko-Kjell og Basse.

En supersmart superhund

Det er mye Basse lurer på, som han ikke forstår. Det er mange morsomme tanker oppe i hundehjernen hans som vi mennesker nødvendigvis ikke tenker så mye over. Romanen får oss derfor til å tenke over det dagligdagse: «Folk i tv-er, hvor er de egentlig? Hvordan kan mat bli varm på et blunk i det de kaller mikro? Hvorfor må man egentlig vaske klær?» Dette er morsomt og tankevekkende. Likevel kan det enkelte ganger bikke litt over med tanke på hva Basse er i stand til å gjøre. Han er til tider litt for smart, en slags superhund, som utklasser både Narko-Kjell og andre personer når det kommer til intelligens. Han stjeler en bag med penger når han forstår at Willy er i ferd med å lure Narko-Kjell, og han stjeler dopet som Narko-Kjell har kjøpt når han er i ferd med å havne på kjøret igjen. Alle vet at hunder er smarte dyr, de har flere nevroner i hjernen enn for eksempel katter, men likevel er det litt for usannsynlig at en hund handler så smart.

Makaroni-Frank og andre folk

I romanen er det først og fremst Basse som er «førstehundsforteller», andre karakterer (personer) blir statister. Vi får vite ett og annet om kompisen til Narko-Kjell, nemlig Makaroni-Frank, men han blir liksom bare den fyren som stikker innom i ny og ne og lager trøbbel for Narko-Kjell. Egentlig lager de fleste trøbbel for Narko-Kjell, bortsett fra broren Gusto, som hjelper til så godt han kan. Det er Gusto som er den fornuftige og ansvarlige av de to, selv om han er lillebror. De andre karakterene i romanen forblir «skygger» som går ut og inn av handlingen, mens Narko-Kjell og Gusto er til stede i hele handlingsforløpet. Leseren får kjennskap til deres særtrekk og følelsesliv gjennom tankene til hunden. Basse kan til og med lukte seg frem til hva Gusto føler når han dukker opp for første gang i boka. Basse tenker at i døra står det en gutt som ikke ljuger når han sier at han er glad for å se Narko-Kjell, og da vet leseren med en gang at Gusto virkelig bryr seg om broren sin og at han er til å stole på. De andre karakterene er mer statiske og mangler utvikling, men jeg vil påstå at både Narko-Kjell og Gusto utvikler seg gjennom romanen. Narko-Kjell blir litt mindre tankeløs og gjør alt han kan for å bli nykter, mens Gusto blir noe tøffere og mer handlingskraftig. Dermed lykkes Arne Svingen med å la en hund fortelle historien om sin eier og hans barmhjertige bror.