Tittel: Håndbok for superhelter. Del 1: Håndboka
Tekst: Elias Våhlund
Illustratør: Agnes Våhlund
Oversetter: Helene Heger Voldner
Forlag: Kagge
Årstall: 2018
Antall sider: 94

Superkrefter søkes

Bilder og tekst er uvitende om hverandres eksistens i en lite medrivende superhelthistorie.

Mobbing og superkrefter kan være en eksplosiv kombinasjon. Listen over superhelter som i utgangspunktet har vært hengslete, hundsete nerder er i alle fall lang, og den stopper ikke ved Captain America, Spider-Man og Ms. Marvel.

Skolejenten Lisa er det siste tilskuddet på denne historiestammen. Hun bor sammen med bestemoren sin i en liten by, og hver dag blir hun plaget av tre gutter som mobber henne for størrelsen på ørene hennes. Etter å ha søkt tilflukt på biblioteket kommer hun over en mystisk bok som lover å kunne lære bort superkrefter. I et nikk til moderne dataspillmekanikk er det kun mulig å lære tre superkrefter av gangen, så Lisa velger seg å fly, å slåss og å kunne snakke med dyr. Første bind i serien Håndbok for superhelter skal vise at slike ting er akkurat så vanskelige å lære seg som man skulle tro.

Nesten en tegneserie

Svenskene Elias og Agnes Våhlund har valgt en merkelig hybrid av tekst og tegninger for denne serien. Det er hverken en tegneserie eller en billedbok, men plukker noen elementer fra begge uttrykksformene.

ansiktSom i tegneseriene bruker Håndbok for superhelter hele sidene til tegninger. I stedet for å dele dem opp i ruter, er gjerne flere situasjoner lagt inn i samme scene med glidende overganger. Teksten er derimot lagt inn i bokser i ulike farger som flyter rundt på sidene. Selv der hvor det ville vært naturlig, bruker ikke forfatterne snakkebobler i tegningene.

Det underlige er nemlig hvordan tegningene i boken er fullstendig underordnet teksten. Faktisk ville historien fungert helt fint om den bare ble fortalt gjennom teksten; tegningene tilfører ikke noe annet enn en illustrasjon av det som nettopp har blitt fortalt. Teksten på sin side inneholder i mange tilfeller både sceneanvisninger og historie: «Hunden spratt opp og angrep henne helt plutselig. Lisa kastet seg bakover, og hadde det ikke vært for lenken som holdt beistet tilbake, ville den sikkert spist henne opp». Dette blir akkompagnert av en tegning av en stor, mannevond hund som gjør og glefser mens Lisa ligger på bakken og ser skremt ut.

Det er vanskelig å komme unna følelsen av at historien kunne vært fortalt både bedre og mer effektivt om Våhlund & Våhlund hadde funnet en måte å spille mer på lag gjennom boken.

Pregløshet fra to kanter

Illustratør Agnes Våhlund jobber til daglig som grafisk designer. I tegnestilen sin er hun i hovedsak inspirert av amerikanske superhelttegneserier, hvorfra hun har hentet de glatte overflatene, sterke fargene og de stiliserte persontypene. Fra japanske tegneserier har Våhlund lånt typiske ansiktstrekk som store øyne og små munner. Kombinasjonen av de to har, som man også kunne vente, blitt nokså pregløs. Dette er masseproduserte figurer som ville passet like godt inn i moderne Disney-illustrasjoner som i tolv-på-dusinet, rosa barneblader.

solnedgang-tak

Skal vi dømme av bynavnet Rosenhill og de svært lite skandinaviske skoleuniformene alle barna går med, er boken lagt til et sted i Storbritannia. Hvorfor de to svenskene har valgt en slik setting i boken er vanskelig å vite, for handlingen i den første boken er i alle fall geografisk uvedkommende. Kanskje er det en hyllest til Roald Dahl, for som i mange av den britiske barnebokmesterens historier er også Lisa foreldreløs – i alle fall i praksis: Lisa bor hos bestemoren sin, og foreldrene ser vi aldri.

Hurra for bokens fremtid

I utgangspunktet er det mobberne Lisa vil til livs, men når hun først plukker opp en superkraft viser det seg at det også finnes virkelige forbrytelser å løse i den lille byen hvor hun bor. Her er det åpenbart at forfatterne legger opp til et historieløp som vil gå over flere deler av bokserien, og trolig vil da også Lisa plukke opp flere og flere superkrefter for å møte de stadig større utfordringene.

Håndbok for superhelter føles mest som en utgivelse som bare krysser ut boksene: Den har en kvinnelig, semi-foreldreløs helt; den handler om mobbing; den har en gradvis progresjon som egner seg godt for serialisering; den har en overfladisk, glatt stil som vil tiltale mange. Ingenting av dette er negativt i seg selv, men det styrker følelsen av at vi har med en nokså kalkulert utgivelse å gjøre.

Et morsomt aspekt ved denne boken (som den forøvrig deler med flere ferske utgivelser for barn og unge), er hvordan en bok spiller hovedrollen. I stedet for å få superhelter gjennom kjemi, teknologi eller overnaturlige elementer (eller, Gud forby, en trenings-app) opplever Lisa at dette er noe man simpelthen kan lese seg til. Sjelden har jeg vært mer optimistisk med tanke på bokens fremtid som når de kunnskapsbærende og nær mystiske egenskapene blir fetisjert slik som her.

Superhelter derimot, de må jobbe hardere. Eller bare si til noen at de blir mobbet, slik forfatterne bakerst i boken foreslår at Lisa heller burde gjort.

 

fly



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .