Svak spenningsserie fra Sverige

Svak spenningsserie fra Sverige

Hotellmysteriet
Illustrasjoner: Helena Willis
Oversatt av Tor Fretheim
75 sider
Cappelen, 2003

LasseMajas detektivbyrå - Diamantmysteriet

Martin Widmark

Cappelen

2003

75

["98"]


Diamantmysteriet
Illustrasjoner: Helena Willis
Oversatt av Tor Fretheim
75 sider
Cappelen, 2003

LasseMajas detektivbyrå - Hotellmysteriet

Martin Widmark

Cappelen

2003

75

["98"]


Mange snakker mye om at norske barn leser for lite. Spesielt gutter trenger lesestimulering, gjerne

Mange snakker mye om at norske barn leser for lite. Spesielt gutter trenger lesestimulering, gjerne i form av gode spenningsbøker som gir leselyst. Slike bøker skrives det for få av. Dette er et synspunkt som både forfattere og formidlere har hevdet i debatten om barnelitteraturens kvalitet. Kanskje er det denne diskusjonen som har fått et vanligvis kvalitetsbevisst norsk forlag til å utgi bøkene om LasseMajas detektivbyrå; en svensk serie som retter seg mot lesere i de lavere klassene på barnetrinnet. Foreløpig er to bøker utkommet på norsk. Bøkene er bygget opp over samme lest, både visuelt og narrativt. De innledes med et oversiktskart over småbyen Valleby sentrum, og de viktigste personene i handlingen presenteres med navn og en tegning. Bøkene avsluttes med en artikkel fra lokalavisa i Valleby. Fortellingene følger stort sett mønsteret til den såkalte ”hardkokte” detektivfortellingen. Vi møter de svært unge privatdetektivene Lasse og Maja i deres kjellerkontor. De tar oppdrag politiet ikke greier å løse, oppdrag som krever både list, knep og dristighet. Sakene er knyttet til bymiljø, og dreier seg om økonomiske forbrytelser og svindel. I tråd med den hardkokte tradisjonen må detektivene ta i bruk til dels ukonvensjonelle etterforskningsmetoder; bl.a. ved å utgi seg for å være fuglekikker og vindusvasker. Inspirasjonen fra kriminallitteraturen tydeliggjøres i Diamantmysteriet, der vi møter de unge detektivene i kjellerkontoret, omgitt av Majas fars kriminalromaner. Dette er deres kilde til fagkunnskap om detektivarbeid. Bruddet med de hardkokte forbildene viser seg tydeligst i de to detektivenes omsorg for hverandre, og i at de blir redde. Bøkene kan leses uavhengig av hverandre. Et grunnleggende krav til en spenningsbok er at den er spennende. Disse detektivromanene svikter på dette viktige punktet – de holder ikke hva de lover. Det går rett og slett for tregt! I en fortelling på 74 sider, er det uholdbart å vente på dramatikk helt til side 42, som i Hotellmysteriet. Begge fortellingene har en langsom oppbygging av handlingen, der spenningsnivået er lavt, og der leseren lett kommer til å kjede seg. Elementet av humor er dessverre også for svakt til å kunne kompensere for manglende spenning. I siste tredjedelen av bøkene oppstår det dramatiske situasjoner, detektivene legger to og to sammen, mysteriene oppklares, de skyldige gripes og får sin straff. Lasse og Maja blir helter i Valleby, men de blir i mindre grad helter for leserne, fordi vi ikke blir godt nok kjent med dem. Tegningene av Helena Willis utgjør en ganske stor del av bøkene. De deler opp teksten, gjør den mindre kompakt og bidrar med dette til å gjøre boka mer leservennlig. Stilen er røff, karikerende og humoristisk, minner om Jan-Kåre Øyens. Illustrasjonene overlapper teksten i stor grad. De illustrerte scenene er de samme scener som beskrives i teksten, og bidrar dermed ikke til noen utvidelse av fortellingen. Denne overlappingen kan man beklage, fordi den gjør fortellingen mindre rik enn den kunne vært. Samtidig kan man også tenke seg at disse illustrasjonene kan hjelpe lesesvake til å få tak i hva teksten handler om. Forlaget presenterer bøkene som lettleste. Setningene er stort sett korte, og handlingen er ikke veldig komplisert. Det brukes plass på å forklare ordet ”detektiv”, samtidig som det brukes mindre kjente ord som ikke forklares, for eksempel ”kompanjong”, ”suite” og ”konkurs”. Lay-out, illustrasjoner og omfang bidrar til å plassere bøkene innenfor lettlest-kategorien. Det kan se ut til at oversetterarbeidet har gått litt vel fort for seg. Noen detaljer irriterer underveis: Hva en søkemaskin på internett svarer ved null treff på søket, er i hvert fall ikke det oversetteren foreslår. Lasses kommentar i Hotellmysteriet, om at ”her ligger en hund begravd” (s.45) klinger også dårlig. Det finnes en god tradisjon med detektivfortellinger for barn. Astrid Lindgrens Mesterdetektiven Blomkvist og vår egen Arne Garvangs Muffe er blant de skikkelsene som har gledet mange. Dessverre har LasseMaja-serien verken språklig nivå eller fortellerkraft til å sammenliknes med disse. Lettleste bøker må ha noe mer å tilby enn at de er lettleste.

Åse Kristine Tveit