ROTTE TVERS IGJENNOM

Rotter lever, som kjent, ikke lenge: 10 dager for en rotte utgjør ett menneskeår. Marit Nicolaysens populære Svein og rotta-serie har holdt det gående i tretten menneskeår nå, hvilket skulle tilsi at romanseriens stjerne ville vært bortimot fem hundre rotteår. På nettsiden www.sveinogrotta.no kan man lese at rotta Halvorsen, seriens helt og store stjerne, av nettopp denne grunn er cirka ett år i alle bøkene om ham, mens Svein selv er ni. Når serien om de to bestevennene nå har gått over tretten bøker på like mange år, kan man derfor kanskje begynne å stille spørsmålet om hvor denne serien er på vei, om utvikling i det hele tatt er mulig innenfor såpass snevre rammer?

Spørsmålet er selvsagt delvis feil stilt, for lesere av romanserier flest er ikke først og fremst ute etter utvikling, men etter mer av det samme, av det man falt for i utgangspunktet. Mye av appellen til de gamle seriene jeg selv leste som barn lå nettopp i det stabile universet, i de tydelige og klare relasjonene som var etablert, i de overkommelige mysteriene og problemene. På den ene siden lover serielitteraturen leseren en verden av muligheter som ligger der, klare til utforskning. På den annen side lover den full stillstand og klare formler, tryggheten som ligger i at ingen ting noen gang kommer til å bli annerledes, at ingen ting betyr noe. Nicolaysen behersker denne dynamikken til fulle. Ikke bare er hun akkurat så språk- og stilsikker at leseren fra første stund kjenner at han kan lene seg tilbake og nyte: han er i de trygge hendene til en forfatter som kan sine ting. Men like viktig: gjennom Svein og rottas tretten bind har vi fått være med niåringen og hans firbente venn til mer og mindre eksotiske steder: ned i kloakken, til syden, på sykehus og gamlehjem, på rafting og dragrace. Formlene for hva som skjer og hvordan forblir sånn nogenlunde de samme, men miljøene som skildres skiftes ut for hver bok, og med dem kan også tyngdepunktet forskyves ørlite, slik at man får bevegelse også i tekstuniverset.

Ny kvinnelig biperson
I denne siste romanen er handlingen lagt til Kautokeino, der Sveins familie ferierer, og der tittelens VM i reinkappkjøring etter hvert skal gå av stabelen. Svein og Halvorsen stiller (dessverre) ikke selv, men det gjør den handlekraftige og litt mystiske Anni, som våre venner forsøker å hjelpe etter beste evne. Anni er romanens viktigste katalysatorfigur. Hver gang det skjer noe i fortellingen, er Anni der. Det er henne vi – og en småforelsket Svein – interesserer oss for i teksten, og det er også Anni som til slutt åpner for en fortsettelse av romanserien: jenta bor egentlig i Oslo, og helt til slutt utveksles telefonnumre.

Hvis det finnes tegn til fornyelse i denne romanen, ligger det altså i innføringen av en ny og sterk kvinnelig biperson, halvt same, halvt byjente. Anni digger Metallica, hun kjører reinsdyr på høyt internasjonalt nivå og hun joiker, som om det var det naturligste i verden. Ved siden av henne fremstår Svein og rotta Halvorsen igjen som to litt pjuskete og tiltaksløse mannfolk, ute av sitt rette element, og nærmest utelukkende opptatt av Anni og hennes gjøren og laden. Hvis jeg innledningsvis også stiller spørsmål ved seriens indre nødvendighet, har det kanskje å gjøre med at så lite av handlingen denne gang drives fremover av Svein og Halvorsen selv, at så mye av spenningen må genereres av utenforliggende omstendigheter. Ta for eksempel det lille avsnittet forlaget har valgt å trykke opp som teaser på omslagets bakside. Svein og Halvorsen er på sin aller første tur med reinsdyr og slede da en snøskuter plutselig kommer mot dem i full fart:

Plutselig var den bare der, Snøskuteren. Det var som om den kom ingensteds fra. Med et brøl, som et vilt og angripende monster, kom den feiende over bakkekammen og rett mot oss. Jeg rakk ikke å tenke. Jeg rakk ikke å gjøre noe. Men Snøball reagerte tvert. Han vrengte ut av løypa uten å bremse ned, og skjente av gårde. Jeg slapp tømmene og klamret meg til sleden. Å nei! Skrenten! Snøball løp rett mot den, og det var stupbratt på den andre siden.

At denne sledeturen er fortellingens dramatiske høydepunkt, mer enn anes ved at også Per Dybvig, seriens eminente illustratør, har latt seg inspirere av episoden på bokas forside. Og dramatisk er det. Men det er like fullt dramatisk på en noe utvendig måte. For snøskuteren er ikke motivert utfra plottet – vi får ikke vite hvem som kjører den eller hvorfor den er akkurat der akkurat da. Det er bare slikt som skjer. Og det dramatiske høydepunktet består heller ikke i at Svein eller rotta gjør noe aktivt utover dette at de kjører slede på egenhånd. Men det er ingen vilje, ingen viljer her som styrer situasjonen i noen bestemt retning. Snøskuteren kommer ut fra intet for å forsvinne i neste øyeblikk. Alt kan gå fryktelig galt. Men heldigvis, og selvsagt, er redningen der – i form av Anni, som dukker opp like plutselig som snøskuteren. Episoden nærmest skriker etter å bli lest metaforisk: etter tretten bøker i serien trenger de lett utmattede hovedpersonene Svein og rotta at noe skjer, at noen griper inn og forandrer retningen deres akkurat når de står i fare for å gå tom. Denne jobben tilfaller Anni, og langt på vei er hun en sterk nok litterær skikkelse til at hun klarer å dra lasset, noe som for så vidt lover bra for de kommende bøkene i serien.

Det fremmede ved dyret

Hvis Anni har et (litterært) problem, består det i at hun fremstår som en noe idealisert skikkelse, i en serie som ellers har vært forsiktig med å ty til de store idealiseringene. Ta for eksempel hovedpersonene, Svein og Halvorsen. Det er samspillet mellom dem som har vært seriens eksistensberettigelse, heller enn deres eventuelle enestående egenskaper i den ene eller den andre retningen. Svein er vel verken mer eller mindre oppsiktsvekkende enn en ni år gammel gutt som tilfeldigvis er hovedperson i en populær norsk barnebokserie skal være. Rotta Halvorsen er derimot noe av et unikum i barnelitteraturen, men først og fremst fordi han er så veldig rotte. Det er jo slett ingen mangel på morsomme dyr i barnebøker generelt, men som regel er disse noen antropomorfe små søtnisser. Det menneskelige ved dyrene og det dyrelike ved menneskene brukes altfor ofte til å etablere en konvensjonell, sentimental og nokså lettvint tone i tekstene. At disse konvensjonene også kan brukes til å skape barnekulturelt gull, trenger man ikke gå lenger enn til Pixars karnevaleske Rat-a-touille for å se, der rotta med den gode smaken slår seg opp som gourmetkokk i Paris.

Nicolaysens Halvorsen er en helt annen type beist, som peker seg ut nettopp ved at han er rotte tvers igjennom, en utpreget rotte som nettopp ikke tar opp i seg all verdens rottemetaforer. Han er ingen Lassie, villig til å dø for sin eier. Han er et dyr, og som sådan er hans beveggrunner utenfor vår rekkevidde. Det er mulig at Halvorsen tenker, men vi vet ikke på hva. Han snakker ikke, og om han kommuniserer er det i så fall bare med Svein, og ikke med oss. Hvis Halvorsen gjør noe, er det bestemt ut fra rottas livsverden heller enn fra dens eiers behov, eller endog fra leserens behov for å projisere det menneskelige over på dyret. Og viktigst av alt: han er ikke utpreget søt eller sjarmerende, noe Per Dybvigs burleske tegninger hele tiden har passet på å understreke. Halvorsen på egenhånd ville vært en relativt uinteressant skikkelse. Han får liv gjennom Sveins kjærlighet og ikke på grunn av at han på noen måte overskrider sin art.

Å vise fremfor å si
At Halvorsen er bra fordi han er rotte, betyr imidlertid ikke at ikke reglene noen ganger kan brytes eller i det minste tøyes litt. Nettopp fordi Halvorsen får lov til å være dyr 99 % av tida, blir de få episodene i Svein og rotta og verdensmesterskapet der Halvorsen plutselig oppfører seg som om han er noe mer enn en rotte stående som spesielt morsomme eller sterke. Når Halvorsen plutselig begynner å joike med under en konsert i Kautokeino, oppstår et av disse lett magiske øyeblikkene i serien, og likeså når Nicolaysen til slutt lar rotta få rollen som… kremt… reinhvisker. Ingen av disse episodene oppfattes som klamme eller sentimentaliserende, og mye av grunnen ligger nok i at Nicolaysen er en forfatter som sjelden forklarer ting når hun ikke absolutt må. Mye av hennes udiskutable fortellerautoritet avhenger nok av denne
uviljen til å gi ved dørene. Vi ser den ikke bare i Nicolaysens motstand
mot å la rotta bli for søt, men også i flere av de andre bøkenes uvilje
mot å la handlingen skli ut i situasjonskomikk og slapstick bare fordi man
har ei rotte å slippe løs på en intetanende forsamling. Kanskje er det nettopp denne trassen som har vært med på å gjøre denne serien såpass levedyktig som den har vist seg å være.

Avdanket rotte?
Når Svein og rotta og verdensmesterskapet likevel lukter svakt av stagnasjon heller enn av sunn trass, mistenker jeg at det kan ha å gjøre med at Nicolaysen nå for alvor har begynt å kjenne på begrensningene som ligger i å ha valgt et univers der ingenting av konsekvens kan skje, der Svein for alltid vil være ni år og Halvorsen sånn omtrent ett. Hvis Annis verden sammenføres med Sveins i Oslo, ser jeg slett ikke bort fra at materien kan settes i bevegelse, og serien revitaliseres. Men dette er i så fall avhengig av at Anni ikke helt får lov til å ta over, at hun ikke helt uutfordret får bli seriens nye hovedperson, med en passivisert og gapende forelsket Svein som nærmeste motspiller. Serien trenger en Svein og ei rotte som er bittelitt mer aktive barnebokhelter enn de har fått lov til å være her i seriens trettende bind, der det tidvis kan virke som om forfatteren er ørlite grann lei av dem. Det er jo nettopp i samspillet mellom hovedpersonene av Nicolaysens bokserie har vist seg å være en vinner, og hvis samspillet utvides til å kunne inkludere en Anni som ikke bare er overkvinne men likekvinne, kan det godt hende at det er liv nok i serien til tretten bøker til.