Sympatisk innstilling, men didaktisk og misjonerende utførelse

Menneskenes stadig større avhengighet av maskinene er temaet i Elin Brodins nye fremtidsroman

Aurora er 16 år gammel. Broren Julius er 19, søsteren Jasmin er ti. Hun har en mor, Hannah, mens ingen vet hvem faren er. Slikt er normalt i fremtidssamfunnet.

Alle i dette samfunnet forutsettes å være «tilkoblet» hele tiden – tilkoblet de avanserte datamaskinene, som kan få plass i en pyntenål eller lignende. Maskinene styrer livet: arbeid, undervisning, sosial aktivitet og underholdning. Noe samkvem utenom maskinene skjer knapt. Ute er det tomt og farlig, inne er det bare tomt.

Aurora skiller seg ut fra dette miljøet. Hun vil være et levende menneske i samspill med andre levende mennesker. Broren interesserer henne ikke; han er hovedsakelig opptatt av samfunnets beskyttelse mot dem som kommer annetsteds fra og som er opptatt av andre ting, «afrikanerne». De er skadelige og defineres derfor ut av «vår» høye standard; de kan gjerne drepes. Lillesøsteren er bare opptatt av dataspill og muligens redningsløst fortapt.

Så begynner tingene å skje. Andre innflytelser kommer inn i Auroras liv. Hun får noe så uhørt og ukjent i dette samfunnet som en bok, selvfølgelig fra gamle dager. Hun finner mennesker som heller ikke trives i maskinsamfunnet med dets evige og intetsigende gnål om at «Fremtiden er magisk» og «Alt er informasjon» – i en verden hvor man knapt kan forestille seg noen fremtid, og hvor virkelig informasjon er ikke-eksisterende. Og hun oppdager naturen, det som er igjen av den når menneskene har ødelagt klimaet. Norge herjes stadig av orkaner og monsunregn.

Som enhver seriøs fremtidsskildring virker boken som en advarsel mot tendenser i dagens samfunn, tendenser som fremstilles så tydelig at de ikke trenger noen forklaring. Overtydeligheten er en av bokens store svakheter; den blir svært didaktisk og misjonerende, med diger pekefinger rettet mot leseren. Den andre store svakheten er personene, som knapt er mennesker, men snarere rendyrkede moralske eller umoralske egenskaper. De blir snille og slemme pappfigurer som det knapt er mulig å tro på og enda vanskeligere å interessere seg for.

Når forfatteren til slutt introduserer ideen om at en annen art kanskje er i ferd med å overta verdensherredømmet etter menneskene, og at det er umulig å si om dette er beklagelig eller det motsatte, kunne det ha vært en interessant spekulasjon hvis grunnlaget hadde vært forberedt på en annen måte enn ved døde sjablonger og moralske pekefingre. Det er synd, for temaet er viktig og innstillingen sympatisk.